Quantcast
Channel: history matters!
Viewing all 93 articles
Browse latest View live

Den første var dårlig forberedt. Den andre hadde vært i Norge før - men da under et annet navn.

$
0
0

 

Hjemmesommerlig utflukt - som vanlig med plenty digresjoner:


Vi er midt i august og sommervarmen holder sitt solide grep om Østlandet. En perfekt dag for en historisk utflukt, tenker den pensjonerte historielæreren.

Vel vitende om at den pågående pandemien legger visse begrensninger på tilgang til mange museale severdigheter, åpningstider osv, peker Oscarsborg festning seg ut som et utmerket mål for dagens friluftsekskursjon.

Skolehverdagen har begynt igjen etter ferien, så det er liten trengsel på fergeleiet Sundbrygga i Drøbak. Etter bare noen minutter går vi i land på den berømte festningsøya, på det som egentlig jo er to øyer, Søndre og Nordre Kaholmen. Alle omvisninger med guide er dessverre avlyst pga smittefaren, så her må man klare seg på egen hånd. Dette betyr i praksis at publikum nå ikke har adgang til de "lukkede" severdighetene, de som vanligvis kan sees med guide.

Vi går i land på Søndre Kaholmen. Den buede steinbygningen er det gamle havnefortet fra 1850-tallet.

Den flotte Skolebygningen, oppført som kaserne i 1893. (Her sett fra uterestauranten i marinaen. Et rekesmørbrød på bryggekanten en solfylt sommerdag er pensjonistens privilegium.)


Rett over broen fra fergeleiet, altså på Nordre Kaholmen, ligger den staslige kommandantboligen fra midt på 1800-tallet. Den er nå museum og møtelokaler for Forsvaret.
Her befant altså den legendariske oberst Birger Eriksen seg om kvelden den 8. april 1940.



Historielæreren er imidlertid mindre imponert over synet av flaggstangen ved kommandantboligen. Oscarsborg er et av Norges mest symboltunge historiske steder. En slik flaggstang har Historielæreren aldri sett på noen av sine mange historiske ekskursjoner i utlandet og fristes derfor til å mumle litt om norsk slendrian.

Update: Etter at jeg postet dette bildet på Facebook-siden til Norsk Krigshistorisk Forening ble ny stander anskaffet og heist over kommandantboligen i løpet av bare noen dager. Bra! 


Oscarsborg på slutten av 1800-tallet, fotografert fra Småskjær, rett sør for Kaholmene. Håøya til venstre. 

Staselige kaserner og kommandantboliger er vel og bra.

Men - ethvert besøk på Oscarsborg vil imidlertid, når alt kommer til alt, selvsagt dreie seg om tre sentrale skikkelser fra Det Gamle Testamentet. Vi må opp til festningsplassen og ut til hovedbatteriet!


Og her står de altså - "Moses", "Aron" og "Josva".

Tre svære, 90 tonn tunge 28 centimeters bakladerkanoner, operative fra 1893. Bakgrunnen for navnene vil være kjent for de fleste: under omlasting til lekter på Akers Mekaniske Verksted inne i Oslo falt ett av kanonløpene i sjøen. Moses ble som kjent også berget opp av vannet. I gamle dager fikk man ikke fritak fra timene i bibelhistorie på skolen. (Dessuten lot man seg ikke krenke av litt humor....)

"Visst Fanden skal der skytes med skarpt!"
(Kommanderende på Oscarsborg festning, Oberst Birger Eriksen) 

En skjebnens ironi: Den tyske krigsmarinens nyeste stolthet, krysseren "Blücher", skulle bli skutt i brann i Drøbaksundet av 50 år gamle tyske kanoner, levert av Friedrich Krupp.

"Ingen miner var lagt ut ved Oscarsborg festning. Instruksen fra 8. april var at minene skulle legges ut etter nærmere ordre. Festningen var ikke mobilisert, Håøyas batterier var ikke besatt og hovedbatteriet hadde ikke full betjening. Kommandanten hadde ingen nestkommanderende og ingen adjutant. Beskyttelsen mot luftangrep var minimale. Lite hadde blitt gjort med festningen de siste 50 årene. Den minnet nærmest om et museum"

(fra Aage G. Sivertsen: 9. april 1940 - Et historisk bedrag)

Historielæreren foran en av de tre 28 cm kanonene. Det riflede kanonløpet veier godt over 40 tonn!
(Lengst vest i hovedbatteriet står en fjerde rugg av en kanon: "Metusalem" fra 1870-tallet, en 30,5 cm. Også denne er en Krupp-kanon.)

Det kan være fristende å spøke om "eldgamle kanoner", men vi skal huske på at disse kanonene rent teknisk langt i fra var gått ut på dato. Det avgjørende var nok heller at det hadde skjedd store nyvinninger på ammunisjonsfronten. De 255 kilo tunge TNT-fylte brisantgranatene som ble avfyrt i 1940 var altså ikke så "gammeldagse" som kanonene.

"Da skuddet ble løsnet, slo en rødglødende intens flamme på 20 meter i diameter ut av kanonmunningen. Det var som et hav av ild åpnet seg foran oss. Vi som var i batteriet ble fullstendig blendet. Vi så absolutt ingenting, men hørte desto mer. Skrik og jammer slo i mot oss, og i batteriet var det noe som lignet panikk."

(Sersjant Rækken forteller, gjengitt i Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher (2010)

Da vittige tunger døpte de tre kanonene "Moses", "Aron" og "Josva", måtte selvsagt den bortimot 20 år eldre kanonen få navnet "Metusalem".

Krupp har fremdeles den samme logoen, de tre sirklene.

Skuddfeltet for hovedbatteriet, altså sørover, med Drøbak til venstre i bildet. Ut av tåken kom den tyske invasjonsstyrken, "Angrepsgruppe 5", sigende for slukte lanterner en aprilmorgen i 1940. Først kom de to tunge krysserne "Blücher" og "Lützow", deretter den lette krysseren "Emden", etterfulgt av ytterligere 3 fartøyer. Mellom de tre anførende krigsskipene var det ca 600 meters avstand.

"Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt. Fyr!"

(Oberst Birger Eriksen, kl 04.21, 9.april 1940)

På grunn av mannskapsmangel om morgenen den 9. april var det bare kapasitet til å avfyre to av kanonene - og bare èn granat hver. Til og med kjøkkenpersonalet måtte være med og operere kanonene! "Josva" forble derfor ubemannet og deltok ikke i kampene. Men både "Moses" og "Aron" traff målet sitt, "Blücher", med sine enkeltsalver.

(Bilde fra Wikipedia)"Blücher" var det nyeste skipet i den tyske krigsmarinen. Da hun fikk oppdraget med å lede "Angrepsgruppe 5", altså angrepet på hovedstaden, var hun knapt ferdig med prøveseiling og modifiseringer ved Deutsche Werke i Kiel. Verre var det kanskje at mannskapet heller ikke hadde hatt tid til å øve sammen, hverken på ildgivning eller havariredning. Dette skulle vise seg å få store følger, i form av manglende ilddisiplin og tildels kaotisk redningsarbeid, da skipet kom under norsk beskytning.

"Blücher er innsatsklar, men kun for enkle oppgaver. Det tunge artilleriet er ikke prøveskutt, klarskipsøvelser er ikke gjennomført. Maskineriet er ikke testet under kampforhold; havariøvelser har ikke funnet sted."

(Sitat: Admiral Raeder, gjengitt i Sivertsen: 9. april 1940)

"Blücher" på vei mot Norge, fotografert fra dekket på skip nr 3 i angrepsrekken, "Emden". (Kilde: Wikipedia)

Inne på museet finner vi denne flotte modellen av "Blücher".

Her går også en kontinuerlig film med en god visualisering av hendelsesforløpet i Drøbaksundet om morgenen den 9. april 1940.

"Blücher" var over 200 meter lang og 22 meter bred. Hun hadde en toppfart på 32 knop (59 kmt). Hovedbestykningen var 8 stk 20,3 cm kanoner.

Etter "Blücher" oppover Oslofjorden fulgte den tunge krysseren (lommeslagskipet) "Lützow". Skipet hadde sin jomfrutur våren 1933, under sitt opprinnelige døpenavn; "Deutschland"

Den oppmerksomme leser vil dra kjensel på navnet. Ja - det var ombord på dette skipet, mens det fremdeles het "Deutschland", at Adolf Hitler besøkte Norge (vestlandsfjordene) våren 1934. 

Hitler i norske fjorder, ombord i "Lützow", mens hun fremdeles het "Deutschland"

(Hitlers motiv for navneendringen skal visstnok ha vært at han fryktet den psykologiske effekten av en evt senkning av skipet, hvis det bar nasjonens navn. Vel så avgjørende kan det nok ha vært at admiral Raeder, med et navneskifte, ville kaste blår i øynene på omverden omkring det samtidige salget av den helt nybygde krysseren "Lützow" til Sovjetunionen i 1939.)

Los Martin Karlsens losregning for å ha ført "Deutschland" i Sognefjorden. Deretter overlot han losansvaret til....

... loskollega Johannes Hummelsund, som loste Hitler, Admiral Raeder, forsvarsminister General Werner von Blomberg m.fl. ombord på skipet i Hardangerfjorden og Sørfjorden. Signaturen  til "Fører" (sic!) på attestasjonen her er skipets kaptein Hermann von Fischel, som senere ble utnevnt til admiral i sept 1941.
Fortellingen om de to norske losene og deres møter med Hitler finner du her.

"Metusalem"; sårene på kanonløpet skal, i følge Wikipedia, være påført av beskytningen fra "Lützow" den 9. april.

Oberst Birger Eriksen, fremstilt av skuespiller Erik Hivju i filmen "Kongens nei". I bakgrunnen den samme Birger Eriksen i form av Egil Dahlins statue, avduket av Kong Harald i anledning av frigjøringsjubileet i 1995.

Fra innspillingen av "Kongens nei"; "Moses" fyrer av for første gang på 70 år. (Noen kilder oppgir at kanonen ble prøveskutt siste gang i 1947. Andre sier 1952.)


Nåvel - det ble kanskje noen digresjoner...

Tilbake til Oscarsborg.

Historieinteresserte vil jo være fullstendig klar over at det nok ikke var kanonene "Moses" og "Aron", eller de noe mindre kanonene på Kopås-batteriet, for den saks skyld, som senket "Blücher".
Da "Blücher" hadde passert hovedbatteriet, og var kommet så langt nord at Kopås-batteriets 15 cm kanoner måtte flytte ildgivingen mot "Lützow" fordi "Blücher" var i en posisjon som brakte Oscarsborg inn i kanonenes skuddfelt, var skipsføreren, kommandør Heinrich Woldag, trygg på at skipet var sjødyktig nok til å kunne seile til Oslo. Fartøyet var stygt herjet med av den intense beskytningen. Det brant om bord og styremekanismene var delvis slått ut. Men "Blücher" fløt og hadde styrefart. Skipet kunne føres til Oslo og berges.

Det kan synes underlig, men alt tyder på at hverken tysk etterretning eller offiserene på "Blücher" kjente til at Oscarsborg også var oppsatt med et hemmelig torpedobatteri. Fra sin utskytingsplass sprengt inn i fjellet på Nordre Kaholmen fyrte kommandørkaptein Andreas Anderssen av 2 torpedoer, som begge traff "Blücher" under vannlinjen. Det var spesielt den andre torpedoen som beseglet skipets skjebne. 

Totalt hadde "Blücher" vært i kamp i mellom 7 og 8 minutter. Skipet slapp anker, dreide 180 grader rundt, og gikk deretter ned, litt under 2 km nord for Oscarsborg.

Pga smittesituasjonen gis det ikke omvisninger på Oscarsborg. Dermed får besøkende heller ikke adgang til torpedobatteriet, men må nøye seg med en utstilt torpedo utenfor inngangen til fjellanlegget som sto ferdig i 1901. "Blücher" ble truffet av to trykkluftdrevne Whitehead M Vd torpedoer (oppkalt etter den britiske ingeniøren Robert Whitehead). Hver torpedo var ladet med 110 kg TNT. Senkingen av "Blücher" er det siste kjente eksempelet på bruk av denne Whitehead-torpedoen i strid.

Slik ser "Blücher" ut i dag:

https://www.youtube.com/watch?v=3YmohwkJhRE

 

Torpedobatteriets utskytningsrør befinner seg under vannlinjen i fjellrabben midt i bildet.

Bildene gir en pekepinn om hvor smalt Drøbaksundet faktisk er. Her skulle altså "Angrepsgruppe 5" forsøke å smyge seg forbi om morgenen den 9. april.


I dag er Oscarsborg ikke lenger et operativt militært festningsanlegg. Den eneste "kommandoen" som er operativ i dag er geitene som holder vegetasjonen i sjakk.


Men Oscarsborg festningskompleks besto av mer enn bare kanonene og torpedobatteriet på de to Kaholmene. Som oversiktskartene under viser - dette var et omfattende og, over mange år, utbygd befestningskompleks.

Mye var gammelt. En del var tatt ut av tjeneste allerede før andre verdenskrig.

Hva gjelder 9. april 1940 snakker vi om i alt 4 artilleribatterier, 1 luftvernbatteri, og det hemmelige torpedobatteriet. På Drøbak-siden, tvers over fjorden for Søndre Kaholmen, lå Kopåsbatteriet, med 3 stk 15 cm hurtigskytende Armstrong-kanoner. Nedenfor Kopås, ved sjøkanten, lå Husvikbatteriet, med 2 stk 57 mm kanoner og 2 stk 40 mm Bofors luftvernkanoner (forøvrig en gammel kjenning av Historielæreren). På andre siden av fjorden, altså på Hurum-siden, lå Nessetbatteriet med sine 3 stk 57 mm kanoner. Batteriet på Nesset deltok ikke i kamphamdlingene den 9. april.

Historielæreren tar ferjen tilbake til Drøbak-siden. Ikke langt fra fergeleiet finner han en sti og klatrer deretter opp skrenten til Kopåsbatteriet.

 

Kopås fikk inn 3 fulltreffere på "Lützow" med sine 15 cm kanoner, noe som medførte 19 omkomne ombord. I alt avfyrte Kopåsbatteriet litt over 20 salver mot først "Blücher" og deretter "Lützow".
Kanonene som står her i dag er ikke de samme som i 1940. Dagens gjenstående 10,5 cm kanoner er tyskbygde og ble montert i 1952. 

Fra toppen av Kopåsbatteriet har en fin utsikt til festningen og torpedobatteriet skjult i fjellet omtrent midt i bildet, midt mellom ferjen og den nordlige odden. 

Siktelinjen fra øverst på Kopåsbatteriet, sett sørover i fjorden. Herfra fyrte batteriet løs mot både "Blücher" og "Lützow".

Det hører med til historien at Kopåsbatteriet også kunne ha fortsatt ildgivningen mot fartøyene som vendte om og seilte sørover, etter at "Blücher" var tapt. Skipene var nærmest "sitting ducks" der de stoppet opp i det trange sundet, og godt innenfor kystartilleriets ødeleggende rekkevidde ennå. Det var oberst Birger Eriksen som ga ordre om ildopphør. Dermed kunne "Lützow", "Emden", "Møwe" og de mindre fartøyene slippe unna - og ilandsette invasjonsstyrken lenger sør i fjorden. 


Men - vi kan klatre enda høyere!

Er en først på en slik ekskursjon til Kopås, er det heller ikke langt opp til Veisvingbatteriet på Seiersten.

Dette anlegget ble bygget midt på 1890-tallet og vender også utover fjorden. Det er imidlertid ikke så lett å skjønne i dag pga vegetasjonen, som gir nærmest inntrykk av at kanonene vender rett mot skogen.
Et besøk hit anbefales - det gir en flott utsikt over Oscarsborg og hele det området som var skueplass for dramaet 9. april.

Batteriet har 4 Armstrong munnladningskanoner. De tre til høyre (lengst vest) på bildet er 22,5 cm og den østligste, den såkalte "Norgeskanonen" er en 26,5 cm. Kanonene ble bygget i 1866 og 1871 og var opprinnelig tiltenkt Oscarsborg festning. 

"Norgeskanonen"
I dag stirrer den inn i tett løvskog - ikke utover fjorden, slik den opprinnelig gjorde, for å beskytte hovedstaden. Mellom 1867 og 1887 sto denne kanonen på Vippetangen i Oslo og gikk på folkemunne under navnet "Styggebeistet"

Ingen av disse kanonene har blitt avfyrt siden 1913, men da tyskerne angrep i 1940 var det montert en luftvernkanon her, som ble avfyrt heftig under flyangrepet på Oscarsborg, se denne øyenvitneskildringen.


Å avslutte en dag på Oscarsborg med et besøk på Veisvingbatteriet kan anbefales, ikke minst pga utsikten og det strategiske overblikket denne gir.

"In one of the more peculiar battles of the war, a hundred year old fortification, manned by raw recruits and pensioners and armed with 40- to 50-year-old weaponry of German and Austro-Hungarian manufacture, had destroyed a ship so new, its crew was still finishing training. Oscarsborg had fulfilled its mission and denied an invader access to the capital. Even though it and the country were ultimately captured and occupied, the effects of delaying the German advance were immediate and considerable."

 

Lese mer?

Ole Kr. Grimnes: "Oscarsborg festning 9. april 1940" (udatert hefte) Forsvarets krigshistoriske avdeling
Tamelander og Zetterling: Niende april. Oslo, 2001
Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher. Oslo 2010
Aage G. Sivertsen: 9. april 1940 - Et historisk bedrag. Oslo, 2014

https://www.forsvarsbygg.no/no/festningene/finn-din-festning/oscarsborg-festning/
http://forsvaretsmuseer.no/Oscarsborg
https://www.aftenposten.no/kultur/i/XwkLE/her-er-mannen-som-reddet-kongen-fra-nazistene
https://www.aftenposten.no/norge/i/M8MJ/saa-kanonen-bli-roedgloedende
http://www.seilskuteklubben.no/index.php?option=com_content&view=article&id=572:kanonene-pa-oscarsborg-festningens-historie-og-begivenhetene-9-april-1940&catid=82&Itemid=213
https://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Dr%C3%B8bak_Sound

 


Et tips til historieinteresserte: Bli med mannen med ryggsekken! (Og - hva med en kunstutstilling om samme tema?)

$
0
0

 

I den lille parken utenfor hovedporten til Akershus festning står en mann kledd i 40-tallsklær og med en klassisk retro-ryggsekk og venter på oss.

Tidskoloritten er dermed satt.

Vi skal tilbake i tid og oppleve dramatiske og tragiske skjebner fra vårt lands og festningens historie.

Det er i år 80 år siden Norge ble angrepet og okkupert av tyskerne, og 75 år siden frigjøringen i 1945. Det er derfor ikke unaturlig at vi dette året har sett en rekke ulike markeringer. En av de mer originale står maleren og skuespilleren Ross Kolby for.

Kolby tar sitt publikum med på en historisk vandring inne på Akershus festning, med utgangspunkt i ulike enkeltpersoner, hvis skjebner ble uløselig knyttet til festningsområdet under andre verdenskrig.

Forestillingens navn er Krigens skjebner. Historielæreren fikk gleden av å bli med Vg3-elever fra sin gamle skole og delta på vandringen.

Første stopp på den historiske vandringen er på vollen mot Akershuskaia. De to første personene vi skal introduseres for er de to tyske utsendingene som vandrer hvileløst opp og ned på kaia, mens de venter engstelig på å få øye på krysseren "Blücher"

Det er blitt morgen den 9. april, og "Blücher" skulle, etter planen, ha lagt til her for lengst! De to er Reichsamtsleiter das Außenpolitische Amt der NSDAP, Hans-Wilhelm Scheidt og Korvettenkapitän Richard Schreiber

Den første er altså tilknyttet NSDAPs "utenriksdepartement", med Norden som spesialansvarsområde. Den andre er tysk marineattaché og Abwehr-mann. Sammen skulle de ta i mot den tyske "Angrepsgruppe 5", ledet av "Blücher". Denne angrepsgruppens skjebne vil være kjent fra det forrige blogginnlegget.

Med sitt velfungerende og godt skjulte lydanlegg, gjemt i den gamle ryggsekken, supplerer Kolby sin fremføring med effekter og autentiske lydklipp.

Fra andre post på vandringen ser vi ned over Vippetangen og mot det som tidligere var Amerikalinjens kai (Utstikker 1). Her lå troppetransportskipet "Donau" høsten 1942. Den gamle frakteskuta fra det kjente rederiet Norddeutscher Lloyd vil for alltid i norsk historie assosieres med deportasjonen av norske jøder i slutten av november 1942.

Kolby bruker her skjebnen til den unge kunstneren og poeten Ruth Maier som eksempel på de norske jødenes tragedie og norsk politis deltakelse i deportasjonen.


Fra vollene med utsikt over havna går vi så innover i festningskomplekset, til det som heter Kronprinsens kruttårn. Her introduseres vi for kommunisten og sabotøren Ragnar Armand Sollie

Ragnar "Pelle" Sollie (1912 - 1987)

Sollie tilhørte "Pelle-gruppa" og ble arrestert og dødsdømt i februar 1945. Historien er både fascinerende og gripende. Og - det er ikke tilfeldig at alle elevene på bildet har blikket festet på et punkt høyt oppe på veggen...


Etter å ha hørt historien om Sollie og Pelle-gruppa ledes vi opp til den gamle Kongshallen, også kalt Riddersalen (som etter krigen ble til Olavshallen). Her, under det kjente Rosevinduet, tas vi med tilbake til den såkalte Statsakten på Akershus i februar 1942. Selv om den formelle handlingen skjedde på Stortinget, er det nok den seremonielle markeringen her på Akershus som har fått en mer symboltung plass i krigshistorien vår.

Her får vi også høre Quisling tale.  

Vidkun Quisling og Reichskommissar Josef Terboven ankommer Akershus og hilses i Riddersalen under den seremonielle markeringen av statsakten som gjorde Quisling til ministerpresident i Norge. (Dagen etter, den 2. februar, utløste den kommunistiske Oswald-gruppa bombeeksplosjoner på begge Oslos sentrale jernbanestasjoner...)


Historien om Akershus festning under andre verdenskrig er forunderlig tosidig. Festningen var åsted for prangende seremonier, som statsakten. Men - her skjedde også dystre tragedier, som fangenskap, fluktforsøk, nedverdigelse, umenneskelig tortur - og henrettelser.

Her, på retterstedet, ble 42 nordmenn henrettet ved skyting i løpet av 1945. Navnene på de henrettede finner du her.

Kolby lar oss møte den 32 år gamle Frans Aubert, en av de 20 som møtte eksekusjonspeletongen her den 9. februar 1945. 

Frans Oscar Johan Aubert (1913 - 1945)

En av Akershus festnings best bevarte hemmeligheter var nok lenge retterstedet der Vidkun Quisling ble henrettet ved skyting om morgenen den 24. oktober 1945. Her sto den tidligere ministerpresidenten da han møtte sin skjebne, ikke langt fra der han ble hyllet tre år tidligere.

Kolby viser hvor soldatene som skjøt sto mens de ventet på ordren. Quisling var den nest siste av de 25 dødsdømte norske landssvikerne som ble henrettet (Ragnar Skancke ble henrettet i 1948). Det var 10 norske politisoldater i peletongen. Etter sigende skal 8 av skuddene ha truffet Quisling i hjertet litt over halv tre om natten her på Akershus.

 Berlin, 13. februar 1942: Quisling i audiens hos Adolf Hitler.

Oslo, høsten 1945: den dødsdømte fangen Quisling

Siste post på vår vandring bringer oss igjen opp på festningsvollene. Nå med utsikt over Honnørbrygga. Her rekapitulerer vår omviser menneskehavet som tok i mot den hjemvendte kongefamilien den 7. juni 1945, på dagen 5 år etter at kongen og kronprinsen hadde seilt fra Tromsø med HMS "Devonshire" i 1940.


 Ingen vet hvor mange mennesker som var samlet på Rådhusplassen og i sentrumsgatene denne dagen.

Kongefamilien ombord på HMS "Norfolk" på vei opp Oslofjorden. (Koronprins Olav hadde ankommet Norge allerede 13. mai, men møtte sin far, kone og tre barn ombord. Den besynderlige påkledningen skyldes at barna måtte låne varmt tøy av mannskapet.)

 Torggata, 7. juni 1945: den kongelige kortesjen på vei mellom Youngstorget og Stortorget.

 

Med frigjøringsfeiringen avsluttes Kolbys historiske vandring og møte med menneskeskjebner på Akershus. 

Skal en dømme etter elevenes reaksjoner og tilbakemeldinger, er dette et tilbud som historielærere bør dra nytte av. Forestillingen gis gratis til skoleklasser av Gunnar Sønstebys Minnefond. Se også: https://krigensskjebner.no/

På Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=md5aejDNW8g

 

Ross Kolby er, som nevnt innledningsvis også maler. På Hjemmefrontmuseet på Akershus henger hans kjente portretter av de tre "frigjøringskongene", Håkon VII, Olav V og Harald V.

Mer om dette, se: https://www.youtube.com/watch?v=p3nOutucCps&feature=emb_rel_end

 


"Frigjøringskongene" på Hjemmefrontmuseet.

 

Og - når vi først er inne på malerier - Historielæreren har også vært på den spektakulære kunstinstallasjonen "Roseslottet" på Frognerseteren. (Ja - klikk på den lenken - dette er spektakulært!)

"Roseslottet" - for en beliggenhet! (Bilde fra Kunzt.no)

"Roseslottet 2020 er en kunstinstallasjon og et pedagogisk prosjekt som har til formål å fortelle historien om okkupasjonen av Norge og om de grunnleggende prinsippene for demokrati, rettsstat og humanisme som da ble satt ut av kraft. Vi ønsker å fortelle historien om krigen uten å demonisere eller glorifisere, sentralt i fortellingen står individet og dets valg."

Her følger noen bilder fra Historielærerens besøk:

Historielæreren på Karl Johan en gang tidlig på 1940-tallet. Er det Josef Terboven som kjører forbi?


Som det fremgår av bildene - det er snakk om store dimensjoner i skogen rett ovenfor Frognerseteren stasjon!


Reichskommissar Josef Terboven og den norske skuespillerinnen Sonja Wigert. Sonja Wigert var under krigen spion og dobbelt- (trippel- ?) agent. Hun pleiet omgang med den tyske okkupasjonsmakten, samtidig som hun arbeidet for motstandsbevegelsen, var svensk spion, og agent for forløperen til CIA!

Alle bildene har utførlige "forklaringer". Mange av dem dypt gripende, som dette.

Dette bildet skildrer kampene ved Fossum Bru i Østfold.

Lebensborn-barn på Stalheim.

Historielæreren er ingen kunstanmelder og må vokte seg vel for å uttrykke politisk ukorrekte syn på malerkunst. 

Men - maleriene gjør inntrykk!

 - Og han skjønner hva bildene skal fremstille....


"Hit, men ikke lengre", sa keiseren. Historielærerens vårtur til Newcastle - Del 1

$
0
0

Så er omsider verden noenlunde normalisert igjen, og det er mulig for Historielæreren å reise på tur.

Som erklært anglofil historielærer emeritus var det naturlig å tenke på å gjenoppta trenden med ekskursjoner til England. Et stadig tilbakevendende irritasjonsmoment hos Historielæreren er imidlertid dette med flyforbindelsene til øyriket. Skal man fly direkte fra Gardermoen til England, så er det ikke så mye å velge mellom annet enn London og Manchester. For førstnevntes vedkommende, mye kø (både i lufta og på bakken), ventetid, baggasjetrøbbel og mas. Sommeren er dessuten en høytidsstund for de alltid like streikeivrige jernbaneansatte der borte. Nok av skjær i sjøen altså.

Så oppdager Historielæreren et nytt rutetilbud denne våren. Det skotske flyselskapet Loganair tilbyr reiser mellom Oslo og Newcastle! Loganair er UKs største regionale flyselskap, både hva angår passasjertall og flåte. Et slags Storbritannias Widerøe, kan man si.


Ruten innebærer en kort mellomlanding i Aberdeen og betjenes med selskapets Embaer ERJ-145, et lite, men behagelig, jet-fly. På tross av mellomlandingen kortes reisetiden ned i forhold til London, ikke minst fordi man slipper den evige ventesirklingen i "arrival stacks" og "holding patterns" over hovedstaden. Been there - done that.

Newcaste International er den travleste flyplassen i det nord-østre England, men allikevel vesentlig mindre og raskere enn f.eks. Heathrow og Gatwick. Et relativy lite fly betyr dessuten raskere baggasjehåndtering og -utlevering. På turen bort ble i tillegg pass- og tollkontrollen unnagjort på rekordtid under mellomlandingen i Aberdeen. Dermed er man etter få minutter nede på Metro-perrongen og kan ta T-banen inn til sentrum av Newcastle, en tur på ca 20 minutter.

Loganair-varianten til Newcastle er dermed ettertrykkelig anbefalt. Prisen var heller ikke ublu. For de med sterk tiltro til fagforeningene innenfor den britiske transportsektoren er jo Newcastle også en svært sentral og praktisk jernbane-hub, med hyppige togforbindelser til byer som Edinburgh, Glasgow, Durham, York, Leeds, Birmingham, London m.fl. Den praktfulle jernbanestasjonen, åpnet av dronning Victoria i 1850, er forøvrig verdens første helt overbygde jernbanestasjon og i dag en Grade I listed building, dvs definert blant "buildings of exceptional interest", den mest bevaringsverdige av fire kategorier.

Etter ankomst: ut og se seg om! 

Byen heter jo Newcastle upon Tyne, så da passer det vel med en tur ned til elven Tyne. (Klikk på bildene for forstørrelser.)


Newcastle er en by for bro-entusiaster. Både jernbane-, fotgjenger- og bilbroer. Fra postkort og TV-serier er det kanskje den ikoniske Tyne Bridge, en buebro i stål fra 1928, som er mest kjent. Den ses i bakgrunnen på bildet. Historielæreren blir imidlertid mest fascinert av den vi ser i forgrunnen. Det er Newcastles berømte High Level Bridge. Dette er en "to-etasjers bro", som den dag i dag fungerer som jernbanebro (på toppen) og trafikk- og fotgjengerbro under. Den ble tegnet av ingen ringere enn lokomotivkonstruktøren Robert Stephenson, av mange regnet som det 19. århundredets største ingeniør. (Dog ikke av Historielæreren. Trofaste lesere av denne bloggen vil kjenne til hans gjentatte beundring for Brunel!)

Robert Stephenson ble født i 1803, som eneste sønn av George Stephenson, "the Father of Railways". Bare tyve år gammel startet han verdens første lokomotivfabrikk sammen med sin far, firmaet Robert Stephenson & Company i Forth Street nettopp her i Newcastle. Innen 1850 hadde Robert vært delaktig i anleggelsen av 1/3 av landets totale jernbanenett! (Se forøvrig Historielærerens besøk på MOSIher, og om æresgjesten som ble påkjørt og drept her.)

I løpet av sin ingeniørkarriere var han involvert i jernbaneutbygging i en rekke land, fra Norge til Frankrike, Spania, Italia, Egypt, Canada, Venezuela og Colombia! I månedsskiftet august - september 1859 var han for siste gang i Kristiania, for å motta St.Olavs-ordenen for byggingen av Norges første lokomotivjernbane. Stephenson led av en nyresykdom og, under oppholdet i vår hovedstad, ble han sykere og returnerte til sitt hjemland. Han døde en måned senere, i oktober 1859. Et av historiens mange underlige sammentreff er at hans venn Isambard Kingdom Brunel led av samme lidelse og døde like før Stephenson. Brunel har vi jo truffet mange ganger allerede, se for eksempel her, her og her.

Stephensons High Level Bridge er 418 meter lang og 45 meter høy. Den er laget i støpejern og smijern, over fem tusen tonn til sammen. Den forbinder Gateshead-siden av Tyne med Newcastle-siden og muliggjorde en jernbaneforbindelse til Edinburgh i Skottland.

 

Kilde: Wikipedia. High Level Bridge 1913.

Kirkespiret er Newcastle Cathedral (The Cathedral Church of St. Nicholas).

Newcastles historie går imidlertid mye lengre tilbake enn jernbaneutbyggingen. Her begynner den mektige romerske Hadrians Mur - forsvarsverket som strekker seg tvers over det nordlige England, fra kyst til kyst.

Muren begynner i den lille byen med det betegnende navnet Wallsend, naturlig nok. Vi tar metroen dit, det tar bare 10-15 minutter.

Metrotilbudet i Newcastle er effektivt, langtrekkende og brukervennlig. Her den sentrale stasjonen Monument, midt i sentrum.

Metrosystemet strekker seg fra den internasjonale flyplassen i nord-vest og helt til Sunderland i sør-øst. Avstandene er imidlertid ikke så store her - linjenettet er bare ca 8 mil totalt.

Den fotballinteresserte Historielæreren kan ikke unngå å reflektere over at man her altså kan ta T-banen mellom St James' Park og Stadium of Light! (Og - vil man ha en dose friidrett med på kjøpet, så tar den deg også til Gateshead Stadium.) 


Allerede ved ankomst stasjonen i Wallsend aner vi at romerne har hatt en viss innflytelse her, ja. Her er fremdeles skiltet på engelsk og latin. Omnes viae Romam ducunt...

Det var altså keiser Hadrian (keiser fra 117 til 138) som, i år 122, beordret byggingen av muren, Vallum Hadriani. Muren var av stein, bygget på en voll. Langs hele forsvarsverket lå det militære garnisoner, forlagt i større eller mindre fort. Foruten å forsvare imperiets utposter mot de beryktede pikterne i nord, fungerte garnisonene også antageligvis som tollstasjoner og handelssentre. Muren, langs den nordligste delen av den romerske provinsen Britannia, skulle "redde imperiet fra barbarene". Det romerske imperiet hadde nådd sin maksimale utbredelse. En ytterligere ekspansjon ville innebære for lange forsynings- og kommandolinjer. Og for mange kriger. (Keiser Drillo ville antageligvis advart mot "strekk i laget".) De flere hundre årene med konstant erobring og utvidelse var nå over. "Hit, men ikke lengre!", sa Hadrian.

Muren strakte seg fra kyst til kyst. I dag er dette en populær vandrerute.
 

 Slik antar man at Vallum Hadriani, Hadrians mur, må ha sett ut, med et av sine garnisonsfort.

(Kilde: English Heritage)

Fortet vi skal besøke her i Wallsend er Segedunum Fort som ligger nesten helt nede ved bredden av Tyne. Segedunum betyr "sterkt befestet fort" og var et slikt garnisonsfort for omkring 600 romerske soldater. Fortet eksisterte i nesten 300 år, fra år 122 til rundt år 400 og er omtalt i Notitia Dignitatum fra sen-romersk tid. Et 35 meter høyt utsiktstårn gir besøkende et oversiktspanorama over de utgravde ruinene av fortet.

Det 35 meter høye utsiktstårnet...

... gir god oversikt over ruinene, og vi ser det restaurerte romerske badehuset oppe til venstre i anlegget.

Slik antar man at fortet så ut i romernes tid.
 

Romerne forlot fortet Segundum rundt år 400 og forfallet satte inn. På 17- og 1800-tallet ble området forvandlet til kullgruver og små gruvesamfunn, for så, i 1880-årene, å bli helt borte under bebyggelse. Disse husene ble så revet på 1970-tallet og den møysommelige jobben med å kartlegge og grave ut ruinene av fortet begynte. Museet, slik det står i dag, åpnet sommeren 2000.
 

 Området der fortet en gang dominerte ved Tynes bredder har, gjennom tidene, endret seg dramatisk. Fra kullgruver til dokker og skipsverft. Dette var "The Industrial North". I dag bygges de gamle næringsområdene om til boligformål, slik tilfellet er også mange steder i Norge.

Dessverre opplevde Historielæreren besøket som en skuffelse. Det lille museet var greit nok, med arkeologiske gjenstander og små montere med modeller og rekonstruksjoner av det opprinnelige fortet. Uteområdet derimot bar preg av dårlig stell og lite kreativitet. Den "romerske urtehagen" var mindre stelt enn en rundkjøring i Oslo - og skjemmet av noen forfalne lekestativ for barn. Den desidert største skuffelsen var imidlertid det romerske badet (tungt promotert i brosjyrene). Det var omgitt av anleggsgjerder på snei og noen lapper om at det var stengt for besøkende...

Det sier seg selv at, når du har å gjøre med bortimot 2000 år gamle ruiner, så stiller det store krav til museets evne til å stimulere fantasien hos besøkende. Dette skjer vel best i form av rekonstruksjoner og tablåer. Her har de som driver Segundum Fort mye å lære av andre museer på øyriket.

 Men - det er andre ting å se i Newcastle, så stay tuned!

 

Katedralen med noen uvanlige glassmalerier. Historielærerens vårtur til Newcastle - Del 2

$
0
0

Det er to katedraler i Newcastle. Det er forøvrig ikke helt uvanlig i britiske byer. Historielæreren har tidligere observert det samme i Liverpool, se her. (Liverpool er forøvrig også kjent for "The Cathedral that never was", se samme lenke.) 

Like ved siden av den nye borgen, dengang: novum castellum, altså new castle, ligger den anglikanske katedralen. Da har vi altså å gjøre med Church of England, eller "C of E" blant venner. Den heter formelt the Cathedral Church of St Nicholas og den skal vi komme tilbake til senere. 

Men - ikke langt fra den store jernbanestasjonen (nevnt i Del 1) finner vi Newcastles katolske katedral, theCathedral Church of St Mary, eller bare Saint Mary's Cathedral. Denneerfra tidlig på 1840-tallet. Vi har, med andre ord, å gjøre med en ikke spesielt gammel bygning, etter engelsk målestokk. Katedralen er i typisk nygotisk stil, tegnet av Augustus Pugin.Og, bare for å ha sagt det - denne Pugin er ingen hvem som helst! Han regnes som en av de fremste representantene for nygotisk arkitektur og tegnet mye av interiøret i Westminster Palace, det vil si parlamentet i London, da det skulle gjenoppbygges etter storbrannen i 1834. Pugin er også arkitekten bak det store klokketårnet der, Elizabeth Tower, bedre kjent under navnet Big Ben.

(Dette eksteriørbildet er fra Wikipedias artikkel om kirken.)

 


Det som umiddelbart slår en besøkende i katedralen er at noen av glassmaleriene skiller seg ut! Dette er ikke hva vi er vant med å se i katolske katadraler fra 1800-tallet. Forklaring følger:

En skal ikke lang tilbake i historien før en kommer til en tid da Newcastle og Tyneside var et pulserende industriområde, dominert av høye skorsteiner, sot, smog og svære skipskraner. Dette var hjertet i The Industrial North. På engelsk bruker man uttrykket "carrying coals to Newcastle" i samme betydning som når vi på norsk ikke tar med torsk til Lofoten. (Det engelske uttrykket stammer faktisk fra tidlig på 1500-tallet!) Byen har en (minst) 600 år lang historie som utskipningshavn for kull. Her på elven Tyne var de først ute med å anvende dampdrevne slepebåter til å trekke kullprammene. Mosley Street i Newcastle var den første gaten i verden som fikk elektriske gatelys (i februar 1879, snaue tre måneder før Cleveland, Ohio). Den berømte Swing Bridge her i byen var verdens første av sitt slag, og til og med maskineriet i den ikoniske Tower Bridge i London ble bygget her.

Og nå må Historielæreren atter en gang slippe til med en påkrevd og høyst relevant digresjon:

I denne bloggen har vi tidligere stiftet bekjentskap med det som av mange regnes som det vakreste maleriet i britisk kunsthistorie; "The Fighting Temeraire", malt av Joseph Mallord William Turner, se her. Den slepebåten som hadde den tunge oppgaven (pun intended) med å slepe heltinnen fra Trafalgar var, ja - du gjettet riktig, bygget av H. S. Waite som holdt til her i North Shields utenfor Newcastle. Damperen het "Monarch" og motivet har fått hedersplassen på Bank of Englands £20-sedler fra 2020.

Maleren Joseph Turner og hans berømte oljemaleri fra 1838. Pengeseddelen yter selvsagt ikke kunstverket rettferdighet. Alle som er i London bør unne seg å se det med egne øyne. Det henger i National Gallery.

Digresjon slutt.

På slutten av 70- og gjennom 80-tallet ble hele denne regionen kastet ut i en dyp krise. Gruve- og verftsindustrien ble avviklet og arbveidsledigheten skjøt i været. Den 18. februar 2021 meldte BBC News at den aller siste skipslasten med kull hadde forlatt Tyneside. En æra som begynte på 1300-tallet var over, men ildsjeler arbeidet for at den ikke skulle bli glemt. Slik ble ideen om The Tyneside Industrial Heritage Window født. Det er dette vinduet vi ser i den katolske katedralen. Og det er flott!

Det var kunstneren Joseph Nuttgens som, i 2006 fikk oppdraget med å utforme dette og to andre vinduer i katedralen. Glassmaleriene er er detaljerte og må studeres nøye. La oss ta en seksjon om gangen:

 

 Øverst til venstre ser vi gruvearbeideren med hakke som utvinner kull. Rett under ham ser vi en sveiser i arbeid, og under der igjen står en verftsarbeider og drar til store bolter på en skipsmaskin. Så blir det enda mer interessant: det neste motivet er en kvinne som arbeider i våpenindustrien. Vi er altså kommet til andre verdenskrig og den betydelige mobiliseringen av kvinnelig arbeidskraft. Det nederste motivet illustrerer stentøysindustrien som ble så viktig for hermetisering og matforsyning, en forutsetning for industrialisering og urbanisering.

I den høyre vindusrammen er det en annen type hyllest. Her er det oppfinnerne, ingeniørene og gründerne som portretteres. Øverst ser vi lokomotivet, nærmere bestemt Robert Stephensons"Rocket". Deretter kommer de velkjente siluettene av to av Newcastles landemerker, Tyne Bridge, innviet i 1928, og Gateshead Millennium Bridge, fra 2001. Under de to broene ser vi en smelteovn, symbolet på tungindustrien som så lenge dominerte regionen. Nederst til høyre vises to andre revolusjonerende oppfinnelser med historiske bånd til byen; dampturbinen og glødelampen. Dampturbinen forbinder vi med Charles Parsons og glødelampen med Joseph Swan, begge knyttet til virksomheter i Newcastle.

 
Selve hovedvinduet taler sitt tydelige språk. Langs begge sider av Tyne lå det skipsverft på rekke og rad. Til verftsindustrien trengtes arbeidskraft. Nærmest vegg-i-vegg med verkstedsbygningene, dokkene og de svære skipskranene ble det bygget endeløse rekker av arbeiderboliger, terraced houses, som de sier her. Vi kjenner dem fra utallige britiske TV-serier. Mannen i forgrunnen bærer på en "bait bag". Ved skiftets slutt ville en av arbeiderne samle inn rester av matpakkene i en slik pose og ta denne maten med til sultne barn som sto ved fabrikkporten.
Swan Hunter's skipsverft i Wallsend, 1973. (Kilde: Wikipedia). Den nesten ubegripelige fysiske nærheten mellom arbeidsplass og arbeiderboliger, slik den skildres i kunstverket ovenfor, er altså ingen overdrivelse.

 

"Terraced houses". Fra bydelen Byker, øst i Newcastle. Bildet er tatt midt på 1970-tallet. Tyne Bridge skimtes i bakgrunnen.

 

Foto fra 1969: arbeiderboliger i Newcastle fra tidlig på 1900-tallet.

Ved Wallsend Slipway & Engeneering Company ble Parsons nye turbinteknologi anvendt da de fikk oppdraget med å bygge dampturbinene som skulle drive Cunard Lines nye stolthet RMS "Mauretania". Skipet ble sjøsatt i 1906 og var da verdens største mobile byggverk! Allerede året etter vant "Mauretania" det sagnomsuste Blå bånd for raskeste østgående atlanterhavskrysning. I 1909 tok hun også båndet på vestgående seilas. Ikke nok med det - hun beholdt begge rekordene de neste tyve årene, frem til 1929!

RMS "Mauretania" fotografert på Tyne i 1907.

I 2007 kjøpte det indiske selskapet Bharati Shipyard Ltd rubbel og bit av Swan Hunter'sskipsverft i Wallsend, demonterte det og fraktet alt til Dabhol på vestkysten av India. Enda en æra var over for Tyneside-regionen.

En liten gutt som vokste opp like ved Swan Hunter's skipsverft i Wallsend var Gordon Summer. Faren leverte melk (milkman) og moren var frisør. Vesle Gordon gikk på St Cuthbert's Grammar School, i dag St Cuthbert's Catholic High School, i Newcastle og prøvde seg senere som blant annet busskonduktør og bygningsarbeider, før han utdannet seg til lærer. Som nyutdannet lærer i 1974 underviste han i to år på en barneskole litt nord for Newcastle. Så ble han en kjent sanger og musiker.

Drar du ikke kjensel på navnet Gordon Summer, så kjenner du ham kanskje bedre under navnet Sting? Etter at skipsverftet han vokste opp ved stengte, ble Sting inspirert til å skrive musicalen "The Last Ship". Stykket hadde premiere i Chicago sommeren 2014 og ble deretter satt opp på Broadway. Senere har det turnert på de britiske øyer.


"The Last Ship". Som vi ser så brukes motiver fra glassmaleriet i katedralen i Newcastle.

 

Sting har også utgitt et album med musikken fra "The Last Ship".

 

Historielæreren kan imidlertid ikke se på dette glassvinduet i Saint Mary's uten å assossiere med en annen historisk hendelse, også denne fra denne samme regionen:

 
Da den dype økonomiske verdenskrisen satte inn etter børskrakket i 1929 ble skipsfarten særlig hardt rammet. Verdenshandelen stagnerte, skipene ble lagt i opplag - og ingen nye skip ble kontrahert. Dermed stengte verftene ned og The Industrial North led ekstra sterkt av arbeidsløshet under krisen.
Bare noen kilometer øst for Newcastle ligger den gamle verftsbyen Jarrow. I dag kan man ta T-banen (Metroen) dit, fra Newcastle. 
Palmers Shipbuilding and Iron Company var Jarrows hjørnesteinsbedrift, hele 80% av byens arbeidskraft var ansatt her. Da Palmers gikk over ende som en følge av verdenskrisen, representerte det derfor en katastrofe for Jarrow-samfunnet. Høsten 1936 var situasjonen så fortvilet at en gruppe arbeidsløse verftsarbeidere la ut på en marsj - et korstog. The Jarrow Crusade. De ville treffe politikerne i Westminster og få dem til å forstå hvor desperat situasjonen var oppe i nord.
Etter 26 dagers marsj ned gjennom et høstvått England nådde "korsfarerne" London og parlamentet.

Labours kandidat til parlamentsvalget, Ellen Wilkinson, marsjerer sammen med Jarrow-arbeiderne. (Kilde: Wikipedia)
 

Jarrow marchers passing through the village of Lavendon, near Bedford, on their way to London. Kilde: BBC



Oh, the roar of the chains and the cracking of timbersThe noise at the end of the world in your earsAs a mountain of steel makes its way to the seaAnd the last ship sails
It's a strange kind of beautyIt's cold and austereAnd whatever it was that you've done to be hereIt's the sum of your hopes, your despairs, and your fearsWhen the last ship sails

(Sting: "The Last Ship")

 


Den gamle nye borgen. Eller var det den nye gamle? Og: den gamle (ikke den nye) katedralen. Historielærerens vårtur til Newcastle - Del 3

$
0
0

Det ligger jo i navnet.  

Newcastle

Det må være en ny borg.

Men - som så mye annet i engelsk historie. Det som er "nytt" kan ofte være ganske gammelt.

Store deler av Newcastle sentrum er dominert av de massive borgmurene. De skjærer igjennom byen og gir en pekepinn om fordums mektige dimensjoner.

Byens mange historiske navn. Det opprinnelige romerske festningsanlegget het Pons Aelius. I anglo-sakisk tid, etter Romerrikets fall, gikk byen under navnet Monkchester (Munucceaster) i kongeriket Northumbria. På slutten av 1000-tallet reiste normannerne en treborg på ruinene etter danenes herjinger. Etterhvert ble treborgen forsterket og erstattet med en steinborg, den nye borgen, altså Novum Castellum. På 1300-tallet sto borgen i mot flere angrep fra skottene, men byen falt under borgerkrigen, da den var på kongens side mot Cromwell.


I dag er det spesielt to bygningsstrukturer som står intakt, den befestede portbygningen og den indre borgen, The Keep. En keep er, som denne bloggeren har forklart tidligere, en slags "borg inni borgen". Det korrekte norske begrepet er visst "kjernetårn" eller "borgtårn". Den ytre bormuren finnes i større eller mindre bruddstykker rundt omkring i bybildet, men utgjør i dag ingen komplett mur.

Borgens historie strekker seg helt tilbake til den romerske befestningen Pons Aelius. Wilhelm Erobrerens eldste sønn, Robert Curthose, gjenoppbygget en normannisk tømmerborg på restene av den romerske på slutten av 1000-tallet. Hans bekymring var selvsagt skottene i nord. Under henholdsvis Henrik II og Henrik III ble steinfestningen bygget og fullført rundt midt på 1200-tallet.


 The Black Gate, den befestede borgporten, også kalt barbican etter fransk: "barbacane". Her er billettsalget, et borgmuseum og en museumsbutikk.


 The Keep er borgens pièce de résistance og et absolutt must for besøkende i Newcastle. Ikke bare er det nokså intakt, men det er også velsignet fritt tilgjengelig for de som har kjøpt billett. Historielæreren er lei av historiske bygninger der mesteparten er avstengt fordi man frykter erstatningssøksmål fra turister med dårlig balanse eller mangelfullt utviklet trappekompetanse. Her i The Keep er det meste åpent for utforskning, selv om det er bratt og kronglete.  

 

 

 Den nesten 15 meter høye hallen er et imponerende skue. Julen 1292 satt kong Edward I og tronet her i hallen.

 l


Oppe på borgmuren på toppen av The Keep står fremdeles en bueskytter og vokter borgen mot trusler. Her sikter han riktignok sørover, over elven mot Gateshead. Han burde kanskje heller rettet et vaktsomt øye i motsatt retning, mot skottene i nord?

Historielæreren (til venstre), bueskytteren og elven Tyne, med sine broer i bakgrunnen.

 
Utsikt fra borgen mot, fra høyre, den gamle High Level Bridge, Swing Bridge og den ikoniske Tyne Bridge, alle omtalt i Del 1.
 

Utsikten fra borgtårnet er imponerende - og gir også en illustrasjon på hvor kupert topografien i Newcastle er, sammenlignet med de store byene sørpå.


Dypt nede under borgen finner vi det som er igjen av det gamle normanniske kapellet, med sine unike tidstypiske og forseggjorte utskjæringer og dekorasjoner.


 

 Etter besøket i borgen føler Historielæreren sterkt for et nytt sakralt besøk. Vi har jo en katedral til å besøke! I Del 2 besøkte vi den romersk-katolske katedralen. Nå er det anglikanerne, C of E, som står for tur!


 Newcastle Cathedral, eller strengt tatt The Cathedral Church of St Nicholas, er Newcastles Church of England-katedral. Her sett fra toppen av borgen, med The Gatehouse i mellom dem. Legg merke til det karakteristiske spiret. Dette lanterne-spiret fungerte i flere hundre år som navigasjons-punkt for skipene på Tyne.


Katedralen ble påbegynt i 1091, altså omtrent samtidig med borgen vi nettopp har besøkt. Denne opprinnelig normanniske kirken ble imidlertid ødelagt i en brann i 1216. Den katedralen vi ser i dag ble gjenoppbygget og sto ferdig i 1350, og er i sen-gotisk stil, såkalt "Perpendicular" , dvs den siste fasen av gotiske arkitektur i England. Kirken har også et veldig karakteristisk spir fra 1400-tallet, et lantern spire

Katedralen er, som navnet tilsier, viet helgenen St Nicholas, som er helgenen for sjøfolk og skip. Det er kanskje ikke så unaturlig der den troner høyt over elven Tyne, med dens lange skipsfartstradisjoner. (Nå skal det kanskje tilføyes at han også regnes som helgenen for handelsreisende, bueskyttere, angrende tjuvradder, barn, ølbryggere, pantelånere, ugifte og studenter. For de fleste er han nok mest kjent som selveste julenissen!)

I et kirkehistorisk perspektiv er det nok mer interessant at ingen ringere enn den skotske kalvinisten og reformatoren John Knox virket som prest her i denne kirken på begynnelsen av 1550-tallet. John Knox er, som vi vet, ingen hvem-som-helst. Han regnes som grunnleggeren av den skotske presbyterianske kirken. (Og en fascinerende skikkelse; galeislave, teolog, dømt til døden på bålet i England og tiltalt for høyforræderi i Scotland!)


 

 

Inne i katedralen påtreffer vi også en annen gammel kjenning!

Denne nydelige marmorbysten forestiller og gjør ære på en av byens største sønner, født og oppvokst bare et steinkast fra kirkeveggene og både døpt og viet her i denne kirken.

Cuthbert Collingwood ble født i 1748. Bare 12 år gammel mønstret han på fregatten HMS "Shannon". Slik startet en lang sjømilitær karriere som skulle ende helt til topps, som admiral i Royal Navy, og med adelstittelen Lord Collingwoodof Hethpool and Coldburn, 1st Baron Collingwood.
 
Collingwoods navnvil for alltid være knyttet til hans etter hvert gode venn og kollega, Horatio Nelsons. Deres veier (eller skal vi si kurser?) krysset hverandre gang på gang, helt siden 1777, da de for første gang tjenestegjorde ombord på samme fregatt. På 1780-tallet hadde de begge steget i gradene og fått komandoen over større linjeskip. I en periode befant de seg i farvannene rundt de Vestindiske øyer og da gikk de like godt bort og ble stormforelsket i den samme kvinnen! At den åpenbart så ettertraktede Mary Moutray var gift med den kongelige utsendingen til Antigua, bidro nok heller ikke til å gjøre situasjonen lettere for de to forelskede marineoffiserene.
 
I slaget ved Trafalgar i 1805 var både Nelson og Collingwood viseadmiraler. Nelson, ombord i HMS "Victory", hadde den øverste kommandoen og Collingwood på HMS "Royal Sovereign" var hans nestkommanderende. De to ledet an i hver sin skipskolonne, i Nelsons legendariske  "Crossing the T-gamble". Dette var admiraler som ledet fra front - her var det ikke snakk om å gjemme seg for kuleregnet. Da Nelson ble skutt under slaget, var det Collingwood som tok over kommandoen over den britiske flåtestyrken. Mannskapet på Collingwoods skip ble kalt "Tars of the Tyne" siden flesteparten var fra Collingwoods hjemtrakter, Newcastle og Northumbria. Når det gjelder det fascinerende slaget ved Trafalgar og Nelsons endeligt, så vises det til Historielærerens besøk ombord i selveste HMS "Victory".
 

 
Collingwood selv døde også til havs, i 1810. Han var på vei hjem til England, men svært syk. Skipet hans befant seg da i Middelhavet, utenfor Menorca. Han ligger begravet ved siden av sin venn og admiralskollega, Lord Nelson, i krypten undet St Paul's i London.
 
 Det er forskjell på admiraler også!
I forgrunnen ser vi den nokså beskjedne sarkofagen til Collingwood. I bakgrunnen det langt mer prangende siste hvilestedet til hans venn Nelson. (Bilde fra The Collingwood Society.)
 
Neste gang du besøker krypten under St Paul's i London - ta en titt inn i hjørnet og tenk på "den andre helten fra Trafalgar".



Ja - den må vel kanskje også kunne kalles en katedral? Selv om man her tilber noen andre "guder", så er nok bønnene like inderlige. Og så må det jo shoppes litt. Historielærerens vårtur til Newcastle - Del 4

$
0
0

4. og siste reiserapport fra Historielærerens vårtur til Newcastle. Også her blir det vel plass til en og annen digresjon?

Newcastle er vel i Norge i dag først og fremst kjent for to ting: Vera og fotball.


Chief Inspector Vera Stanhope er den ikoniske etterforskeren i TV-suksessen basert på forfatteren Anne Cleeves romaner, med handlingen lagt til det fiktive politidistriktet "Northumberland & City Police". (I virkeligheten heter dette politidistriktet Northumbria Police.) Hun er en utpreget Geordie, en betegnelse på både folkene og dialekten her i Tyneside-området. TV-seere vil ha lagt merke til at hun tiltaler alle, også den mest brutale drapsmann, med det kjærlige "pet". (Newcastle University har til og med en egen nettside for å hjelpe nye studenter å forstå Geordie.) Det er til nå laget over 50 episoder, og det skal filmes en 13. sesong i denne populære serien om Vera.

Newcastle United F. C. er byens stolthet og har en svært lang historie som toppklubb i det engelske seriesystemet. Supporterne kalles The Toon Army. "Toon" er lokal dialekt for "town". Klubben spiller sine hjemmekamper på mektige St James' Park, i sentrum av byen. Med sine nesten 53 000 sitteplasser er dette den 7. største fotballstadion i England (den 6. største klubbarenaen, siden Wembley er størst, men strengt tatt ikke er en klubbarena.)

 

 Vi vender tilbake til utsikten fra borgens "keep", se Del 3. Hvis vi denne gangen flytter blikket litt til venstre for spiret på Newcastle Cathedral, så ser vi de grå konturene av den massive hjemmebanen til Newcastle United, St James' Park. Den ruver godt i bybildet! Og, for mange, har den sikkert en like viktig sakral funksjon i livet som katedralen til høyre.

 

 St James' Park har sin egen stasjon på Metro'en. Det kan nok være praktisk på hektiske kampdager.

 

 

Allerede på perrongen får tilreisende klar beskjed om hvor man er - og hvilken klubb som venter på en på toppen av rulletrappene. Kallenavnet på klubben er "The Magpies", altså "Skjærene". Dette navnet henspiller på de svarte og hvite stripene i klubbdrakten.

 

 

 Som vi ser, så er det imponerende dimensjoner over dette stadionanlegget. Er du bortesupporter må du belage deg på syv etasjer med trapper, 140 trappetrinn. Bortesupportere med høydeskrekk advares på forhånd. Til gjengjeld får du kjøpt en velsmakende varm Mag Pie (sic) til under en norsk femtilapp.

  

 Historielæreren er ikke selv en Newcastle-tilhenger. Men - han vet å sette pris på fotballstorheter også fra andre klubber. Utenfor St James' Park troner klubbhelten Allan Shearer, arbeiderklassegutt født i Newcastle og tidenes mestscorende for klubben. Han har også scoringsrekorden i Premier League med 260 mål.


Kampdag i Newcastle er en opplevelse verd å få med seg. Da Historielæreren var i byen, var det Brighton and Hove Albion som kom på besøk langveisfra. Nord mot sør, altså. Magpies mot Seagulls - skjærer mot måker! Da er vel bikkjeslagsmål en dårlig valgt metafor?

Alle de over 50 000 billettene er revet bort, så det må bli en aftentur oppom St James' Park, bare for å kjenne på stemningen. Møtet med Brighton er jo av det fredeligere slaget, så dette er ingen høyrisiko-kamp. 

Da er det verre når erkefiendene Sunderland eller Middlesborough kommer hit! (Som vi ser av Metro-kartet, så kan Sunderland-fansen ta T-banen fra stadion til stadion.) Oppgjørene mellom Newcastle United og Sunderland, The Northeast Derby, eller Tyne-Wear Derby, regnes som et av de mest klassiske rival-oppgjørene i engelsk fotball. Det er faktisk under 2 mils avstand mellom de to. (Wear er elven som renner gjennom Durham og ut i Nordsjøen i Sunderland.)

Røttene til rivaleriet går helt tilbake til borgerkrigstiden da de to byene sto på hver sin side. Newcastle holdt med kong Charles I og royalistene, mens Sunderland var på parlamentets, dvs Cromwells, side. Slikt setter spor.

Mest kjent er nok oppgjøret som måtte avlyses. Det var på langfredag i 1901. St James' Park hadde da en kapasitet på 30 000, men 120 000 prøvde å komme seg inn for å se kampen! 

denne listen er dette derbyet rangert som nummer fire av de viktigste på de britiske øyer, bare slått av nr 3: Arsenal vs Tottenham (North London Derby), nr 2: Manchester United vs Liverpool (Northwest Derby) og den suverene vinneren: Celtic vs Glasgow Rangers (Old Firm). 

Opp gjennom historien har bare to managere ledet begge klubbene, "Big Sam" Allardyce og Steve Bruce.


Alle klubber med respekt for seg selv har sin "kjenningsmelodi". Mest kjent er vel Liverpool med "You'll Never Walk Alone". Utenfor stadion her spilles selvsagt "Going Home", temaet fra "Local Hero", med Dire Straits. Mark Knopfler er svoren Newcastle-tilhenger! Bare hør her - det er mektige toner! Da den nye stadion-baren (!) åpnet i 2022, stilte Mark Knopfler opp og spilte "Going Home" - uten å ta betalt for jobben! Selveste Kevin de Bruyne har nettopp uttalt at Newcastles St James' Park og Liverpools Anfield er de to stadionene i England med størst "trøkk" og atmosfære.


Billetter var umulig å oppdrive, men Historielæreren nyter stemningen før avspark. Litt opp til høyre for den kjekke mannen i blå boblejakke ser vi statuen av en annen legende; manager Bobby Robson, som ble Newcastle-tilhenger som guttunge, da faren tok ham med til St James' Park. (Robson har forøvrig en statue utenfor Ipswich sin hjemmebane, Portman Road, også.)

Siden det ikke ble fotballkamp, får en velge det nest beste. Nærmest vegg-i-vegg med stadion ligger byens Chinatown. Alle byer med respekt for seg selv må ha en chinatown, se for eksempel her og her.


Med jubelbrølene fra stadion rett utenfor vinduet inntas noe av den bedre kina-maten vi har smakt. Newcatle sentrum er i det hele tatt ganske komprimert og lett å ta seg frem i. Det er korte avtander og god atmosfære. Restauranten "Happiness Two" kan anbefales på det varmeste!

 

Shopping står også på programmet når Historielæreren er på tur. En busstur på ca 15 minutter med dobbeltdekker (evt en enda kortere togtur, men man ser jo mer fra toppen av en dobbeltdekker), så er man på det svære shoppingsenteret Metro Centre i Gateshead. Dette er det nest største shoppingsenteret i UK, bare Westfield i London er større. Her er det nesten 10 000 gratis P-plasser, togstasjon og bussterminal med over 100 bussanløp i timen. Ikke helt et drømmescenario for MdG, med andre ord. 

 

Her er over 250 butikker og alle de store kjedene er selvsagt også representert - alt under ett tak. Historielæreren får straks assosiasjoner til det kolossale Pentagon City shopping senteret i Arlington utenfor Washington DC.

 

Foretrekker man litt mer klassisk urbane shoppingomgivelser, så har Northumberland Street midt i sentrum mer enn nok å by på. I pent vær behøver jo ikke nødvendigvis alt være under samme tak.

Central Arcade, også det midt i sentrum, byr på stilfulle edwardianske omgivelser. Stopp og se på bygningsdetaljene. Selve bygningen er fra 1830 tallet og var opprinnelig korn-børs, men er "modernisert" siden da.

Grainger Market er også opprinnelig fra 1830-tallet, men bygget som markedshaller og derfor noe mindre pretensiøst enn børsbygget Central Arcade. Markedshallene var tradisjonelt fordelt på to fløyer, en for kjøtt og en for grønnsaker. I dag er varetilbudet mye mer variert, men her er fremdeles noen av de sjarmerende gamle slakterbutikkene.

Ahhhh - vareutvalg, dere...



Og øl, selvsagt - vi er jo i England!
 
 
Som nevnt i tidligere deler av denne reisebloggen, så er Newcastle en ganske kupert by. Her er trapper og bratte bakker. Plutselig registrerer man at jernbanen går mange etasjer over hodet på en. 


 Bildet over og maleriet under viser togtrasseen som leder ut på den berømte High Level Bridge (se Del 1). High Level Bridge er, som vi husker, fra 1849. Maleriet "Side, Newcastle" er av dansken Peter Peterson Toft fra 1880. (Side er navnet på gaten.) Det henger i Laing Art Gallery, bare et par penselstrøk fra handlegaten Northumberland Street og er absolutt verd et besøk.


 

Disse to bildene av Tyne Bridge, fra Queen Street, en avstikker fra Side, gir også en pekepinn om høydene. Trafikken på A167 går altså over hustakene og ut på Tyne Bridge til Gateshead-siden, der den snart går over til A1 via Leeds og til London.


Newcastle er et hyggelig bekjentskap. Men en besøkende kan ikke unngå å legge merke til at det er en by, og en region, som opplever nedgangstider (igjen). Det er mange tomme butikk- og kontorlokaler. Til og med i gamle ærverdige Grey Street, ferdigstilt i 1837 og omtalt av statsminister Gladstone som landets "best modern street", står mørke og tomme vinduer og vitner om uvirksomhet.

"As for the curve of Grey Street, I shall never forget seeing it to perfection, traffic-less on a misty Sunday morning. Not even Regent Street, even old Regent Street London, can compare with that descending subtle curve."

 (Sitat Sir John Betjeman)

I samtaler med lokale peker mange på at byen ikke har klart å reise seg helt igjen etter pandemien. Mange butikker og virksomheter har simpelthen ikke åpnet igjen etter lock-down. Nord-Øst-England har i mange år hatt en høyere arbeidsledighet og lavere BNP pr capita enn lenger sør i landet. 

Så får vi se om flere nordmenn får øynene opp for Loganairs rutetilbud fra Oslo til Newcastle, og om det kan bidra til at det blir lagt igjen mer penger her.

 

York - byen innenfor murene! Historielærerens vårtur, Del 1

$
0
0

Den, om enn pensjonerte, Historielærerens årlige anglofile historiske pilegrimsreise gikk denne våren til vakre og historiske viktige York

Hvorfor York?

Spørsmålet kan besvares enkelt: Fordi denne nordengelske byens historiske betydning er uomtvistelig! Dessuten er York en svært sjarmerende og hyggelig by å besøke.

Yorks historie strekker seg tilbake til det romerne kalte Eboracum, grunnlagt i år 71 etter Kristus. Byen var den nordligste av alle de romerske provinshovedstedene.

Her, i Eboracum, i den romerske provinsen Britannia, ble selveste Konstantin den Store utropt til keiser av det romerske riket, i år 306. Og da snakker vi om en av de sentrale keiserne, ikke sant? (Forøvrig kan det også skytes inn at to romerske keisere også døde her i denne byen.)

Historielæreren (til venstre) og Konstantin utenfor York Minster. Konstantin er den første kristne romerske keiser og er helgen for mange kristne trossamfunn, deriblant den anglikanske kirke.

Senere, etter at romerne var ute av bildet, tidlig på 400-tallet, ble York etterhvert hovedstaden i det anglo-saksiske kongeriket Northumbria. Men så kom vikingene - og byen ble den vi kjenner som Jórvik. De mange gate-navnene minner oss om disse rundt 200 årene da dansker og nordmenn satte sitt preg på byen..

Så, etter Harald Hårdrådes nederlag ved Stamford Bru, og det etterfølgende slaget ved Hastings, tok normannerne over for skandinavene og i middelalderen ble York faktisk Englands nest største by. 

Rikdommen kom først og fremst fra sauene i Yorkshire. Vi snakker selvsagt om ull! Rosekrigene på annen halvdel av 1400-tallet bidro også til Yorks posisjon - denne blodige kampen sto jo mellom husene Lancaster og, ja nettopp, York! Mang en dramatiker og moderne TV-serieskaper har latt seg inspirere av denne borgerkrigen.


 Rosekrigene har, om enn noe feilaktig - begrepet oppsto først senere, fått sitt navn etter de to partenes symboler. Huset Lancasters røde rose og huset Yorks hvite rose. Med Henrik VII og huset Tudor ble Tudor-rosen til - en sammensmelting av de to:



Med industrialiseringen ble York et viktig trafikknutepunkt på tognettet. (Og tog er vi jo interessert i, kfr fjorårets besøk i Newcastle!) Da den nye stasjonen i York åpnet sommeren 1877, var den verdens største jernbanestasjon!

Men - mer om alt dette senere - først må vi jo komme oss til York!

Som med besøket i Newcastle i fjor, så har Historielæreren noen sannhetens ord å formidle til flyselskapene våre. Det er helt ubegripelig at ikke f.eks. Norwegian tilbyr flygninger til annet enn London, Manchester og Edinburgh. Hvorfor ikke til Englands nest største by, Birmingham? Eller Leeds/Bradford? Eller Newcastle? Det kan da umulig være vanskelig å fylle flygninger hit med shopping- og fotballgale nordmenn? Her snakker vi kortere flytid, mindre kø-kaos, langt rimeligere hotellpriser, sammenlignet med London. For ikke å snakke om hyggelige folk og generelt lavere prisnivå enn sørpå.

I fjor løste vi dette med hjelp av skotske Loganair til Newcastle, via Aberdeen. Forøvrig et meget praktisk og hyggelig alternativ. Men, rutetidene passet ikke helt for oss i år. Derfor falt valget på Norwegian til og fra Manchester. (Forøvrig en by Historielæreren har gode minner fra, se her, her og her.)

  Manchester Piccadilly Station: Historielæreren fatter umiddelbart interesse for en skulptur rett utenfor inngangen. Det er kunstneren Johanna Domke-Guyot som står bak dette verket, som heter "Victory Over Blindness". Motivet er velkjent: soldater blindet av stridsgass under første verdenskrig.

Det er selvsagt 100% politisk ukorrekt å uttrykke begeistring for et kunstverk det faktisk er mulig å se hva er.-Dette ville neppe blitt antatt til Høstutstillingen her hjemme.

 

 Kunstneren har latt seg inspirere av John Singer Sargents berømte maleri, "Gassed", og av autentiske fotografier fra Vestfronten.

 


Nåvel - vi må videre.

Norwegians rute til Manchester ankommer ganske sent, så, med kofferter og kanskje noe forsinkelser, så må man nesten beregne en overnatting, før man kan reise videre. Dette innebærer dessverre ekstra hotellutgifter og en "tapt dag". I ettertid innser Historielæreren at det hadde vært bedre å valgt Loganair (Newcastle) bort, og Norwegian (Manchester) hjem. Lesson learned.

Anyway - England er togets hjemland. Og togreiser her på øya er en nytelse. Vi leser mye om streiker og togkaos, men Historielæreren kan, med hånden på hjertet, fastslå at han aldri, på sine mange reiser i England og Wales, har opplevd annet enn god service, komfortable tog, presise avganger og hyggelig og hjelpsomme jernbanefolk. Touch wood!

 


Historielæreren blir betatt av den enorme flislagte veggen på Victoria Station i Manchester. Tenk hva disse navnene forteller, om jernbanehistorie og om den industrielle revolusjon!


Vi går ombord i Trans Pennine Express, fra Liverpool, Lime Street (der har vi vært før!) til Newcastle. Strekningen Manchester - York tar mellom halvannen og i underkant av to timer, avhengig av avgang/rute. Vi er innom blant annet Huddersfield og Leeds - to velkjente fotballnavn.

Så, omsider, er vi i York.

Førsteinntrykket er imponerende. Det første som slår en er bymurene. York har flere kilometer med intakte bymurer enn noen annen engelsk by, rundt 3,5 km. I snitt er de ca 4 meter høye og litt under 2 meter brede. Det er faktisk mulig å gå på muren rundt nesten hele byen. Her er noen stemningsbilder fra en kveldstur på bymurene i York:




Bymurene hadde fra middelalderen fire hovedporter, "bars", eller "gatehouses". Her slapp folk inn og ut av byen - mot å betale toll og avgifter, selvsagt. Disse fungerte også som forsvarsverk og kunne stenges mot inntrengere. En av disse fire "bars" er Walmgate Bar (bildet over). Det spesielle med denne er at den har et helt intakt "barbican" - det eneste gjenværende i England (i en bymur, altså utenom en festning). Det skal visstnok bare finnes en eneste til slik intakt i Europa - i bymuren i Krakow.

En barbican er en slags byport som fungerte som en "sluse", en overbygd, låsbar dødsfelle for eventuelle angripere. Overbygget hadde såkalte "murder holes", slik at forsvarerne kunne tømme kokende vann, stein, piler osv ned på de innesperrede angriperne. (Nei - kokende olje er nok en myte fra filmer og tegneserier....)

En annen er Micklegate Bar (bildet over). Navnet kommer av norrønt "mykla gata", eller ganske enkelt "Storgata", som begynner her, innenfor porten, i dag fremdeles med navnet Micklegate.

Dette var den stasligste av byportene - her passerte, og passerer fremdeles, kongelige og standspersoner. Selvsagt var det derfor også her at hodene til henrettede ble satt på utstilling til skrekk og advarsel.  

I moderne tid har det blitt laget flere trafikkale åpninger i bymurene. Men dette arbeidet er imponerende pietetsfullt utført.

Sentrale orienteringspunkter i byen er også broene. Midt i York møtes de to elvene, River Ouse og River Foss. Disse elvene ga byen viktige handelsveier og fungerte som en del av byens forsvarsverk. (Tilgangen til innlandet gjennom elver som Ouse og Humber innebar selvsagt også en mulighet for vikingene til å trenge langt inn i landetpå sine hær- og plyndringstokt.)

Etterhvert som handelsskipene vokste i størrelse, mistet Ouse sin betydning. Og, med jernbanens inntog, ble mesteparten av varefrakten flyttet over på skinner.

Som i London må man altså også her i York orientere seg litt etter broene. Men avstandene her er så korte at det ikke er langt å gå til "neste bro". Det er tre broer i sentrum av byen, Lendal Bridge (nærmest katedralen), Ouse Bridge (midt i shoppingstrøket) og Skeldergate Bridge, like ved der Ouse og Foss møtes.

River Ouse, sett nordover, altså før den passerer gjennom York sentrum. Skimter vi vikingskip i det fjerne? (Eller har Historielæreren forlest seg på romanene til Bernard Cornwell....)

Lendal Bridge, i realiteten en del av bymuren, med festningsverk på begge sider.

Ouse Bridge, midt i sentrum, forbinder Micklegate med Coppergate. Her er vi midt i City Centre, med et myldrende shoppingstrøk.

 

 En varm sommerettermiddag ved elvebredden, sett fra Ouse Bridge, sørover mot Skeldergate.

Det sentrale blikkfanget, nesten hvor enn man befinner seg i York, er mektige York Minster. Den mektige katedralenruver i landskapet, slik den har gjort bortimot 900 år.


(Dette siste bildet er fra Wikipedia)

York Minster blir første post på programmet i York, i Del 2 av Historielærerens vårtur..

Men - det er mye annet spennende å se, fra romertiden og helt til den kalde krigen.

Stay tuned!

Reformasjon, borgerkrig, pyromani og lynnedslag. Historielærerens vårtur, Del 2

$
0
0

Første post på programmet, når man besøker York, må helt opplagt være den storslagne katedralen, York Minster.

"I went and looked at one of these great cathedrals one day, and I was blown away by it. From there I became interested in how cathedrals were built, and from there I became interested in the society that built the medieval cathedral. It occurred to me at some point that the story of the building of a cathedral could be a great popular novel."  (Ken Follett, forfatter av bl.a. Stormenes Tid)

York Minster er Nord-Europas største gotiske katedral fra middelalderen. (Kølnerdomen er litt større, men den ble fullført først på 1880-tallet, altså ikke ferdigbygget under gotikken.) Her er et flott interaktivt kart over Yorks stolthet.

Romernes opprinnelige fort lå omtrent der katedralen ligger i dag og innenfor fortet ble det bygget en basilika. Den første kristne kirken her var en trekirke fra begynnelsen av 600-tallet. Så, rundt 630 ble det bygget en steinkirke. Mot slutten av 1000-tallet, ca 1080, begynte byggingen av katedralen. Først i 1472 ble den vigslet. Så, i 1534, bryter Henrik VIII med den romersk-katolske kirken i Roma og etablerer Church of England, senere kjent som den anglikanske kirken. Både Henriks oppløsning og konfiskasjon av pavekirkens eiendommer og hans datter Elizabeths iver etter å renske ut katolske symboler, førte til at mye gikk tapt. Også borgerkrigen var en påkjenning. York ble beleiret og falt i Cromwells hender i 1644. 

I dag regnes York Minster som den nest viktigste i Church of England-hierarkiet, etter erkebispesetet i Canterbury.

 

Vestveggen, med hovedinngangen. Her ses også det sentrale hovedtårnet, midt over kirkens kors.


Selve kirkeskipet, the nave. Dette er kirkerommet for allmuen. Adel og geistlige ville passere under det store hovedtårnet (275 trinn opp!), der tverrskipet danner et kors, north and south transept - sideskip på norsk, og finne sine plasser i koret, the choir (eller quire). Her er også erkebiskopens sete, the cathedra.

 

Før vi passerer under det enorme hovedtårnet, sentralt i en slik korskirke, og inn i koret, må vi imidlertid stoppe og beundre disse skulpturene. Her er en mulighet til å repetere den engelske kongerekka!


(Bilde fra Wikipedia.)

Her står de, de 15 kongene, fra Wilhelm Erobreren til Henrik VI. Syv på venstre side av portalen og åtte på høyre side. Historien  gir sjelden rom for symmetri.


 

Ikke alle er like stø i kongerekka, sier du? Her er de 15 statuene:

  1. William the Conqueror (1066-1087)
  2. William Rufus (William II) (1087-1100)
  3. Henry I (Primus) (1100-1135)
  4. Stephen (1135-1154)
  5. Henry II (1154-1189)
  6. Richard I (the Lionheart) (1189-1199)
  7. John Lackland (1199-1216)
  8. Henry III (1217-1272)
  9. Edward I (1272-1307)
  10. Edward II (1307-1327)
  11. Edward III (1327-1377)
  12. Richard II (1377-1399)
  13. Henry IV (1399-1413)
  14. Henry V (1413-1422)
  15. Henry VI (1421-1471)

Vi passerer kongene og kommer inn i koret.



Den store østveggen av katedralen, altså den diamentralt motsatte enden i forhold til hoveddørene, domineres av disse fantastiske glassmaleriene, laget av John Thornton i årene 1405 - 1408. Dette er den største flaten av middelaldersk glassmalerier i hele England. Bildene forteller historien fra begynnelse til slutt, det vil altså si fra skapelsesberetningen i 1. Mosebok, til Johannes Åpenbaring.

En annen fascinerende historie er det såkalte "Five Sisters Window" som preger nordveggen i sideskipet. I følge Guinness rekordbok er dette, laget i årene 1250-1260, "the largest ancient stained-glass window in the British Isles". Disse vinduene har senere fått en spesiell betydning som minnesmerke over alle kvinnene som mistet livet i tjeneste under første verdenskrig. Dette er forøvrig en interessant historie, som fremgår av lenken over. Anbefalt lesning.

Glassmalerier i katedraler, som får ny betydning og innhold, er jo ellers noe Historielæreren fatter interesse for. Se f.eks. hans besøk i Bristol Cathedral , og Newcastle Cathedral  .

Dette er selvsagt bare bitte små glimt av hva York Minster har å by på. En middelalderkatedral kan simpelthen ikke gjengis i bilder! Til det er dimensjoner og sanseinntrykk for overveldende. Her vrimler det av små og store, ofte overveldende, gjenstander og historier. En guidet tur med en av de mange kunnskapsrike og inspirerende omviserne (inkludert i billetten) anbefales sterkt. Vår guide var et fyrverkeri av en dame, som holdt oss i ånde i litt over en time, med anekdoter og digresjoner av alle slag. Lynnedslag, pyromaner, verdenskriger, vellykkede og mislykkede restaureringsforsøk, kongelige besøk - her er det et hav å ta av. Guidene er ulønnede frivillige, så hun hadde ingen betenkeligheter med å si sin hjertens mening om dette og hint!

Hva med historien om pyromanen Jonathan Martin, som natten  mellom 1. og 2. februar 1829, tente på koret, prekestolen, orgelet m.m. og forårsaket en brann som raste et helt døgn og ødela, foruten koret, også en stor del av taket? Underlig nok (dette var jo i 1829) ble han ikke henrettet men erklært mentalt forstyrret og endte sine dager på det beryktede "Bedlam" i London - et sted som i dag huser selveste Imperial War Museum, et sted Historielæreren kjenner godt!

Eller hva med beretningen om hvordan de store glassvinduene ble fraktet i sikkerhet under begge verdenskrigene? Oppbevaringsstedene er fremdeles en hemmelighet, i følge vår guide. Det kan jo bli aktuelt på nytt....

Eller den uhyggelige oppdagelsen midt på 1960-tallet? Bæresøylene til det enorme sentrale tårnet viste tegn på å gli ut og gi etter! Løsningen ble kolossale stålstag nede under krypten. Disse stagene sikrer at tårnets søyler fremdeles bærer stabilt.

Eller lynnedslaget sommeren 1984, som satte taket over det sørlige sideskipet i full fyr? 114 brannmenn fra hele Nord-Yorkshire kjempet mot flammene, men taket kunne ikke reddes. (Var det lynnedslag, elektrisk feil - eller Guds straff...?)

Dagen etter brannen i juli 1984. (Bilde fra Wikipedia.)

Eller, hva med det det lille minnesmerket over stakkars Jane Hodson, som døde 2. september 1636, bare 38 år gammel? Hva hun døde av? Hun døde i barsel, - mens hun fødte sitt 24. barn....

Rett utenfor kirken finner vi St William's College, fra 1465.

"Intellectuals are cynical and cynics have never built a cathedral."            (Henry Kissinger)


Hva blir neste post på Historielærerens vårekskursjon?

Stay tuned!



 


Damp, kull, sporbredde, fart - og mye mer! Historielærerens vårtur, Del 3:

$
0
0

I 1975 ble det gamle lokomotivdepotet til jernbanestasjonen i York omgjort til et museum. Samtidig overtok museet hele samlingen til British Railways. Siden har det bare ballet på seg - og National Railway Museum i York er i dag det største jernbanemuseet i Storbritannia.

Dette jernbanemuseet utgjør en del av Science Museum Group, en sammenslutning av fem museer. De fire andre er: The Science Museum i South Kensington, London, The Science and Industry Museum i Manchester, The Locomotion Museum litt sør for Durham og The National Science and Media Museum i Bradford. Science Museum i London har historielæreren alltid pleid å ta med sine elever til. Og museet i Manchester er absolutt verdt et besøk. De to andre får føres opp på ønskelisten til en senere ekskursjon.

Jernbanemuseet i York er bare noen minutters gange fra stasjonen. Det er gratis adgang, men man kan gjerne gi en donasjon, om man ønsker. Det foregår en omfattende modernisering og ombygging, noe som medfører at museet ikke opererer med full kapasitet mht utstillinger. Skal en dømme etter tegninger og planer vil jernbanemuseet i York bli enda mer imponerende, når alt går på skinner igjen (pun intended).

Den store hallen utgjør navet i ustillingen. Her er alt en jernbanehistorisk interessert besøkende kan ønske seg.

 

 

 The Liverpool Manchester Railway Company, verdens første inter city togforbindelse, åpnet 15. september 1830. (Åpningen gikk forøvrig ikke helt uten uhell.) 

På veggen i bakgrunnen står George Stephenson og hølder øye med utviklingen på jernbanefronten - "The Father of Railways". George og hans sønn, Robert (med tilknytning til Norge), har Historielæreren skrevet litt om tidligere.


 Det er solide dimensjoner på disse gamle damplokomotivene.

Her står berømtheten! "Flying Scotsman"- kanskje verdens mest sagnomsuste lokomotiv?

Bygget i Doncaster i 1923, med en vekt på nesten 100 tonn. Dette var det første lokomotivet som, i 1934, passerte den magiske grensen på 100 km/t. Lokomotivet ble raskt satt inn på den ikoniske ruten fra London, King's Cross, til Edinburgh, Waverley, med avgang daglig kl 10.00. En ombygging gjorde det mulig å gjennomføre turen non-stop, fordi man slapp å stoppe for påfyll av kull og skifte av besetning. Reisetiden ble da 8 t 3 min.

Maskin-loggen som viser rekordhastigheten på 100 km/t. ("K.X." = King's Cross Station, London.) 

I 1924 ble damplokomotivet beæret med å stilles ut på den store imperie-utstillingen i London.

Flying Scotsman ble "pensjonert" i 1963, etter 40 års tjeneste. Men så dukker legenden opp igjen i en rekke jubileums- og minnearrangementer! Den var nå i privat eie - forretningsmannenAlan Peglerhadde besøkt den store utstillingen som liten guttunge, og Flying Scotsman hadde gjort et stort inntrykk. Våren 1968 gjorde maskinen enda en tur fra King's Cross til Edinburgh, for å markere 40-årsjubileet for den første non-stop turen på denne ruten. Så, i 1969, gikk turen til USA og Canada, for en serie oppvisningsturer. Det gikk bra til å begynne med, men så ble det konkurs - og engelsk jernbanehistories største stolthet sto strandet på andre siden av Atlanteren. En nye eier overtar konkursboet og får lokomotivet hjem til England. Deretter bærer det av sted til Australia på 1980-tallet - denne gangen som et ledd iAustralias 200-årsmarkering. Tilbake i England brukes så toget etterhvert til et slags event- og gimmick-foretak. På 2000-tallet oppsto imidlertid nye økonomiske problemer og nå ble Flying Scotsman trygt plassert på museum.

Flying Scotsman i California.

Siden Stephensons sporvidde (4 fot 8,5 inch, eller 1435 mm) ble kopiert av mange andre land, deriblant USA og Canada, var det ikke noe problem å trafikkere jernbanenettet der borte. Siden amerikanske standardmål også er "romsligere" enn britiske og europeiske, så utgjør heller ikke tunneler, broen o.l. noe hinder. Det eneste praktiske problemet er avstanden til perronger.
 

Kanskje like berømt som Flying Scotsman er "The Mallard", damplokomotivet bygget i 1938, som 3. juli 1938 satte ny verdensrekord for lokomotiver: 203 km/t. For damplokomotiver står denne hastighetsrekorden fremdeles! Mallard ble tatt ut av trafikk i 1963, etter å ha tilbakelagt rundt 2,4 millioner kilometer.


 "Mallard" ble utviklet med bruk av vindtunnel - derav det revolusjonerende strømlinjeformede designet. Konstruktøren,Nigel Gresley (mannen bak Flying Scotsman også!), var lidenskapelig opptatt av villfugler - særlig ender. Derfor er dette lokomotivet oppkalt etter denne andefuglen.


 

 Et annet strømlinjeformet vidunder, "The Duchess of Hamilton", også dette med byggeår 1938. I tjeneste fram til 1964.

Historielæreren poserer foran "Evening Star" - det aller siste damplokomotivet som ble bygget for British Railways, i 1960.

"Evening Star" gjorde lett 140 km/t med mer enn ti passasjervogner på slep.

Skal vi snakke fart?

Da kommer vi ikke utenom japanernes stolthet, "Shinkansen" - "The Bullet Train" . Her i York står et eksemplar av første generasjon av disse togene (dette eksemplaret er fra midt på 1970-tallet). Av alle generasjoner/modeller av dette høyhastighetstoget som er laget siden 1960-tallet, er bare to å finne utenfor Japans grenser. Her i York kan du altså sette deg inn i kupeen på et ekte "Shinkansen".

 

Museet er imidlertid mye, mye mer enn de utstilte lokomotivene og vognene. Her er et utendørs verskted der togsett overhales og restaureres - ofte så dampen står i været. Og her er en kolossal samling av all slags gjenstander knyttet til jernbanehistorien - det være seg alt fra serveringsporselen fra spisevognene, uniformer, stasjonsskilt osv - you name it, it's there!

 

 

Historielæreren ble rørt over å finne sin egen idrettsklubb representert i en av de mange skiltsamlingene på musset....

 


Intet jernbanemuseum uten et modelltog!

"Railway termini are our gates to the glorious and the unknown.

 Through them we pass out into adventure and sunshine,

 - to them, alas! we return."

E. M. Forester


Historielæreren avslutter sitt besøk på Englands største jernbanemuseum med denne viktige oppfordringen til alle reisende, hentet fra museets enorme samling av små og store gjenstander:




Hva blir neste post på programmet i York?

Er det tid for kald krig (igjen) i Europa?

Stay tuned!

 

Fra vindmøller til atombomber. Historielærerens vårtur, Del 4:

$
0
0

Noe av det Historielæreren finner mest innbydende ved York er, foruten de hyggelige menneskene, de korte avstandene. Faktisk tilbrakte vi fem dager i denne byen - uten å ta et eneste kollektivt transportmiddel! Ingen buss eller taxi. Alt kan nås til fots, så lenge man er i stand til å gå noen få minutter. Bare to ganger var vi utenfor bymurene, da vi besøkte jernbanemuseet (5 min å gå fra York Station) og på denne episodens ekskursjon.

Dermed la vi ut på den lengste ekspedisjonen - ca 20 minutters rolig gange gjennom villastrøk i behagelig varmt solskinn.

Vi rusler ut gjennom Micklegate Bar, altså en av de 4 byportene, og nedover Blossom Street, før vi dreier vestover på broen over jernbanen. (Micklegate-porten er den lengst til venstre på kartet.)

Målet for dagens historiske utflukt er et minne om den kalde krigens atomspøkelse, som truet gjennom flere tiår. Og som uhyggelig nok kanskje er i ferd med å aktualiseres igjen i disse dager. Vi skal besøke en av Royal Observer Corps sine bunkeranlegg, slik det så ut og fungerte da deres oppgave var å varsle om eventuelle atombombenedslag og radioaktiv strålespredning.

På veien til York Cold War Bunker må vi imidlertid gjøre en lite avstikker, svært kort geografisk - men flere hundre år i tid.

Vi passerer nemlig et gammelt klenodium fra 1700-tallet, Holgate Windmill. Dette er den eldste fem-vingede vindmøllen i England, virksom fra 1770. Den er fullt restaurert og er faktisk i drift fremdeles!


 Holgate Windmill var i drift fra 1770 til 1933. Så, etter flere års forfall, ble Holgate Windmill Preservartion Society etablert i 2001. (Navnet høres litt ut som noe Monty Python kunne funnet på, men dette er jo England.) Etter ti års arbeid sto møllen ferdig restaurert og fullt fungerende i 2012. I en liten butikk på bakkeplan kan man få kjøpt mel som er malt i de vinddrevne møllesteinene. Møllesteinene, en av dem ses på bildet over, veier ca ett tonn hver. Hvor mange steiner som kan kobles inn og kverne samtidig avhenger av vinden.


Holgate-møllen, malt tidlig på 1800-tallet, med York i bakgrunnen.

 

Så, ikke langt unna, kommer vi til turens egentlige mål: York Cold War Bunker. Vi befinner oss midt inne i et idyllisk boligområde.


Nå skal det med en gang sies at "bunker" kanskje er å ta litt hardt i, spesielt for oss nordmann som forbinder ordet med dype fjellanlegg, slik mange av oss husker fra førstegangstjenesten. Dette anlegget i York, bygget i 1961, er faktisk ikke et fjellanlegg i det hele tatt - det er bare i helt ubetydelig grad under det opprinnelige bakkenivået! Bunkeren ble støpt, og deretter ble jordmasser fylt oppå.

I dag er det organisasjonen English Heritage som har ansvaret for bunkeren i York.

Bunkeren tar kun i mot besøkende til organiserte omvisninger. Besøk må bookes på forhånd - til oppsatte klokkeslett. Da møtes vi i porten og låses inn av omviseren. Dette fordi guiden er svært opptatt av at ingen må ta på noen gjenstander. Bare det å legge hånden på en stolrygg blir umiddelbart påtalt. Alt her er originalt. Og uerstattelig.


Royal Observer Corps ble formelt etablert i 1925, men kan spores tilbake til første verdenskrig og erfaringene med de tyske luftskipene som angrep England. Korpset har alltid bestått av hovedsakelig frivillige sivilister. Deres oppgave var å visuelt observere og identifisere flyvende trusler i luftrommet over Storbritannia. Disse observatørene kom til å spille en sentral rolle under andre verdenskrig, spesielt under Slaget om Storbritannia høsten 1940 og våren 1941.
Opprinnelig var dette et samarbeid mellom RAF, hæren, politiet og postverket (General Post Office, etablert i 1635, hadde ansvaret for telekommunikasjonssystemene i landet - derfor måtte de være med).
 

 Det mest ikoniske bildet i Royal Observer Corps historie. En ROC "Spotter" på et hustak i London, med St Paul's i bakgrunnen.
 
I løpet av krigsårene ble observatørenes arbeid mer og mer verdsatt og deres kompetanse i flyidentifisering anerkjent. De ble en viktig del av luftforsvaret. Da D-dagen kom ble spesialtrente ROC-folk, ROC Seaborne, plassert ombord på allierte krigs- og frakteskip, med myndighet over luftvernartilleristene. På denne måten ville lederne av landgangsoperasjonen komme såkalt "friendly fire" til livs. Trigger-happy og nervøse skyttere, uten spesialkompetanse på flyidentifisering, hadde en tendens til å skyte på alt de fikk øye på. 


Sammen med det såkalte Chain Home radarnettverket spilte ROC altså en viktig rolle gjennom å oppdage og identifisere fly gjennom hele krigen. Mot slutten av krigen fungerte de i tillegg som varslere om de såkalte "flyvende bombene", V1. Det var ROC som oppdaget og rapporterte de første av disse nye våpnene, slik at jagerfly fra RAF kunne ta opp jakten på dem.
 
Men, så, i 1955, fikk korpset enda en ny oppgave: å spore / registrere nedslag av atomvåpen, og å overvåke radioaktive skyer etter slike våpen. Etterhvert som radarteknologien ble mer moderne og avansert opphørte den opprinnelige oppgaven til ROC; å speide etter fly. Fra 1960-tallet ble organisasjonen utelukkende satt til å overvåke og varsle om kjernefysisk våpenbruk og spredning av nedfall i Storbritannia. Mellom 1958 og 1968 ble det anlagt 1 563 nokså primitive underjordiske observasjonsbunkere over hele England, Scotland, Wales og Nord-Irland. Disse rapporterte så til slike kontrollsentere som denne i York.


På 1980-tallet hadde ROC i underkant av ett hundre fast ansatt militært personell og over ti tusen (!) frivillige "deltidsarbeidere", som kunne mobiliseres på kort varsel og gå inn i bunkere over hele landet. Midt på 1990-tallet var det slutt. Muren hadde falt. Den kalde krigen var over. Alt var bare fryd og gammen (for ikke å si fred og gammen). Det var ikke bruk for dem lenger...

Men - hva skjer i dag?


Bunkeren har selvsagt sitt eget dieselaggregat, med tilhørende drivstofftank.



Første prioritet er å lokalisere et evt nedslag. Den hvite "bøtta" til høyre på bildet over spiller her en viktig rolle. Dette er en Ground Zero Indicator.
Oppe til høyre på den gule bakveggen henger også et viktig instrument, Geigertelleren.
 
En Ground Zero Indicator hadde fire små hull - rettet henholdsvis mot nord, øst, sør og vest. Inni "bøtta" ville så film registrere lysglimtet fra en kjernefysisk eksplosjon gjennom det hullet som pekte mot nedslaget. Når flere slike instrumenter innenfor samme område ble triangulert, kunne man fastslå med en viss nøyaktighet hvor eksplosjonen hadde skjedd.

Geigertelleren.

Og her står selveste "AWDREY". (Nei - det er ikke skrivefeil, hun heter det.)
AWDREY står for Atomic Weapons Detection Rcognition and Estimation of Yield. Dette instrumentet var i konstant beredskap ved 12 ulike ROC-sentre mellom 1968 og 1992. Det ble testet for funksjonalitet daglig.



I operasjonsrommet satt plotterne og matet kartene med data som muliggjorde trianguleringer og samkjøring av informasjon fra andre sentre. Deretter kunne berørte områder varsles.





Ved full beredskap ville opp til 60 personer oppholde seg i denne bunkeren - totalt isolert fra omverden. Ingen kunne ta med seg familie...




Se også hva lokalavisen i York skrev ved 70-årsmarkeringen for den første atombombesprengningen.

Annet lesestoff:
 
https://web.archive.org/web/20050601085254/http://freespace.virgin.net/richard.wordsmith/roc/rochist.htm

https://www.britainexpress.com/attractions.htm?attraction=3567

 

Som nevnt ovenfor: Bunkeren i York er nok noe mindre enn Historielæreren hadde forestilt seg. Dette er ikke noe dypt fjellanlegg, slik vi har en del av i Norge. Men - autentisiteten gjør besøket vel verdt. Dette er "the real thing" - slik var det. (Og vi får håpe vi kan beholde preteritumsformen, selv om Putins siste medie-utspill skremmer...)

I neste episode av Historielærerens vårtur vender Historielæreren tilbake til innenfor de trygge bymurene i York. Og til en tid da ingen hadde hørt om atombomben eller kjernefysisk nedfall. 

Men det var vel ikke så "uskyldige" tider før heller?

Stay tuned!

... men hvorfor akkurat blått lys? Historielærerens vårtur - Del 5:

$
0
0

Vi spaserer på bymurene, på vei til et nytt museumsbesøk. Ved Skeldergate Bridge går vi ned på bakkeplan og går et lite stykke langs elven. Foran oss troner Clifford's Tower og, rett ved siden av, ligger York Castle Museum

Clifford's Tower - en gang "the keep" i Yorks festning. En "Norman keep", eller "kjernetårn" på norsk, er en slags "borgen inni borgen" i normannisk festningsarkitektur ("a fortified tower built within castles"). Hvis borgen ble stormet var kjernetårnet aller siste skanse for forsvarerne. En slik keep har Historielæreren besøkt og skrevet om tidligere!
 

En gang var dette altså midtpunktet i den normanniske festningen som Wilhelm Erobreren fikk anlagt her allerede i 1068, som et vern mot vikingene. Men vikingene ville ikke gi opp sitt Jordvik så lett - bare et år etter ble borgen ødelagt av en vikinghær. Så måtte den bygges opp på nytt - og enda sterkere! York Castle ble kongemaktens utpost mot nord.

På 1200-tallet fikk Henrik III borgen ytterligere forsterket. Nå var det skottene som var trusselen og York Castle ble en viktig base for kongen i The Scottish Wars.

Etter noen hundreår med forfall og synkende militær betydning, ble festningen igjen sentral under borgerkrigen midt på 1600-tallet. Royalistene holdt til i borgen da Cromwells styrker beleiret byen.

Med tiden ble York Castle et administrasjonssenter, med rettsbygninger, fengsel m.m. I dag holder York Castle Museum i deler av bygningsmassen. De øvrige huser rettsapparatet og her er faktisk fremdeles noen varetektsceller. Bygningen til venstre var tidligere kvinnefengsel. Bygningen til høyre var gjeldsfengsel. (Her satt forøvrig den berømte landeveisrøveren Dick Turpin  fengslet før henrettelsen i 1739.)
 
 Dette er imidlertid et av museets vareteksceller - ikke en av de som brukes i tilknytning tilrettssalene i dag.
 
 
Vi går inn i museet - og ganske raskt befinner vi oss tilbake i victoriatidens York. Historielæreren imponeres over dimensjonene - her er hele bygater gjenskapt, med autentiske butikker, håndverkerlokaler, verksteder, skole osv. Dette er et museum etter Historielærerens smak. Her er (foreløpig) ikke spor etter WOKE, sensitivitetskuratorer eller andre destruktive krefter, slik vi dessverre har sett under våre besøk på andre museer! (Eller dette.) La oss håpe Vårherre holder en beskyttende hånd over museet i York Castle - og at ikke de samme politisk korrekte "guardian reading art students" slipper til med sine "tema-siloer" og alt det andre vis-vaset sitt her også.
 

 
 
 
 
Her finner vi til og med den gode gamle blå lampa, som gjennom så mange år alltid lyste utenfor politistasjoner i England!

Hvorfor ble det egentlig slik at blå lys og blå lamper ble symbolet på politi (og senere andre nødetater)? Jo - det er altså slik at Metropolitan Police, etablert i 1829 av innenriksminister, senere også statsminister, Robert Peel, fikk blå uniformer, fordi de skulle skille seg ut fra de militære i sine røde jakker ("Red Coats"). Peel regnes som "the father of modern policing", da han spilte en sentral rolle i opprettelsen av et organisert profesjonelt politikorps i Irland i 1814 (den gang underlagt England). Da han ble innenriksminister samlet han en del ulike og uoversiktlige ordensvern i London, bl.a. de såkalte Bow Street Runners, etablert allerede i 1749, og bygget opp et samlet politikorps i hovedstaden. Derav også kallenavnet "Bobbies" (Robert = Bobby). Med tiden spredte skikken med blå lamper og uniformer seg ut til store deler av imperiet.

“The blue lamp is an iconic piece of British policing history and symbolises not only law, order and justice, but safety and sanctuary."
 

I dag kommer den gamle blå lampa til heder og verdighet igjen. Avisen The Telegraph kunne i januar i år fortelle at slike lamper faktisk monteres utenfor politistasjoner i Leicestershire. Slikt liker en historieinteressert!

Charing Cross Police station i Covent Garden, London (fra Wikipedia).
 

 

 

Det var åpenbart et marked for makabre sensasjonsnyheter før også!

 


Vi får levende innblikk i boforholdene til de ulike samfunnslag.



Historielæreren føler seg hjemme i et victoriansk klasserom!


Så forlater vi victoriatiden og 1800-tallet. Det 20. århundre er verdenskrigenes århundre. Museet her i York har også en rik utstilling om "The Great War", altså første verdenskrig:


Denne verveplakaten fra 1915 ble laget av York-kunstneren Harry L. Oakley. Oakley deltok selv (som kaptein) i kampene, tilhørende York-regimentet Green Howards. Som kunstner er han spesielt kjent for sine siluettportretter, hvorav flere er i National Portrait Gallery. Sitatet henspiller selvsagt på det berømte flaggsignalet som admiral Nelson lot heise på HMS "Victory" før slaget ved Trafalgar: "England expects that everey man will do his duty". For å se flaggsignalet, se her.
 

En annen av Oakleys siluetter viser hvordan sårede soldater behandles, hele forløpet fra slagmarken til hjemme i "Blighty"
 
 
For det var mange som ble såret! Denne Vickers mitraljøsen hadde en skuddtakt på litt under 500 skudd i minuttet og fikk rykte på seg som svært effektivt og driftssikkert. (Dette våpenet som står her er det samme som figurerer i Wikipedias artikkel.)
 
Bildet viser et lag med en Vickers ved Ypres i Flandern, høsten 1917.
 
På museet er det gjenskapt en skyttergrav fra første verdenskrig. Her ser vi et "falskt hode" på en påle. Ved å løfte "hodet" over kanten på skyttergraven kunne man lokke frem snikskyttere fra andre siden.
 
 
 Historielæreren bærer ammo-kasser til soldatene ved fronten.
 
 
 

Store kriger medfører alltid store fremskritt på en del områder. Ikke minst innenfor kirurgien og proteseteknikken. Menn som Harold Gillies tok plastisk kirurgi til et helt annet nivå pga de mange hode- og ansiktsskadene skyttergravskrigen medførte. Kunstneren Anna Coleman Ladd er et eksempel på det samme.
 


York Castle Museum har også en museumshall som er viet etterkrigstiden, og da særlig 1960-tallet:

Den ikoniske Lambretta-scooteren. Det var to skoler på 50- og 60-tallet - enten var du Vespa, eller så var du Lambretta! Scooteren ble et sentralt element i den såkalte Mods-subkulturen

"For young mods, Italian scooters were the embodiment of continental style and a way to escape the working-class row houses of their upbringing".

 


Alle vi som vokste opp på 60-tellet hadde vel en slik "James Bond-bil"! Eller hva med Batmobilen?


 

 The man from U.N.C.L.E. (Forkortelse for: "United Network Command for Law and Enforcement") var en annen favoritt hos spesielt gutter. TV-serien gikk i USA mellom 1964 og 1968 og ingen ringere enn Ian Fleming var delaktig i manuset.


York Castle Museum er absolutt et museum som kan anbefales. Rett ved siden av ligger dessuten Clifford's Tower, så her er det mye fint på samme besøk. (Tårnet drives av English Heritage, så det er ikke på samme billett som museet.)

Historielærerens besøk i York nærmer seg slutten. Men - det er ennå litt tid igjen. Finner han noe mer å se på? Eller blir det mest shopping i siste episode?

Stay tuned!

En grusom henrettelse, et gjensyn med en pumpe og: "Cod or Haddock - that's the question!" Historielærerens vårtur, Del 6:

$
0
0

Selve smørøyet i York sentrum er uten tvil The Shambles. Denne historiske gaten, tidligere kjent som The Great Flesh Shambles, er en av Europas best bevarte handlegater fra middelalderen. Her er bindingsverkshus fra 1300-tallet, mange med overheng over den allerede smale brosteinsbelagte gaten. Navnet stammer fra de gamle slakterbutikkenes utstillingshyller, i 1885 var det ikke mindre enn 31 slaktere som solgte sine varer i denne ene gaten! Gaten var ideel for denne virksomheten - de overhengende husene ga skygge over kjøttdiskene, og gaten heller svakt nedover, slik at blod og annet slakteavfall kunne slenges i rennesteinen og skylles vekk i neste regnvær.


 

 

 "Slaktergaten" i gamle dager.

 

 I dag er The Shambles en sjarmerende men trang handlegate, med et yrende folkeliv.

 

 Mange av husene i dette området av York daterer seg tilbake helt til 13- og 14-hundretallet.

 

Og - somalltid i England - innimellom dukker de merkeligste historier opp. Som dette gamle huset her, for eksempel:


 I dette huset bodde Margaret Clitherow.

Margaret Clitherow var gift med en - ja nettopp - slakter her i The Shambles. Hun konverterte til katolisismen i 1574. Det var kanskje ikke så lurt. Riktignok var dronning Elizabeth I mindre hardhendt enn sin far, Henrik VIII, i forfølgelsen av katolikker. Ett av hennes motto var video et taceo ("I see and keep silent"). Men, i 1570, ble dronningen erklært illegitim av paven! Dette betød at katolikker ikke var bundet av noen troskap til sin dronning, noe som åpnet for en rekke konspirasjoner og komplotter mot tronen. Da blir jo gjerne stemningen litt mer anspent. Fra Elizabeth sin side var det nå "gloves off"! 

I 1586 ble Margaret arrestert og anklaget for å huse katolske prester - ingen ufarlig tiltale dengang. Hennes skjulested skal ha vært det viktigste for forfulgte prester i hele Nord-England. Hun hadde bygget et eget skjulested i huset sitt og, i tillegg, leide hun et annet lokale like ved, der prestene ble holdt i skjul. Som om ikke dette var nok, så hadde hun også ved flere anledninger stilt sitt hjem til disposisjon for avholdelse av katolske messer. Margaret gjorde det heller ikke lettere for seg selv, da hun nektet å ta stilling til tiltalen mot henne ("refused to plead", eller "forholdt seg taus"), fordi hun ikke anerkjente rettens autoritet. Hun ble dømt til døden.

(Her er også en juridisk teknikalitet inne i bildet; anklagede som "forholdt seg tause"unngikk beslagleggelse av eiendom - i motsetning til andre dødsdømte. Dermed sikret hun altså arven til sine barn.)

Dødsdommen skulle iverksettes ved "crushing" , en vanlig praksis overfor tiltalte som nektet å erkjenne seg skyldig eller ikke skyldig, gjennom å forholde seg tause overfor retten. (Tanken var vel at denne straffen skulle gi den domfeldte tid og mulighet til å kunne endre oppfatning og si noe mens "crushingen" pågikk - det kan jo være mer problematisk ved hengning eller halshugging.)

Den 25. mars 1586 ble den gravide Margaret lagt på et gulv med en trelem oppå seg. Så ble vekter, til slutt totalt hele 360 kg, lagt på henne. Hun døde i løpet av 15 minutter. Uten å si noe til retten.

Peine forte et dure - Death by Crushing.

I 1970, rundt 400 år etter knusningen, ble Margaret Clitherow kanonisert av den katolske kirken. Hun ble erklært å være en helgen. Hennes hus her i The Shambles har status som "a shrine", altså et hellig sted..

 


 Mange unge i dag vil kanskje heller velge dette pilegrimsmålet? Det hevdes at The Shambles var "modellen" for J. K. Rawlings gate i Harry Potter-universet. Selv benekter imidlertid forfatteren dette.


Ingen engelsk by med respekt for seg selv uten et marked!

 


En sommerdag i York innbyr til sosiale aktiviteter. Her er mengdevis av puber og restauranter. Og - som i Norge - når varmen kommer, trekker folk ut!

På sine mange ekskursjoner med elever til England ble Historielæreren ofte spurt om hva dette "Free House" betyr? En pub som har et skilt med "Free House" er en pub som ikke er kontraktsfestet av et bestemt bryggeri, til kun å føre deres produkter. Denne puben står altså fritt til å servere et utvalg av ølsorter etter eget ønske. (Det motsatte kalles et "Tied House", men det brukes ikke i reklamen - da brukes heller bryggeriets logo, eller ølets navn.)

 

Historielærerens interesse for pub-crawling er imidlertid nokså begrenset.

Da frister det heller med noen sakrale ruiner:

 

St Mary's Abbey var et benedictinerkloster, grunnlagt i 1055 og tilegnet vår egen St Olaf (Olav). De eksisterende ruinene er imidlertid fra slutten av 1200-tallet. Klosterruinene ligger rett ved siden av Yorkshire Museum, bare en kort botsgang fra mektige York Minster.


Inngangen til Yorkshire Museum bak søylene til høyre. Museet fikk grunnen fra det tidligere klosteret i 1830.

Dette var det største og rikeste benedictinerklosteret i hele Nord-England.Wikipediasartikkel anslår den årlige inntekten fra de store jordeiendommene til å tilsvare over 2 milliarder kroner i dagens pengeverdi. Men - så kom Henrik VIII. I november 1539 var det slutt. Kongenoppløstekirkens gods og beslagla verdiene.

 Klosterets gravlund. Mystisk, skyggefull og overgrodd, slik mange gamle kirkegårder i England er.

Å være turist i York betyr ikke at man behøver å gå sulten til sengs. Restauranttilbudet er variert og fristende:


Vi måtte selvsagt innom en "Chippy" og kjøpe med oss en ekte Fish & Chips. (Nå kommer den riktignok i isoporboks - det er visst ikke lov med avispapir lenger...)

I England spises det ca 170 000 000 måltider medFish & Chipsårlig!

Så sentral er denne godsaken hos britene at den var en av svært få som ikke ble rasjonert under de to verdenskrigene! Myndighetene skal etter sigende har forstått betydningen av å holde arbeiderklassens mot oppe ved å sørge for at de fikk sine måltider av denne retten, tradisjonelt pakket inn i avispapir. 

"The cabinet knew it was vital to keep families on the home front in good heart, unlike the German regime that failed to keep its people well fed"

(Professor John Walton, author of Fish and Chips and the British Working Class)

De første Fish & Chips-utsalgene, "Chippies", dukket opp i London på 1860-tallet. Den første registrerte omtalen av "Chips" skal visstnok være i Charles Dickens roman A Tale of Two Cities, fra 1859; "husky chips of potato, fried with some reluctant drops of oil"

I denne retten skal det brukes enten torsk (cod) eller hyse (haddock). Kjennerne sverger til hyse og ser med stor skepsis på alle andre (og billigere) typer hvit fisk. De sverger også til smult, fremfor de ulike oljene som også er i bruk i dag. (Bruken av olje tiltar pga kundenes motvilje mot svinefett, det være seg av religiøse eller kostholdsmessige grunner.) 

"Understanding what people want is essential. We have a team on the ground whose job it is to keep tabs on what's good, whether it's a tapas bar in Barcelona, or an amazing fish and chip shop in Yorkshire."

(Gordon Ramsey) 


 

Historielærerens favoritt på reiser er imidlertid alltid den lokale Chinatown. God mat til en relativt rimelig pris. I York er det ikke et eget avgrenset Chinatown-område - restaurantene ligger mer spredt. Men gode var de!


Før vi forlater York må vi avlegge en liten visitt og gjøre ære på en mann vi har møtt før. Langs elven Ouse finner vi nemlig dette underlige minnesmerket:


En vannpumpe, men pumpehåndtaket er demontert og boltet fast til bakken! De vil visst ikke at noen skal hente vann fra denne pumpen?


Den (sosial-)historieinteresserte leser vil nok ganske kjapt skjønne hvem dette dreier seg om. Han ble faktisk født her, i ett av husene i bakgrunnen - derfor dette minnesmerket her i York. Men det var en slik vannpumpe i London, nærmere bestemt i Broad Street i bydelen Soho, som gjorde John Snow verdensberømt. Han regnes som grunnleggeren av den moderne epidemiologien.


Historielæreren har tidligere valfartet til den originale vannpumpen i Broad Street i Soho. Vi koster på oss Snows egne ord en gang til:
"On proceeding to the spot, I found that nearly all the deaths had taken place within a short distance of the [Broad Street] pump. There were only ten deaths in houses situated decidedly nearer to another street-pump. In five of these cases the families of the deceased persons informed me that they always went to the pump in Broad Street, as they preferred the water to that of the pumps which were nearer. In three other cases, the deceased were children who went to school near the pump in Broad Street... "
 
Før Historielæreren forlater Yorkshires hovedstad og setter seg på toget direkte til Manchester Airport: legg merke til dette eksempelet på fornuftig gjenbruk!
Nå som ingen lenger har bruk for de gamle telefonboksene, så må det vel være mulig å gjenbruke dem til noe nytt? På Kjelsås stasjon i Oslo er en slik gammel "boks" blitt et sted for å byttelåne bøker. Like ved York Minster har en original telefonboks fått denne nye funksjonen:

Over 6000 slike telefonbokser har blitt omgjort til andre formål. De har blitt salgsboder, bibliotek, defibrillator-bokset osv. Til og med et akvarium!
 
Husker du forresten historien bak disse særegne boksene, designet av Sir Giles Scott? De heter K6 Red Telephone Box. Historielæreren har skrevet om dette før!

Fordi history matters...

Historielæreren er på vårtur - og finner en gullgruve!

$
0
0

I Telemark, helt i sørenden av innsjøen Nisser, Norges 13. største innsjø, ligget tettstedet Treungen, administrasjonsstedet i Nissedal kommune. I tømmerfløtingens tid var dette et viktig knutepunkt, før tømmeret ble fløtet ned Arendalsvassdraget.

Her, i dette lille tettstedet med drøyt 500 innbyggere, befinner det seg en ganske unik gullgruve av et museum. Z Museum er et helt privat ildsjeldrevet museum og beskriver seg selv slik:

"Z-Museum i Treungen har mange tematiske utstillinger med gjenstander fra forskjellige tidsepoker. Her blir du med på en reise til våre forfedres tid gjennom over 80 utstillinger presentert med imponerende bredde og detaljer. Utstillingene fornyes hvert år, og mange av de besøkende kommer igjen år etter år. Her finner du utstillinger med sjeldne biler og kjøretøy, telefonens historie, hatter og hodeplagg gjennom historien, en gammel landhandel, reklameskilt, symaskiner og tekstilproduksjon, trykkerihistorie, vintage sykler, fotografiapparater, orientalske tepper, leketøy fra gamle dager og mye mer. Samlingene omfatter tusenvis av sjeldne objekter presentert i de forskjellige avdelingene. Her kan du gå rundt i timevis og lære om fortiden og historien." 

Historielæreren dumpet tilfeldigvis på dette vel ti år gamle museet gjennom et innslag i "Norge Rundt" for noen år siden og fattet straks interesse. Et museum drevet av ekte entusiaster, kjemisk fritt for kulturpolitiske styringsmål, politisk korrekthet og tidsriktige ideologiske WOKE-påfunn? Perfekt! 

Det måtte bare bli en vårtur til Telemark!

(Historielærerens forhold til politisk korrekte museumstrender er som kjent litt anstrengt, se f.eks. her og her.)

Fra Oslo snakker vi ca 22 til 25 mil, drøye 3 timer med bil, litt avhengig av rutevalg og trafikk.

Vi starter like godt med kommunikasjoner. Først: jernbanen. (Klikk på bildene for forstørrelser.)

For - frem til 1967 gikk det faktisk tog hit til Treungen - dette var endestasjonen på det som opprinnelig het Arendal - Åmli-banen, fra 1910, men ferdigstilt frem til Treungen i 1913. Derfor også kalt Treungbanen. (Det ble forøvrig lagt planer om å forlenge banen helt til Fyresdal, men disse planene ble aldri realisert.)

Historielæreren er som kjent fascinert av jernbanehistorie.

 

 Men - kommunikasjon er så mye mer enn bare tog.

 

Noen av oss er gamle nok til å huske begreper som "sentralborddame", "rikstelefonsamtale", "tellerskritt", "noteringsoverføring" osv.


Samlingen av sykler bringer minnene tilbake til barndommen, til sykler en selv hadde - og, ikke minst, syklene en så lengselsfullt etter, men aldri fikk. Tenk på DBS sine "Tomahawk" og "Apache"!

En som har besøkt Z Museum og opplevd et gjensyn med sin barndoms "Apache"-sykkel har skrevet om dette rørende gjensynet i Telemark Arbeiderblad. I 2019 ga Posten Norge ut et eget frimerke med denne ikoniske sykkelen som motiv!

For gutter ble det ofte en naturlig overgang fra tråsykkel til moped. Tidlig på 1950-tallet gjorde mopeden for alvor sitt inntog i Norge. Navnet er en sammensetning av motor og pedal. Der motorsyklene tidligere hadde rådd grunnen, ble nå mopedene en salgssuksess. Forklaringen lå i et nytt regelverk, som nå tillot at man kunne kjøre motorer under 50 kubikkcentimeter uten å måtte ha førerkort. Disse doningene var dessuten langt billigere enn motorsyklene, noe som betød mye for lommeboken til folk her til lands på 50-tallet. Hos Jonas Øglænd AS i Sandnes, den dominerende sykkel- og mopedprodusenten i landet, arbeidet det på det meste 2500 ansatte!

...og, mens vi er inne på frimerker: i 2021 kom dette ut:

  

 

Dette er modellen "Speed", produsert av Lefstads Sykkelfabrikk i Trondheim mellom 1956 og 1958.

 

Fra mopeder beveger vi oss over til "ordentlige" motorsykler. Og hva er vel mer motorsykkel enn en Harley-Davidson. Alle har hørt, og hørt om, "Harley" - lyden er umiskjennelig. Men ikke alle vet at en nordmann var involvert her (også)? Det var i 1901, i Milwaukee, Wisconsin, at det hele startet. Bestekompisene Wiliam Harley og brødreparet Arthur og Walter Davidson ville lage en liten "hjelpemotor" til sykler, en power-cycle. Da de så at prototypen var for svak, fikk de hjelp med å utvikle en  kraftigere motor. Hjelpen fikk de av en herre ved navn Ole Evinrude, født Ole Andreassen Aaslundeie i Hunndalen utenfor Gjøvik.

"Evinrude let two motorcycle-mad teens tinker in his Milwaukee-based machine shop; one was named Arthur Davidson, who went on to Harley-Davidson motorcycle fame, also based in Milwaukee."     (Wikipedia)

Sykkelen på bildet er en 1917-modell, men den ble levert forsinket til Norge og først registrert her i 1919 (sannsynligvis pga 1. verdenskrig). Sykkelen har en karbid- (gass-) lykt og de spesielle platehjulene, som bare forekom på noen årsmodeller under 1. verdenskrig. Dette lekre eksemplaret på Z Museum ble brukt under innspillingen av Bør Børson-filmen med Rolv Wesenlund i hovedrollen.


 ... og her en klassisk britisk 1956 Norton - med sidevogn.


 I avdelingen for historien om krigen i Norge finner vi også denne tyske BMW militærmodellen.

Dette nydelige og detaljerte dukkehuset har tilhørt, enken etter Rolv Wesenlund. Her på museet er altså ekteparet representert ved hhv en motorsykkel fra en av hans mest kjente filmer og hennes dukkehus.

Da Historielæreren mot slutten av 1970-tallet studerte et år ved Distriktshøyskolen i Bø i Telemark, var vi tørste studenter prisgitt den noe besynderlige alkoholpolitikken i dette fylket. Øl ble kun solgt over disk på ølutsalget i Notodden. Det var imidlertid èn annen mulighet, som vi selvsagt måtte ty til for å slippe bilturen til Notodden: Vi kunne bestille hele kasser med øl fra Notodden, gjennom landhandelen i Bø. (Bestillingen ble skrevet på gjennomslagspapir og èn gjenpart ble etter sigende sendt til lensmannen i bygda.) Resultatet av denne "restriktive alkoholpolitikken" var dermed at alle hadde kasser med øl på studenthybelen. Da drikker man jo mindre enn om det hadde vært mulig å kjøpe seg en øl på butikken....
"LB" er selvsagt det lokale ølet - fra Lundetangens Bryggeri i Skien.

 

Til stadighet blir vi, på vår vandring gjennom museet, minnet på hvilket utrolig nettverk driverne må ha. Her dukker det opp de underligste gjenstander!


Et tannlegebesøk med sveivebor må ha vært en tvilsom fornøyelse. Her finner vi et komplett tannlegekontor fra pre-fluortannkremens tid!

For historielæreren er det nok den utrolige bilsamlingen som gjør størst inntrykk!
Igjen ser vi et eksempel på museets nettverk av bidragsytere og utlånere - mange av bilene er i privat eie, men utlånt til Z Museum. Og - legg merke til hvor mange av bilene som er registrert og skiltet. Etter sigende skal flertallet av bilkolleksjonen her være fullt kjørbare i dag!
Foran den nydelige Opel "Rekord" fra 1960-tallet står en Fiat 503 "Torpedo", 1926 modell. 
Den lyseblå sportsbilen er en Daimler "Conquest" Drophead Coupe fra annen halvdel av 1950-tallet. Daimler ble i 1960 kjøpt av Jaguar og senere innlemmet i British Leyland. ("Drophead"er et engelsk ord for det amerikanske "convertible".)

Den mørkebrune ved siden av Daimleren er en MG YA Saloon, 1949-modell. MGs Y-modeller, produsert i årene 1947 til 1953 var kjent for sitt utsøkte interiør. Her er det høy standard på lær- og trepaneler!
Lengst til venstre står en lysebrun Chrysler "Imperial" fra slutten av 1930-tallet.

 

  

Her er en av Historielærerens favoritter, en Austin "Seven" (Austin 7), 1931-modell. Dette er en kjær bekjent og gjenganger fra utallige britiske TV-serier opp gjennom årene. Austin produserte denne modell "7" i hele 16 år, fra 1922 til 1939. Modellens suksess og betydning i Storbritannia har blitt sammenlignet med T-Fordens betydning i USA. Den ble også produsert på lisens i en rekke land.

 
"Komfortabel soveplass for to voksne"? Javel - if you say so....

 

Se her! En 1954 Mercedes Benz 300 "Adenauer", plassert midt mellom en Chevrolet og en 1934 Dodge Cabriolet. Den såkalte "Adenauer" har navn etter forbundsrepublikken Vest-Tysklands første forbundskansler, Konrad Adenauer. Adenauer hadde aldri sertifikat og dette ble hans representasjonsbil. Ryktet vil ha det til at det på den store bilutstillingen i Frankfurt i 1951 ble lansert to kandidater til en "kansler-bil" for den unge nasjonen Vest-Tyskland. (Frem til da hadde de brukt gamle paradebiler som hadde overlevd krigen.) De to kandidatene var fra hhv Bayerische Motoren Werke, bedre kjent som BMW, modell 505 - og Mercedes Benz 300. Så sier altså historien at Adenauers hatt falt av da han steg ut, eller inn, av BMW'en etter en demonstrasjonstur. Dermed ble det Stuttgart og ikke München! 

Hatten av for Mercedes, med andre ord....

Her ser vi praktbilen slik den ble fotografert for en NRK-reportasje i forbindelse med åpningen av museet.


Mer kjent for oss i Norge er vel denne 1952 Mercedes Benz 120A. Dette var, sammen med den nokså like 190, en trofast drosjebil i Norge, etterhvert som import- og valutarestriksjonene ble lettet på og vi ikke lenger var prisgitt import av Volga, Pobeda, Moskvitch m. fl. fra Sovjetunionen. Legg merke til soltaket. Denne spesielle bilen her ble nemlig benyttet til å kjøre et brudepar fra Søgne kirke til Kristiansand etter deres vielse i august 1959. 

 

 De nygifte var ingen ringere enn Anne Marie Rasmussen og Steven Rockefeller Jr.

 

.... og registreringsnummeret er det samme fremdeles!


Denne 1934 Dodge Cabriolet har også en interessant proveniens. Dette er nemlig den første bilen bilforhandler Harald A. Møller solgte! På 1960-tallet lykkes det Møller-konsernet å få kjøpt bilen tilbake og bilen tilhører i dag familien.


Ved siden av Dodgen står et annet tidløst ikon - et eksempel på BMWs 2000-serie fra slutten av 1960-tallet.


Bilsamlingens virkelige pièce de résistance må allikevel være dette prakteksemplaret av en Mercedes, en 250 SE Coupe. Vakrere enn dette kan det knapt gjøres?

Fra tysk perfeksjonisme til britisk eleganse: en 1963 MG B Roadster.

... eller, hva med en 1990 Bentley Continental? Samme dagen som fredskonferansen etter 1. verdenskrig åpnet i Paris i januar 1919 (det som senere skulle munne ut i det mange, noe upresist, bare kaller "Versaillestraktaten"), grunnla Walter Owen Bentley sin bilfabrikk. Frem til da hadde han hovedsakelig beskjeftiget seg med flymotorer, bl.a. til det berømte Sopwith Camel. Bilene fikk raskt et godt rykte for soliditet og prestasjoner, bl. a. ved å vinne det prestisjetunge 24-timersløpet i Le Mans fire år på rad, fra 1927 - 1930! Da krakket kom i 1929 og den etterfølgende depresjonen satte inn, gikk selskapet over ende, men ble reddet av Rolls-Royce-konsernet. I årene som fulgte ble samarbeidet tett og mye var felles i de to merkene. Mange ser vel på Bentley og Rolls-Royce som noe nesten identisk? I 1970 fikk så også Rolls-Royce problemer - den velrenommerte flymoterproduksjonen ble skilt ut og bilproduksjonen etterhvert overtatt av Vickers, før, til slutt, Volkswagen og BMW kom på banen. Da blir det komplisert. Veldig forenklet kan vi si at Volkswagen overtok og videreførte Bentley, mens BMW overtok Rolls-Royce. (It's complicated, som unge par gjerne sier i dag...)
 

Museumsvandrere som er sterkt disponert for mimring ved gjensyn med gamle merkevarer og emballasje blir stående lenge i den gamle landhandelen. "Sunlight" såpe og "ATA" skurepulver, dere...
 
 
 

 ...eller hva med en tur inn til tobakkshandleren? Inngangsskiltene her er fra kiosken "Vorta", som lå like ved rutebilstasjonen i Tønsberg.

Tønsbergkiosken "Vorta", ca 1950. 

 

 

"Vi røykere er mennesker vi også - om enn ikke så lenge som dere andre."

 

Urmaker Skrede eksisterer fremdeles i Bø men ble opprinnelig etablert i Fyresdal. Det gamle inventaret havnet her på Z Museum. Den eldste urmakerbenken her er fra 1870!

  

Da hatteforretningen Jullys Mode Forretning, etablert i 1928 i Porsgrunn skulle avvikles i 1981, ble den flyttet med hud og hår (pun intended) hit til museet i Treungen. I sannhet en tidskapsel.

 

Slik som dette kunne vi fortsette i det uendelig. Gamle (og kjære) leker, symaskiner, barnevogner, kostbare orientalske tepper og antikke kart, traktor og landbruksmaskiner, pocketbøker og tidsskrifter, dameundertøy, skolestue, snekkerverksted, frisørsalong fra 1895, trykkerimaskiner, korsettsalong, knivsamling - you name it, they've got it! Til og med en stor modell av Notre Dame-katedralen, laget av 400 000 fyrstikker sponset av Nitedals fyrstikkfabrikk (der gikk det dessverre troll i ord for den gamle katedralen). Her er også ett av åtte lommur (det eneste man vet om i dag), skjenket av den russiske tsarNikolaj i 1910 til åtte av hans generaler. Sjefen for den russiske nordflåten, Fjodor Karpov, flyktet etterhvert til Norge og uret ble solgt til urmaker Skrede i 1974. Og du kan se kjeks som var med RoaldAmundsen til sydpolen og tilbake!


Og utstillingene skifter stadig. 

Dette er, med andre ord, et museum som bør oppsøkes regelmessig.

.... men beregn god tid!

 

Viewing all 93 articles
Browse latest View live