Så er omsider verden noenlunde normalisert igjen, og det er mulig for Historielæreren å reise på tur.

Som erklært anglofil historielærer emeritus var det naturlig å tenke på å gjenoppta trenden med ekskursjoner til England. Et stadig tilbakevendende irritasjonsmoment hos Historielæreren er imidlertid dette med flyforbindelsene til øyriket. Skal man fly direkte fra Gardermoen til England, så er det ikke så mye å velge mellom annet enn London og Manchester. For førstnevntes vedkommende, mye kø (både i lufta og på bakken), ventetid, baggasjetrøbbel og mas. Sommeren er dessuten en høytidsstund for de alltid like streikeivrige jernbaneansatte der borte. Nok av skjær i sjøen altså.

Så oppdager Historielæreren et nytt rutetilbud denne våren. Det skotske flyselskapet Loganair tilbyr reiser mellom Oslo og Newcastle! Loganair er UKs største regionale flyselskap, både hva angår passasjertall og flåte. Et slags Storbritannias Widerøe, kan man si.

Ruten innebærer en kort mellomlanding i Aberdeen og betjenes med selskapets Embaer ERJ-145, et lite, men behagelig, jet-fly. På tross av mellomlandingen kortes reisetiden ned i forhold til London, ikke minst fordi man slipper den evige ventesirklingen i "arrival stacks" og "holding patterns" over hovedstaden. Been there - done that.

Newcaste International er den travleste flyplassen i det nord-østre England, men allikevel vesentlig mindre og raskere enn f.eks. Heathrow og Gatwick. Et relativy lite fly betyr dessuten raskere baggasjehåndtering og -utlevering. På turen bort ble i tillegg pass- og tollkontrollen unnagjort på rekordtid under mellomlandingen i Aberdeen. Dermed er man etter få minutter nede på Metro-perrongen og kan ta T-banen inn til sentrum av Newcastle, en tur på ca 20 minutter.

Loganair-varianten til Newcastle er dermed ettertrykkelig anbefalt. Prisen var heller ikke ublu. For de med sterk tiltro til fagforeningene innenfor den britiske transportsektoren er jo Newcastle også en svært sentral og praktisk jernbane-hub, med hyppige togforbindelser til byer som Edinburgh, Glasgow, Durham, York, Leeds, Birmingham, London m.fl. Den praktfulle jernbanestasjonen, åpnet av dronning Victoria i 1850, er forøvrig verdens første helt overbygde jernbanestasjon og i dag en Grade I listed building, dvs definert blant "buildings of exceptional interest", den mest bevaringsverdige av fire kategorier.

Etter ankomst: ut og se seg om! 

Byen heter jo Newcastle upon Tyne, så da passer det vel med en tur ned til elven Tyne. (Klikk på bildene for forstørrelser.)

Newcastle er en by for bro-entusiaster. Både jernbane-, fotgjenger- og bilbroer. Fra postkort og TV-serier er det kanskje den ikoniske Tyne Bridge, en buebro i stål fra 1928, som er mest kjent. Den ses i bakgrunnen på bildet. Historielæreren blir imidlertid mest fascinert av den vi ser i forgrunnen. Det er Newcastles berømte High Level Bridge. Dette er en "to-etasjers bro", som den dag i dag fungerer som jernbanebro (på toppen) og trafikk- og fotgjengerbro under. Den ble tegnet av ingen ringere enn lokomotivkonstruktøren Robert Stephenson, av mange regnet som det 19. århundredets største ingeniør. (Dog ikke av Historielæreren. Trofaste lesere av denne bloggen vil kjenne til hans gjentatte beundring for Brunel!)

Robert Stephenson ble født i 1803, som eneste sønn av George Stephenson, "the Father of Railways". Bare tyve år gammel startet han verdens første lokomotivfabrikk sammen med sin far, firmaet Robert Stephenson & Company i Forth Street nettopp her i Newcastle. Innen 1850 hadde Robert vært delaktig i anleggelsen av 1/3 av landets totale jernbanenett! (Se forøvrig Historielærerens besøk på MOSIher, og om æresgjesten som ble påkjørt og drept her.)

I løpet av sin ingeniørkarriere var han involvert i jernbaneutbygging i en rekke land, fra Norge til Frankrike, Spania, Italia, Egypt, Canada, Venezuela og Colombia! I månedsskiftet august - september 1859 var han for siste gang i Kristiania, for å motta St.Olavs-ordenen for byggingen av Norges første lokomotivjernbane. Stephenson led av en nyresykdom og, under oppholdet i vår hovedstad, ble han sykere og returnerte til sitt hjemland. Han døde en måned senere, i oktober 1859. Et av historiens mange underlige sammentreff er at hans venn Isambard Kingdom Brunel led av samme lidelse og døde like før Stephenson. Brunel har vi jo truffet mange ganger allerede, se for eksempel her, her og her.

Stephensons High Level Bridge er 418 meter lang og 45 meter høy. Den er laget i støpejern og smijern, over fem tusen tonn til sammen. Den forbinder Gateshead-siden av Tyne med Newcastle-siden og muliggjorde en jernbaneforbindelse til Edinburgh i Skottland.

Kilde: Wikipedia. High Level Bridge 1913.

Kirkespiret er Newcastle Cathedral (The Cathedral Church of St. Nicholas).

Newcastles historie går imidlertid mye lengre tilbake enn jernbaneutbyggingen. Her begynner den mektige romerske Hadrians Mur - forsvarsverket som strekker seg tvers over det nordlige England, fra kyst til kyst.

Muren begynner i den lille byen med det betegnende navnet Wallsend, naturlig nok. Vi tar metroen dit, det tar bare 10-15 minutter.

Metrotilbudet i Newcastle er effektivt, langtrekkende og brukervennlig. Her den sentrale stasjonen Monument, midt i sentrum.

Den fotballinteresserte Historielæreren kan ikke unngå å reflektere over at man her altså kan ta T-banen mellom St James' Park og Stadium of Light! (Og - vil man ha en dose friidrett med på kjøpet, så tar den deg også til Gateshead Stadium.) 

Allerede ved ankomst stasjonen i Wallsend aner vi at romerne har hatt en viss innflytelse her, ja. Her er fremdeles skiltet på engelsk og latin. Omnes viae Romam ducunt...

Det var altså keiser Hadrian (keiser fra 117 til 138) som, i år 122, beordret byggingen av muren, Vallum Hadriani. Muren var av stein, bygget på en voll. Langs hele forsvarsverket lå det militære garnisoner, forlagt i større eller mindre fort. Foruten å forsvare imperiets utposter mot de beryktede pikterne i nord, fungerte garnisonene også antageligvis som tollstasjoner og handelssentre. Muren, langs den nordligste delen av den romerske provinsen Britannia, skulle "redde imperiet fra barbarene". Det romerske imperiet hadde nådd sin maksimale utbredelse. En ytterligere ekspansjon ville innebære for lange forsynings- og kommandolinjer. Og for mange kriger. (Keiser Drillo ville antageligvis advart mot "strekk i laget".) De flere hundre årene med konstant erobring og utvidelse var nå over. "Hit, men ikke lengre!", sa Hadrian.

 

 Slik antar man at Vallum Hadriani, Hadrians mur, må ha sett ut, med et av sine garnisonsfort.

(Kilde: English Heritage)

Fortet vi skal besøke her i Wallsend er Segedunum Fort som ligger nesten helt nede ved bredden av Tyne. Segedunum betyr "sterkt befestet fort" og var et slikt garnisonsfort for omkring 600 romerske soldater. Fortet eksisterte i nesten 300 år, fra år 122 til rundt år 400 og er omtalt i Notitia Dignitatum fra sen-romersk tid. Et 35 meter høyt utsiktstårn gir besøkende et oversiktspanorama over de utgravde ruinene av fortet.

Det 35 meter høye utsiktstårnet...

... gir god oversikt over ruinene, og vi ser det restaurerte romerske badehuset oppe til venstre i anlegget.

 Men - det er andre ting å se i Newcastle, så stay tuned!

Det er to katedraler i Newcastle. Det er forøvrig ikke helt uvanlig i britiske byer. Historielæreren har tidligere observert det samme i Liverpool, se her. (Liverpool er forøvrig også kjent for "The Cathedral that never was", se samme lenke.) 

Like ved siden av den nye borgen, dengang: novum castellum, altså new castle, ligger den anglikanske katedralen. Da har vi altså å gjøre med Church of England, eller "C of E" blant venner. Den heter formelt the Cathedral Church of St Nicholas og den skal vi komme tilbake til senere. 

Men - ikke langt fra den store jernbanestasjonen (nevnt i Del 1) finner vi Newcastles katolske katedral, theCathedral Church of St Mary, eller bare Saint Mary's Cathedral. Denneerfra tidlig på 1840-tallet. Vi har, med andre ord, å gjøre med en ikke spesielt gammel bygning, etter engelsk målestokk. Katedralen er i typisk nygotisk stil, tegnet av Augustus Pugin.Og, bare for å ha sagt det - denne Pugin er ingen hvem som helst! Han regnes som en av de fremste representantene for nygotisk arkitektur og tegnet mye av interiøret i Westminster Palace, det vil si parlamentet i London, da det skulle gjenoppbygges etter storbrannen i 1834. Pugin er også arkitekten bak det store klokketårnet der, Elizabeth Tower, bedre kjent under navnet Big Ben.

Det som umiddelbart slår en besøkende i katedralen er at noen av glassmaleriene skiller seg ut! Dette er ikke hva vi er vant med å se i katolske katadraler fra 1800-tallet. Forklaring følger:

En skal ikke lang tilbake i historien før en kommer til en tid da Newcastle og Tyneside var et pulserende industriområde, dominert av høye skorsteiner, sot, smog og svære skipskraner. Dette var hjertet i The Industrial North. På engelsk bruker man uttrykket "carrying coals to Newcastle" i samme betydning som når vi på norsk ikke tar med torsk til Lofoten. (Det engelske uttrykket stammer faktisk fra tidlig på 1500-tallet!) Byen har en (minst) 600 år lang historie som utskipningshavn for kull. Her på elven Tyne var de først ute med å anvende dampdrevne slepebåter til å trekke kullprammene. Mosley Street i Newcastle var den første gaten i verden som fikk elektriske gatelys (i februar 1879, snaue tre måneder før Cleveland, Ohio). Den berømte Swing Bridge her i byen var verdens første av sitt slag, og til og med maskineriet i den ikoniske Tower Bridge i London ble bygget her.

Og nå må Historielæreren atter en gang slippe til med en påkrevd og høyst relevant digresjon:

I denne bloggen har vi tidligere stiftet bekjentskap med det som av mange regnes som det vakreste maleriet i britisk kunsthistorie; "The Fighting Temeraire", malt av Joseph Mallord William Turner, se her. Den slepebåten som hadde den tunge oppgaven (pun intended) med å slepe heltinnen fra Trafalgar var, ja - du gjettet riktig, bygget av H. S. Waite som holdt til her i North Shields utenfor Newcastle. Damperen het "Monarch" og motivet har fått hedersplassen på Bank of Englands £20-sedler fra 2020.

Maleren Joseph Turner og hans berømte oljemaleri fra 1838. Pengeseddelen yter selvsagt ikke kunstverket rettferdighet. Alle som er i London bør unne seg å se det med egne øyne. Det henger i National Gallery.

Digresjon slutt.

På slutten av 70- og gjennom 80-tallet ble hele denne regionen kastet ut i en dyp krise. Gruve- og verftsindustrien ble avviklet og arbveidsledigheten skjøt i været. Den 18. februar 2021 meldte BBC News at den aller siste skipslasten med kull hadde forlatt Tyneside. En æra som begynte på 1300-tallet var over, men ildsjeler arbeidet for at den ikke skulle bli glemt. Slik ble ideen om The Tyneside Industrial Heritage Window født. Det er dette vinduet vi ser i den katolske katedralen. Og det er flott!

Det var kunstneren Joseph Nuttgens som, i 2006 fikk oppdraget med å utforme dette og to andre vinduer i katedralen. Glassmaleriene er er detaljerte og må studeres nøye. La oss ta en seksjon om gangen:

 Øverst til venstre ser vi gruvearbeideren med hakke som utvinner kull. Rett under ham ser vi en sveiser i arbeid, og under der igjen står en verftsarbeider og drar til store bolter på en skipsmaskin. Så blir det enda mer interessant: det neste motivet er en kvinne som arbeider i våpenindustrien. Vi er altså kommet til andre verdenskrig og den betydelige mobiliseringen av kvinnelig arbeidskraft. Det nederste motivet illustrerer stentøysindustrien som ble så viktig for hermetisering og matforsyning, en forutsetning for industrialisering og urbanisering.

I den høyre vindusrammen er det en annen type hyllest. Her er det oppfinnerne, ingeniørene og gründerne som portretteres. Øverst ser vi lokomotivet, nærmere bestemt Robert Stephensons"Rocket". Deretter kommer de velkjente siluettene av to av Newcastles landemerker, Tyne Bridge, innviet i 1928, og Gateshead Millennium Bridge, fra 2001. Under de to broene ser vi en smelteovn, symbolet på tungindustrien som så lenge dominerte regionen. Nederst til høyre vises to andre revolusjonerende oppfinnelser med historiske bånd til byen; dampturbinen og glødelampen. Dampturbinen forbinder vi med Charles Parsons og glødelampen med Joseph Swan, begge knyttet til virksomheter i Newcastle.

"Terraced houses". Fra bydelen Byker, øst i Newcastle. Bildet er tatt midt på 1970-tallet. Tyne Bridge skimtes i bakgrunnen. (Kilde: Newcastle Chronicle)

Foto fra 1969: arbeiderboliger i Newcastle fra tidlig på 1900-tallet.

Ved Wallsend Slipway & Engeneering Company ble Parsons nye turbinteknologi anvendt da de fikk oppdraget med å bygge dampturbinene som skulle drive Cunard Lines nye stolthet RMS "Mauretania". Skipet ble sjøsatt i 1906 og var da verdens største mobile byggverk! Allerede året etter vant "Mauretania" det sagnomsuste Blå bånd for raskeste østgående atlanterhavskrysning. I 1909 tok hun også båndet på vestgående seilas. Ikke nok med det - hun beholdt begge rekordene de neste tyve årene, frem til 1929!

RMS "Mauretania" fotografert på Tyne i 1907.

I 2007 kjøpte det indiske selskapet Bharati Shipyard Ltd rubbel og bit av Swan Hunter'sskipsverft i Wallsend, demonterte det og fraktet alt til Dabhol på vestkysten av India. Enda en æra var over for Tyneside-regionen.

En liten gutt som vokste opp like ved Swan Hunter's skipsverft i Wallsend var Gordon Summer. Faren leverte melk (milkman) og moren var frisør. Vesle Gordon gikk på St Cuthbert's Grammar School, i dag St Cuthbert's Catholic High School, i Newcastle og prøvde seg senere som blant annet busskonduktør og bygningsarbeider, før han utdannet seg til lærer. Som nyutdannet lærer i 1974 underviste han i to år på en barneskole litt nord for Newcastle. Så ble han en kjent sanger og musiker.

Drar du ikke kjensel på navnet Gordon Summer, så kjenner du ham kanskje bedre under navnet Sting? Etter at skipsverftet han vokste opp ved stengte, ble Sting inspirert til å skrive musicalen "The Last Ship". Stykket hadde premiere i Chicago sommeren 2014 og ble deretter satt opp på Broadway. Senere har det turnert på de britiske øyer.

"The Last Ship". Som vi ser så brukes motiver fra glassmaleriet i katedralen i Newcastle.

Sting har også utgitt et album med musikken fra "The Last Ship".

Historielæreren kan imidlertid ikke se på dette glassvinduet i Saint Mary's uten å assossiere med en annen historisk hendelse, også denne fra denne samme regionen:

Jarrow marchers passing through the village of Lavendon, near Bedford, on their way to London. Kilde: BBC

Oh, the roar of the chains and the cracking of timbers
The noise at the end of the world in your ears
As a mountain of steel makes its way to the sea
And the last ship sails

It's a strange kind of beauty
It's cold and austere
And whatever it was that you've done to be here
It's the sum of your hopes, your despairs, and your fears
When the last ship sails

(Sting: "The Last Ship")

Det ligger jo i navnet.  

Newcastle. 

Det må være en ny borg.

Men - som så mye annet i engelsk historie. Det som er "nytt" kan ofte være ganske gammelt.

Store deler av Newcastle sentrum er dominert av de massive borgmurene. De skjærer igjennom byen og gir en pekepinn om fordums mektige dimensjoner.

Byens mange historiske navn. Det opprinnelige romerske festningsanlegget het Pons Aelius. I anglo-sakisk tid, etter Romerrikets fall, gikk byen under navnet Monkchester (Munucceaster) i kongeriket Northumbria. På slutten av 1000-tallet reiste normannerne en treborg på ruinene etter danenes herjinger. Etterhvert ble treborgen forsterket og erstattet med en steinborg, den nye borgen, altså Novum Castellum. På 1300-tallet sto borgen i mot flere angrep fra skottene, men byen falt under borgerkrigen, da den var på kongens side mot Cromwell.

I dag er det spesielt to bygningsstrukturer som står intakt, den befestede portbygningen og den indre borgen, The Keep. En keep er, som denne bloggeren har forklart tidligere, en slags "borg inni borgen". Det korrekte norske begrepet er visst "kjernetårn" eller "borgtårn". Den ytre bormuren finnes i større eller mindre bruddstykker rundt omkring i bybildet, men utgjør i dag ingen komplett mur.

Borgens historie strekker seg helt tilbake til den romerske befestningen Pons Aelius. Wilhelm Erobrerens eldste sønn, Robert Curthose, gjenoppbygget en normannisk tømmerborg på restene av den romerske på slutten av 1000-tallet. Hans bekymring var selvsagt skottene i nord. Under henholdsvis Henrik II og Henrik III ble steinfestningen bygget og fullført rundt midt på 1200-tallet.

 The Black Gate, den befestede borgporten, også kalt barbican etter fransk: "barbacane". Her er billettsalget, et borgmuseum og en museumsbutikk.

 Den nesten 15 meter høye hallen er et imponerende skue. Julen 1292 satt kong Edward I og tronet her i hallen.

 l

Oppe på borgmuren på toppen av The Keep står fremdeles en bueskytter og vokter borgen mot trusler. Her sikter han riktignok sørover, over elven mot Gateshead. Han burde kanskje heller rettet et vaktsomt øye i motsatt retning, mot skottene i nord?

Historielæreren (til venstre), bueskytteren og elven Tyne, med sine broer i bakgrunnen.

Dypt nede under borgen finner vi det som er igjen av det gamle normanniske kapellet, med sine unike tidstypiske og forseggjorte utskjæringer og dekorasjoner.

 Etter besøket i borgen føler Historielæreren sterkt for et nytt sakralt besøk. Vi har jo en katedral til å besøke! I Del 2 besøkte vi den romersk-katolske katedralen. Nå er det anglikanerne, C of E, som står for tur!

 Newcastle Cathedral, eller strengt tatt The Cathedral Church of St Nicholas, er Newcastles Church of England-katedral. Her sett fra toppen av borgen, med The Gatehouse i mellom dem. Legg merke til det karakteristiske spiret. Dette lanterne-spiret fungerte i flere hundre år som navigasjons-punkt for skipene på Tyne.

Katedralen ble påbegynt i 1091, altså omtrent samtidig med borgen vi nettopp har besøkt. Denne opprinnelig normanniske kirken ble imidlertid ødelagt i en brann i 1216. Den katedralen vi ser i dag ble gjenoppbygget og sto ferdig i 1350, og er i sen-gotisk stil, såkalt "Perpendicular" , dvs den siste fasen av gotiske arkitektur i England. Kirken har også et veldig karakteristisk spir fra 1400-tallet, et lantern spire. 

Katedralen er, som navnet tilsier, viet helgenen St Nicholas, som er helgenen for sjøfolk og skip. Det er kanskje ikke så unaturlig der den troner høyt over elven Tyne, med dens lange skipsfartstradisjoner. (Nå skal det kanskje tilføyes at han også regnes som helgenen for handelsreisende, bueskyttere, angrende tjuvradder, barn, ølbryggere, pantelånere, ugifte og studenter. For de fleste er han nok mest kjent som selveste julenissen!)

I et kirkehistorisk perspektiv er det nok mer interessant at ingen ringere enn den skotske kalvinisten og reformatoren John Knox virket som prest her i denne kirken på begynnelsen av 1550-tallet. John Knox er, som vi vet, ingen hvem-som-helst. Han regnes som grunnleggeren av den skotske presbyterianske kirken. (Og en fascinerende skikkelse; galeislave, teolog, dømt til døden på bålet i England og tiltalt for høyforræderi i Scotland!)

Inne i katedralen påtreffer vi også en annen gammel kjenning!

Denne nydelige marmorbysten forestiller og gjør ære på en av byens største sønner, født og oppvokst bare et steinkast fra kirkeveggene og både døpt og viet her i denne kirken.

4. og siste reiserapport fra Historielærerens vårtur til Newcastle. Også her blir det vel plass til en og annen digresjon?

Newcastle er vel i Norge i dag først og fremst kjent for to ting: Vera og fotball.

Chief Inspector Vera Stanhope er den ikoniske etterforskeren i TV-suksessen basert på forfatteren Anne Cleeves romaner, med handlingen lagt til det fiktive politidistriktet "Northumberland & City Police". (I virkeligheten heter dette politidistriktet Northumbria Police.) Hun er en utpreget Geordie, en betegnelse på både folkene og dialekten her i Tyneside-området. TV-seere vil ha lagt merke til at hun tiltaler alle, også den mest brutale drapsmann, med det kjærlige "pet". (Newcastle University har til og med en egen nettside for å hjelpe nye studenter å forstå Geordie.) Det er til nå laget over 50 episoder, og det skal filmes en 13. sesong i denne populære serien om Vera.

Newcastle United F. C. er byens stolthet og har en svært lang historie som toppklubb i det engelske seriesystemet. Supporterne kalles The Toon Army. "Toon" er lokal dialekt for "town". Klubben spiller sine hjemmekamper på mektige St James' Park, i sentrum av byen. Med sine nesten 53 000 sitteplasser er dette den 7. største fotballstadion i England (den 6. største klubbarenaen, siden Wembley er størst, men strengt tatt ikke er en klubbarena.)

 Vi vender tilbake til utsikten fra borgens "keep", se Del 3. Hvis vi denne gangen flytter blikket litt til venstre for spiret på Newcastle Cathedral, så ser vi de grå konturene av den massive hjemmebanen til Newcastle United, St James' Park. Den ruver godt i bybildet! Og, for mange, har den sikkert en like viktig sakral funksjon i livet som katedralen til høyre.

 St James' Park har sin egen stasjon på Metro'en. Det kan nok være praktisk på hektiske kampdager.

Allerede på perrongen får tilreisende klar beskjed om hvor man er - og hvilken klubb som venter på en på toppen av rulletrappene. Kallenavnet på klubben er "The Magpies", altså "Skjærene". Dette navnet henspiller på de svarte og hvite stripene i klubbdrakten.

 Som vi ser, så er det imponerende dimensjoner over dette stadionanlegget. Er du bortesupporter må du belage deg på syv etasjer med trapper, 140 trappetrinn. Bortesupportere med høydeskrekk advares på forhånd. Til gjengjeld får du kjøpt en velsmakende varm Mag Pie (sic) til under en norsk femtilapp.

 Historielæreren er ikke selv en Newcastle-tilhenger. Men - han vet å sette pris på fotballstorheter også fra andre klubber. Utenfor St James' Park troner klubbhelten Allan Shearer, arbeiderklassegutt født i Newcastle og tidenes mestscorende for klubben. Han har også scoringsrekorden i Premier League med 260 mål.

Kampdag i Newcastle er en opplevelse verd å få med seg. Da Historielæreren var i byen, var det Brighton and Hove Albion som kom på besøk langveisfra. Nord mot sør, altså. Magpies mot Seagulls - skjærer mot måker! Da er vel bikkjeslagsmål en dårlig valgt metafor?

Alle de over 50 000 billettene er revet bort, så det må bli en aftentur oppom St James' Park, bare for å kjenne på stemningen. Møtet med Brighton er jo av det fredeligere slaget, så dette er ingen høyrisiko-kamp. 

Da er det verre når erkefiendene Sunderland eller Middlesborough kommer hit! (Som vi ser av Metro-kartet, så kan Sunderland-fansen ta T-banen fra stadion til stadion.) Oppgjørene mellom Newcastle United og Sunderland, The Northeast Derby, eller Tyne-Wear Derby, regnes som et av de mest klassiske rival-oppgjørene i engelsk fotball. Det er faktisk under 2 mils avstand mellom de to. (Wear er elven som renner gjennom Durham og ut i Nordsjøen i Sunderland.)

Røttene til rivaleriet går helt tilbake til borgerkrigstiden da de to byene sto på hver sin side. Newcastle holdt med kong Charles I og royalistene, mens Sunderland var på parlamentets, dvs Cromwells, side. Slikt setter spor.

Mest kjent er nok oppgjøret som måtte avlyses. Det var på langfredag i 1901. St James' Park hadde da en kapasitet på 30 000, men 120 000 prøvde å komme seg inn for å se kampen! 

På denne listen er dette derbyet rangert som nummer fire av de viktigste på de britiske øyer, bare slått av nr 3: Arsenal vs Tottenham (North London Derby), nr 2: Manchester United vs Liverpool (Northwest Derby) og den suverene vinneren: Celtic vs Glasgow Rangers (Old Firm). 

Opp gjennom historien har bare to managere ledet begge klubbene, "Big Sam" Allardyce og Steve Bruce.

Alle klubber med respekt for seg selv har sin "kjenningsmelodi". Mest kjent er vel Liverpool med "You'll Never Walk Alone". Utenfor stadion her spilles selvsagt "Going Home", temaet fra "Local Hero", med Dire Straits. Mark Knopfler er svoren Newcastle-tilhenger! Bare hør her - det er mektige toner! Da den nye stadion-baren (!) åpnet i 2022, stilte Mark Knopfler opp og spilte "Going Home" - uten å ta betalt for jobben! Selveste Kevin de Bruyne har nettopp uttalt at Newcastles St James' Park og Liverpools Anfield er de to stadionene i England med størst "trøkk" og atmosfære.

Billetter var umulig å oppdrive, men Historielæreren nyter stemningen før avspark. Litt opp til høyre for den kjekke mannen i blå boblejakke ser vi statuen av en annen legende; manager Bobby Robson, som ble Newcastle-tilhenger som guttunge, da faren tok ham med til St James' Park. (Robson har forøvrig en statue utenfor Ipswich sin hjemmebane, Portman Road, også.)

Siden det ikke ble fotballkamp, får en velge det nest beste. Nærmest vegg-i-vegg med stadion ligger byens Chinatown. Alle byer med respekt for seg selv må ha en chinatown, se for eksempel her og her.

Med jubelbrølene fra stadion rett utenfor vinduet inntas noe av den bedre kina-maten vi har smakt. Newcatle sentrum er i det hele tatt ganske komprimert og lett å ta seg frem i. Det er korte avtander og god atmosfære. Restauranten "Happiness Two" kan anbefales på det varmeste!

Shopping står også på programmet når Historielæreren er på tur. En busstur på ca 15 minutter med dobbeltdekker (evt en enda kortere togtur, men man ser jo mer fra toppen av en dobbeltdekker), så er man på det svære shoppingsenteret Metro Centre i Gateshead. Dette er det nest største shoppingsenteret i UK, bare Westfield i London er større. Her er det nesten 10 000 gratis P-plasser, togstasjon og bussterminal med over 100 bussanløp i timen. Ikke helt et drømmescenario for MdG, med andre ord. 

Her er over 250 butikker og alle de store kjedene er selvsagt også representert - alt under ett tak. Historielæreren får straks assosiasjoner til det kolossale Pentagon City shopping senteret i Arlington utenfor Washington DC.

Foretrekker man litt mer klassisk urbane shoppingomgivelser, så har Northumberland Street midt i sentrum mer enn nok å by på. I pent vær behøver jo ikke nødvendigvis alt være under samme tak.

Central Arcade, også det midt i sentrum, byr på stilfulle edwardianske omgivelser. Stopp og se på bygningsdetaljene. Selve bygningen er fra 1830 tallet og var opprinnelig korn-børs, men er "modernisert" siden da.

Grainger Market er også opprinnelig fra 1830-tallet, men bygget som markedshaller og derfor noe mindre pretensiøst enn børsbygget Central Arcade. Markedshallene var tradisjonelt fordelt på to fløyer, en for kjøtt og en for grønnsaker. I dag er varetilbudet mye mer variert, men her er fremdeles noen av de sjarmerende gamle slakterbutikkene.

Ahhhh - vareutvalg, dere...

Første post på programmet, når man besøker York, må helt opplagt være den storslagne katedralen, York Minster.

"I went and looked at one of these great cathedrals one day, and I was blown away by it. From there I became interested in how cathedrals were built, and from there I became interested in the society that built the medieval cathedral. It occurred to me at some point that the story of the building of a cathedral could be a great popular novel."  (Ken Follett, forfatter av bl.a. Stormenes Tid)

York Minster er Nord-Europas største gotiske katedral fra middelalderen. (Kølnerdomen er litt større, men den ble fullført først på 1880-tallet, altså ikke ferdigbygget under gotikken.) Her er et flott interaktivt kart over Yorks stolthet.

Romernes opprinnelige fort lå omtrent der katedralen ligger i dag og innenfor fortet ble det bygget en basilika. Den første kristne kirken her var en trekirke fra begynnelsen av 600-tallet. Så, rundt 630 ble det bygget en steinkirke. Mot slutten av 1000-tallet, ca 1080, begynte byggingen av katedralen. Først i 1472 ble den vigslet. Så, i 1534, bryter Henrik VIII med den romersk-katolske kirken i Roma og etablerer Church of England, senere kjent som den anglikanske kirken. Både Henriks oppløsning og konfiskasjon av pavekirkens eiendommer og hans datter Elizabeths iver etter å renske ut katolske symboler, førte til at mye gikk tapt. Også borgerkrigen var en påkjenning. York ble beleiret og falt i Cromwells hender i 1644. 

I dag regnes York Minster som den nest viktigste i Church of England-hierarkiet, etter erkebispesetet i Canterbury.

Vestveggen, med hovedinngangen. Her ses også det sentrale hovedtårnet, midt over kirkens kors.

Selve kirkeskipet, the nave. Dette er kirkerommet for allmuen. Adel og geistlige ville passere under det store hovedtårnet (275 trinn opp!), der tverrskipet danner et kors, north and south transept - sideskip på norsk, og finne sine plasser i koret, the choir (eller quire). Her er også erkebiskopens sete, the cathedra.

Før vi passerer under det enorme hovedtårnet, sentralt i en slik korskirke, og inn i koret, må vi imidlertid stoppe og beundre disse skulpturene. Her er en mulighet til å repetere den engelske kongerekka!

Her står de, de 15 kongene, fra Wilhelm Erobreren til Henrik VI. Syv på venstre side av portalen og åtte på høyre side. Historien  gir sjelden rom for symmetri.

Ikke alle er like stø i kongerekka, sier du? Her er de 15 statuene:

1. William the Conqueror (1066-1087)
2. William Rufus (William II) (1087-1100)
3. Henry I (Primus) (1100-1135)
4. Stephen (1135-1154)
5. Henry II (1154-1189)
6. Richard I (the Lionheart) (1189-1199)
7. John Lackland (1199-1216)
8. Henry III (1217-1272)
9. Edward I (1272-1307)
10. Edward II (1307-1327)
11. Edward III (1327-1377)
12. Richard II (1377-1399)
13. Henry IV (1399-1413)
14. Henry V (1413-1422)
15. Henry VI (1421-1471)
    

Vi passerer kongene og kommer inn i koret.

Den store østveggen av katedralen, altså den diamentralt motsatte enden i forhold til hoveddørene, domineres av disse fantastiske glassmaleriene, laget av John Thornton i årene 1405 - 1408. Dette er den største flaten av middelaldersk glassmalerier i hele England. Bildene forteller historien fra begynnelse til slutt, det vil altså si fra skapelsesberetningen i 1. Mosebok, til Johannes Åpenbaring.

En annen fascinerende historie er det såkalte "Five Sisters Window" som preger nordveggen i sideskipet. I følge Guinness rekordbok er dette, laget i årene 1250-1260, "the largest ancient stained-glass window in the British Isles". Disse vinduene har senere fått en spesiell betydning som minnesmerke over alle kvinnene som mistet livet i tjeneste under første verdenskrig. Dette er forøvrig en interessant historie, som fremgår av lenken over. Anbefalt lesning.

Glassmalerier i katedraler, som får ny betydning og innhold, er jo ellers noe Historielæreren fatter interesse for. Se f.eks. hans besøk i Bristol Cathedral , og Newcastle Cathedral  .

Dette er selvsagt bare bitte små glimt av hva York Minster har å by på. En middelalderkatedral kan simpelthen ikke gjengis i bilder! Til det er dimensjoner og sanseinntrykk for overveldende. Her vrimler det av små og store, ofte overveldende, gjenstander og historier. En guidet tur med en av de mange kunnskapsrike og inspirerende omviserne (inkludert i billetten) anbefales sterkt. Vår guide var et fyrverkeri av en dame, som holdt oss i ånde i litt over en time, med anekdoter og digresjoner av alle slag. Lynnedslag, pyromaner, verdenskriger, vellykkede og mislykkede restaureringsforsøk, kongelige besøk - her er det et hav å ta av. Guidene er ulønnede frivillige, så hun hadde ingen betenkeligheter med å si sin hjertens mening om dette og hint!

Hva med historien om pyromanen Jonathan Martin, som natten  mellom 1. og 2. februar 1829, tente på koret, prekestolen, orgelet m.m. og forårsaket en brann som raste et helt døgn og ødela, foruten koret, også en stor del av taket? Underlig nok (dette var jo i 1829) ble han ikke henrettet men erklært mentalt forstyrret og endte sine dager på det beryktede "Bedlam" i London - et sted som i dag huser selveste Imperial War Museum, et sted Historielæreren kjenner godt!

Eller hva med beretningen om hvordan de store glassvinduene ble fraktet i sikkerhet under begge verdenskrigene? Oppbevaringsstedene er fremdeles en hemmelighet, i følge vår guide. Det kan jo bli aktuelt på nytt....

Eller den uhyggelige oppdagelsen midt på 1960-tallet? Bæresøylene til det enorme sentrale tårnet viste tegn på å gli ut og gi etter! Løsningen ble kolossale stålstag nede under krypten. Disse stagene sikrer at tårnets søyler fremdeles bærer stabilt.

Eller lynnedslaget sommeren 1984, som satte taket over det sørlige sideskipet i full fyr? 114 brannmenn fra hele Nord-Yorkshire kjempet mot flammene, men taket kunne ikke reddes. (Var det lynnedslag, elektrisk feil - eller Guds straff...?)

Eller, hva med det det lille minnesmerket over stakkars Jane Hodson, som døde 2. september 1636, bare 38 år gammel? Hva hun døde av? Hun døde i barsel, - mens hun fødte sitt 24. barn....

Rett utenfor kirken finner vi St William's College, fra 1465.

"Intellectuals are cynical and cynics have never built a cathedral."            (Henry Kissinger)

Hva blir neste post på Historielærerens vårekskursjon?

I 1975 ble det gamle lokomotivdepotet til jernbanestasjonen i York omgjort til et museum. Samtidig overtok museet hele samlingen til British Railways. Siden har det bare ballet på seg - og National Railway Museum i York er i dag det største jernbanemuseet i Storbritannia.

Dette jernbanemuseet utgjør en del av Science Museum Group, en sammenslutning av fem museer. De fire andre er: The Science Museum i South Kensington, London, The Science and Industry Museum i Manchester, The Locomotion Museum litt sør for Durham og The National Science and Media Museum i Bradford. Science Museum i London har historielæreren alltid pleid å ta med sine elever til. Og museet i Manchester er absolutt verdt et besøk. De to andre får føres opp på ønskelisten til en senere ekskursjon.

Jernbanemuseet i York er bare noen minutters gange fra stasjonen. Det er gratis adgang, men man kan gjerne gi en donasjon, om man ønsker. Det foregår en omfattende modernisering og ombygging, noe som medfører at museet ikke opererer med full kapasitet mht utstillinger. Skal en dømme etter tegninger og planer vil jernbanemuseet i York bli enda mer imponerende, når alt går på skinner igjen (pun intended).

Den store hallen utgjør navet i ustillingen. Her er alt en jernbanehistorisk interessert besøkende kan ønske seg.

 The Liverpool Manchester Railway Company, verdens første inter city togforbindelse, åpnet 15. september 1830. (Åpningen gikk forøvrig ikke helt uten uhell.) 

På veggen i bakgrunnen står George Stephenson og hølder øye med utviklingen på jernbanefronten - "The Father of Railways". George og hans sønn, Robert (med tilknytning til Norge), har Historielæreren skrevet litt om tidligere.

 Det er solide dimensjoner på disse gamle damplokomotivene.

Bygget i Doncaster i 1923, med en vekt på nesten 100 tonn. Dette var det første lokomotivet som, i 1934, passerte den magiske grensen på 100 km/t. Lokomotivet ble raskt satt inn på den ikoniske ruten fra London, King's Cross, til Edinburgh, Waverley, med avgang daglig kl 10.00. En ombygging gjorde det mulig å gjennomføre turen non-stop, fordi man slapp å stoppe for påfyll av kull og skifte av besetning. Reisetiden ble da 8 t 3 min.

Flying Scotsman ble "pensjonert" i 1963, etter 40 års tjeneste. Men så dukker legenden opp igjen i en rekke jubileums- og minnearrangementer! Den var nå i privat eie - forretningsmannenAlan Peglerhadde besøkt den store utstillingen som liten guttunge, og Flying Scotsman hadde gjort et stort inntrykk. Våren 1968 gjorde maskinen enda en tur fra King's Cross til Edinburgh, for å markere 40-årsjubileet for den første non-stop turen på denne ruten. Så, i 1969, gikk turen til USA og Canada, for en serie oppvisningsturer. Det gikk bra til å begynne med, men så ble det konkurs - og engelsk jernbanehistories største stolthet sto strandet på andre siden av Atlanteren. En nye eier overtar konkursboet og får lokomotivet hjem til England. Deretter bærer det av sted til Australia på 1980-tallet - denne gangen som et ledd iAustralias 200-årsmarkering. Tilbake i England brukes så toget etterhvert til et slags event- og gimmick-foretak. På 2000-tallet oppsto imidlertid nye økonomiske problemer og nå ble Flying Scotsman trygt plassert på museum.

Kanskje like berømt som Flying Scotsman er "The Mallard", damplokomotivet bygget i 1938, som 3. juli 1938 satte ny verdensrekord for lokomotiver: 203 km/t. For damplokomotiver står denne hastighetsrekorden fremdeles! Mallard ble tatt ut av trafikk i 1963, etter å ha tilbakelagt rundt 2,4 millioner kilometer.

 "Mallard" ble utviklet med bruk av vindtunnel - derav det revolusjonerende strømlinjeformede designet. Konstruktøren,Nigel Gresley (mannen bak Flying Scotsman også!), var lidenskapelig opptatt av villfugler - særlig ender. Derfor er dette lokomotivet oppkalt etter denne andefuglen.

 Et annet strømlinjeformet vidunder, "The Duchess of Hamilton", også dette med byggeår 1938. I tjeneste fram til 1964.

Historielæreren poserer foran "Evening Star" - det aller siste damplokomotivet som ble bygget for British Railways, i 1960.

"Evening Star" gjorde lett 140 km/t med mer enn ti passasjervogner på slep.

Skal vi snakke fart?

Da kommer vi ikke utenom japanernes stolthet, "Shinkansen" - "The Bullet Train" . Her i York står et eksemplar av første generasjon av disse togene (dette eksemplaret er fra midt på 1970-tallet). Av alle generasjoner/modeller av dette høyhastighetstoget som er laget siden 1960-tallet, er bare to å finne utenfor Japans grenser. Her i York kan du altså sette deg inn i kupeen på et ekte "Shinkansen".

Museet er imidlertid mye, mye mer enn de utstilte lokomotivene og vognene. Her er et utendørs verskted der togsett overhales og restaureres - ofte så dampen står i været. Og her er en kolossal samling av all slags gjenstander knyttet til jernbanehistorien - det være seg alt fra serveringsporselen fra spisevognene, uniformer, stasjonsskilt osv - you name it, it's there!

Historielæreren ble rørt over å finne sin egen idrettsklubb representert i en av de mange skiltsamlingene på musset....

Vi spaserer på bymurene, på vei til et nytt museumsbesøk. Ved Skeldergate Bridge går vi ned på bakkeplan og går et lite stykke langs elven. Foran oss troner Clifford's Tower og, rett ved siden av, ligger York Castle Museum. 

 

 

 

Hvorfor ble det egentlig slik at blå lys og blå lamper ble symbolet på politi (og senere andre nødetater)? Jo - det er altså slik at Metropolitan Police, etablert i 1829 av innenriksminister, senere også statsminister, Robert Peel, fikk blå uniformer, fordi de skulle skille seg ut fra de militære i sine røde jakker ("Red Coats"). Peel regnes som "the father of modern policing", da han spilte en sentral rolle i opprettelsen av et organisert profesjonelt politikorps i Irland i 1814 (den gang underlagt England). Da han ble innenriksminister samlet han en del ulike og uoversiktlige ordensvern i London, bl.a. de såkalte Bow Street Runners, etablert allerede i 1749, og bygget opp et samlet politikorps i hovedstaden. Derav også kallenavnet "Bobbies" (Robert = Bobby). Med tiden spredte skikken med blå lamper og uniformer seg ut til store deler av imperiet.

“The blue lamp is an iconic piece of British policing history and symbolises not only law, order and justice, but safety and sanctuary."
 

I dag kommer den gamle blå lampa til heder og verdighet igjen. Avisen The Telegraph kunne i januar i år fortelle at slike lamper faktisk monteres utenfor politistasjoner i Leicestershire. Slikt liker en historieinteressert!

Det var åpenbart et marked for makabre sensasjonsnyheter før også!

Den ikoniske Lambretta-scooteren. Det var to skoler på 50- og 60-tallet - enten var du Vespa, eller så var du Lambretta! Scooteren ble et sentralt element i den såkalte Mods-subkulturen. 

"For young mods, Italian scooters were the embodiment of continental style and a way to escape the working-class row houses of their upbringing".

Alle vi som vokste opp på 60-tellet hadde vel en slik "James Bond-bil"! Eller hva med Batmobilen?

 The man from U.N.C.L.E. (Forkortelse for: "United Network Command for Law and Enforcement") var en annen favoritt hos spesielt gutter. TV-serien gikk i USA mellom 1964 og 1968 og ingen ringere enn Ian Fleming var delaktig i manuset.

York Castle Museum er absolutt et museum som kan anbefales. Rett ved siden av ligger dessuten Clifford's Tower, så her er det mye fint på samme besøk. (Tårnet drives av English Heritage, så det er ikke på samme billett som museet.)

Historielærerens besøk i York nærmer seg slutten. Men - det er ennå litt tid igjen. Finner han noe mer å se på? Eller blir det mest shopping i siste episode?

Stay tuned!

Selve smørøyet i York sentrum er uten tvil The Shambles. Denne historiske gaten, tidligere kjent som The Great Flesh Shambles, er en av Europas best bevarte handlegater fra middelalderen. Her er bindingsverkshus fra 1300-tallet, mange med overheng over den allerede smale brosteinsbelagte gaten. Navnet stammer fra de gamle slakterbutikkenes utstillingshyller, i 1885 var det ikke mindre enn 31 slaktere som solgte sine varer i denne ene gaten! Gaten var ideel for denne virksomheten - de overhengende husene ga skygge over kjøttdiskene, og gaten heller svakt nedover, slik at blod og annet slakteavfall kunne slenges i rennesteinen og skylles vekk i neste regnvær.

 "Slaktergaten" i gamle dager.

 I dag er The Shambles en sjarmerende men trang handlegate, med et yrende folkeliv.

 Mange av husene i dette området av York daterer seg tilbake helt til 13- og 14-hundretallet.

Og - somalltid i England - innimellom dukker de merkeligste historier opp. Som dette gamle huset her, for eksempel:

 I dette huset bodde Margaret Clitherow.

Margaret Clitherow var gift med en - ja nettopp - slakter her i The Shambles. Hun konverterte til katolisismen i 1574. Det var kanskje ikke så lurt. Riktignok var dronning Elizabeth I mindre hardhendt enn sin far, Henrik VIII, i forfølgelsen av katolikker. Ett av hennes motto var video et taceo ("I see and keep silent"). Men, i 1570, ble dronningen erklært illegitim av paven! Dette betød at katolikker ikke var bundet av noen troskap til sin dronning, noe som åpnet for en rekke konspirasjoner og komplotter mot tronen. Da blir jo gjerne stemningen litt mer anspent. Fra Elizabeth sin side var det nå "gloves off"! 

I 1586 ble Margaret arrestert og anklaget for å huse katolske prester - ingen ufarlig tiltale dengang. Hennes skjulested skal ha vært det viktigste for forfulgte prester i hele Nord-England. Hun hadde bygget et eget skjulested i huset sitt og, i tillegg, leide hun et annet lokale like ved, der prestene ble holdt i skjul. Som om ikke dette var nok, så hadde hun også ved flere anledninger stilt sitt hjem til disposisjon for avholdelse av katolske messer. Margaret gjorde det heller ikke lettere for seg selv, da hun nektet å ta stilling til tiltalen mot henne ("refused to plead", eller "forholdt seg taus"), fordi hun ikke anerkjente rettens autoritet. Hun ble dømt til døden.

(Her er også en juridisk teknikalitet inne i bildet; anklagede som "forholdt seg tause"unngikk beslagleggelse av eiendom - i motsetning til andre dødsdømte. Dermed sikret hun altså arven til sine barn.)

Dødsdommen skulle iverksettes ved "crushing" , en vanlig praksis overfor tiltalte som nektet å erkjenne seg skyldig eller ikke skyldig, gjennom å forholde seg tause overfor retten. (Tanken var vel at denne straffen skulle gi den domfeldte tid og mulighet til å kunne endre oppfatning og si noe mens "crushingen" pågikk - det kan jo være mer problematisk ved hengning eller halshugging.)

Den 25. mars 1586 ble den gravide Margaret lagt på et gulv med en trelem oppå seg. Så ble vekter, til slutt totalt hele 360 kg, lagt på henne. Hun døde i løpet av 15 minutter. Uten å si noe til retten.

 Mange unge i dag vil kanskje heller velge dette pilegrimsmålet? Det hevdes at The Shambles var "modellen" for J. K. Rawlings gate i Harry Potter-universet. Selv benekter imidlertid forfatteren dette.

Ingen engelsk by med respekt for seg selv uten et marked!

På sine mange ekskursjoner med elever til England ble Historielæreren ofte spurt om hva dette "Free House" betyr? En pub som har et skilt med "Free House" er en pub som ikke er kontraktsfestet av et bestemt bryggeri, til kun å føre deres produkter. Denne puben står altså fritt til å servere et utvalg av ølsorter etter eget ønske. (Det motsatte kalles et "Tied House", men det brukes ikke i reklamen - da brukes heller bryggeriets logo, eller ølets navn.)

Historielærerens interesse for pub-crawling er imidlertid nokså begrenset.

Da frister det heller med noen sakrale ruiner:

St Mary's Abbey var et benedictinerkloster, grunnlagt i 1055 og tilegnet vår egen St Olaf (Olav). De eksisterende ruinene er imidlertid fra slutten av 1200-tallet. Klosterruinene ligger rett ved siden av Yorkshire Museum, bare en kort botsgang fra mektige York Minster.

Inngangen til Yorkshire Museum bak søylene til høyre. Museet fikk grunnen fra det tidligere klosteret i 1830.

Dette var det største og rikeste benedictinerklosteret i hele Nord-England.Wikipediasartikkel anslår den årlige inntekten fra de store jordeiendommene til å tilsvare over 2 milliarder kroner i dagens pengeverdi. Men - så kom Henrik VIII. I november 1539 var det slutt. Kongenoppløstekirkens gods og beslagla verdiene.

 Klosterets gravlund. Mystisk, skyggefull og overgrodd, slik mange gamle kirkegårder i England er.

Å være turist i York betyr ikke at man behøver å gå sulten til sengs. Restauranttilbudet er variert og fristende:

Vi måtte selvsagt innom en "Chippy" og kjøpe med oss en ekte Fish & Chips. (Nå kommer den riktignok i isoporboks - det er visst ikke lov med avispapir lenger...)

I England spises det ca 170 000 000 måltider medFish & Chipsårlig!

Så sentral er denne godsaken hos britene at den var en av svært få som ikke ble rasjonert under de to verdenskrigene! Myndighetene skal etter sigende har forstått betydningen av å holde arbeiderklassens mot oppe ved å sørge for at de fikk sine måltider av denne retten, tradisjonelt pakket inn i avispapir. 

"The cabinet knew it was vital to keep families on the home front in good heart, unlike the German regime that failed to keep its people well fed"

(Professor John Walton, author of Fish and Chips and the British Working Class)

De første Fish & Chips-utsalgene, "Chippies", dukket opp i London på 1860-tallet. Den første registrerte omtalen av "Chips" skal visstnok være i Charles Dickens roman A Tale of Two Cities, fra 1859; "husky chips of potato, fried with some reluctant drops of oil". 

I denne retten skal det brukes enten torsk (cod) eller hyse (haddock). Kjennerne sverger til hyse og ser med stor skepsis på alle andre (og billigere) typer hvit fisk. De sverger også til smult, fremfor de ulike oljene som også er i bruk i dag. (Bruken av olje tiltar pga kundenes motvilje mot svinefett, det være seg av religiøse eller kostholdsmessige grunner.) 

"Understanding what people want is essential. We have a team on the ground whose job it is to keep tabs on what's good, whether it's a tapas bar in Barcelona, or an amazing fish and chip shop in Yorkshire."

(Gordon Ramsey) 

Historielærerens favoritt på reiser er imidlertid alltid den lokale Chinatown. God mat til en relativt rimelig pris. I York er det ikke et eget avgrenset Chinatown-område - restaurantene ligger mer spredt. Men gode var de!

Før vi forlater York må vi avlegge en liten visitt og gjøre ære på en mann vi har møtt før. Langs elven Ouse finner vi nemlig dette underlige minnesmerket:

En vannpumpe, men pumpehåndtaket er demontert og boltet fast til bakken! De vil visst ikke at noen skal hente vann fra denne pumpen?

"On proceeding to the spot, I found that nearly all the deaths had taken place within a short distance of the [Broad Street] pump. There were only ten deaths in houses situated decidedly nearer to another street-pump. In five of these cases the families of the deceased persons informed me that they always went to the pump in Broad Street, as they preferred the water to that of the pumps which were nearer. In three other cases, the deceased were children who went to school near the pump in Broad Street... "

Til stadighet blir vi, på vår vandring gjennom museet, minnet på hvilket utrolig nettverk driverne må ha. Her dukker det opp de underligste gjenstander!

Et tannlegebesøk med sveivebor må ha vært en tvilsom fornøyelse. Her finner vi et komplett tannlegekontor fra pre-fluortannkremens tid!

Her er en av Historielærerens favoritter, en Austin "Seven" (Austin 7), 1931-modell. Dette er en kjær bekjent og gjenganger fra utallige britiske TV-serier opp gjennom årene. Austin produserte denne modell "7" i hele 16 år, fra 1922 til 1939. Modellens suksess og betydning i Storbritannia har blitt sammenlignet med T-Fordens betydning i USA. Den ble også produsert på lisens i en rekke land.

Se her! En 1954 Mercedes Benz 300 "Adenauer", plassert midt mellom en Chevrolet og en 1934 Dodge Cabriolet. Den såkalte "Adenauer" har navn etter forbundsrepublikken Vest-Tysklands første forbundskansler, Konrad Adenauer. Adenauer hadde aldri sertifikat og dette ble hans representasjonsbil. Ryktet vil ha det til at det på den store bilutstillingen i Frankfurt i 1951 ble lansert to kandidater til en "kansler-bil" for den unge nasjonen Vest-Tyskland. (Frem til da hadde de brukt gamle paradebiler som hadde overlevd krigen.) De to kandidatene var fra hhv Bayerische Motoren Werke, bedre kjent som BMW, modell 505 - og Mercedes Benz 300. Så sier altså historien at Adenauers hatt falt av da han steg ut, eller inn, av BMW'en etter en demonstrasjonstur. Dermed ble det Stuttgart og ikke München! 

Hatten av for Mercedes, med andre ord....

Mer kjent for oss i Norge er vel denne 1952 Mercedes Benz 120A. Dette var, sammen med den nokså like 190, en trofast drosjebil i Norge, etterhvert som import- og valutarestriksjonene ble lettet på og vi ikke lenger var prisgitt import av Volga, Pobeda, Moskvitch m. fl. fra Sovjetunionen. Legg merke til soltaket. Denne spesielle bilen her ble nemlig benyttet til å kjøre et brudepar fra Søgne kirke til Kristiansand etter deres vielse i august 1959. 

 De nygifte var ingen ringere enn Anne Marie Rasmussen og Steven Rockefeller Jr.

Denne 1934 Dodge Cabriolet har også en interessant proveniens. Dette er nemlig den første bilen bilforhandler Harald A. Møller solgte! På 1960-tallet lykkes det Møller-konsernet å få kjøpt bilen tilbake og bilen tilhører i dag familien.

Ved siden av Dodgen står et annet tidløst ikon - et eksempel på BMWs 2000-serie fra slutten av 1960-tallet.

Bilsamlingens virkelige pièce de résistance må allikevel være dette prakteksemplaret av en Mercedes, en 250 SE Coupe. Vakrere enn dette kan det knapt gjøres?

 

 ...eller hva med en tur inn til tobakkshandleren? Inngangsskiltene her er fra kiosken "Vorta", som lå like ved rutebilstasjonen i Tønsberg.

 

  

Da hatteforretningen Jullys Mode Forretning, etablert i 1928 i Porsgrunn skulle avvikles i 1981, ble den flyttet med hud og hår (pun intended) hit til museet i Treungen. I sannhet en tidskapsel.

Slik som dette kunne vi fortsette i det uendelig. Gamle (og kjære) leker, symaskiner, barnevogner, kostbare orientalske tepper og antikke kart, traktor og landbruksmaskiner, pocketbøker og tidsskrifter, dameundertøy, skolestue, snekkerverksted, frisørsalong fra 1895, trykkerimaskiner, korsettsalong, knivsamling - you name it, they've got it! Til og med en stor modell av Notre Dame-katedralen, laget av 400 000 fyrstikker sponset av Nitedals fyrstikkfabrikk (der gikk det dessverre troll i ord for den gamle katedralen). Her er også ett av åtte lommur (det eneste man vet om i dag), skjenket av den russiske tsarNikolaj i 1910 til åtte av hans generaler. Sjefen for den russiske nordflåten, Fjodor Karpov, flyktet etterhvert til Norge og uret ble solgt til urmaker Skrede i 1974. Og du kan se kjeks som var med RoaldAmundsen til sydpolen og tilbake!

Og utstillingene skifter stadig. 

Dette er, med andre ord, et museum som bør oppsøkes regelmessig.

.... men beregn god tid!