history matters!

"The Thames is liquid history" (John Burns)

I tidligere epistler har Historielæreren latt seg fascinere av elven Thames og hvordan Londons befolkning har levd på, av og over denne eleven opp gjennom historien. Kroneksempelet på denne symbiosen er vel gamle London Bridge. Romerne hadde antageligvis opprinnelig anlagt en pontongbro, men rundt år 55 e.Kr. bygget de en permanent tømmerbro på påler. Opp gjennom historien har så broen forfalt og blitt restaurert, blitt ødelagt av både brann og storm - men alltid gjenoppstått, som den uunnværlige livsnerven den er for byen.

Utdrag fra Claes Van Visschers stikk fra 1616 viser London Bridge. I forgrunnen ser vi Southwark Cathedral. Til høyre for katedralen vil vi i dag finne store London Bridge Station, et viktig knutepunkt for jernbane og T-bane i London. Der hvor broen begynner ser vi et festningsverk, en port, som beskytter broen og byen sørfra. Derav navnet Southwark.

Lesere av Bernard Cornwells flotte serie om England på 800- og 900-tallet vil være kjent med denne porten! På toppen av festningsverket ser vi staker med hoder på. Det må ha hatt en kraftig disiplinerende effekt å måtte passere disse hodene hver gang man skulle inn i byen? A most powerful deterrent!

Paul Hentzner, en tysk besøkende i London, skrev i 1598:

"On the south is a bridge of stone eight hundred feet in length, of wonderful work; it is supported upon twenty piers of square stone, sixty feet high and thirty broad, joined by arches of about twenty feet diameter. The whole is covered on each side with houses so disposed as to have the appearance of a continued street, not at all of a bridge. Upon this is built a tower, on whose top the heads of such as have been executed for high treason are placed on iron spikes: we counted above thirty."

Claude de Jongh: "View of London Bridge". Oljemaleri fra 1632.

Brofundamentene var så massive, og så tett plassert, at de skapte en voldsom malstrøm og et betydelig fall i vannstanden på motsatt side av broen. Å passere med båt under broen under slike forhold var et livsfarlig vågestykke som bare den mest drevne fergemann våget seg på.

På Henrik VIII og Elizabeth Is tid var det ca 200 bygninger på selve broen. Noen av disse var opp til syv (!) etasjer høye! Husene strakk seg utover sidene av broen, altså over elven. Å passere over London Bridge må nesten ha fortonet seg som å gå gjennom en tunnel, siden broen var nesten totalt overbygget. I "rush-tiden" kunne det ta opp til en time å krysse den trafikkerte broen.

I 1722 prøvde Londons borgermester å bøte på den håpløse trafikkorken på broen ved å beordre:

"...all carts, coaches and other carriages coming out of Southwark into this City do keep all along the west side of the said bridge: and all carts and coaches going out of the City do keep along the east side of the said bridge."

Dette kan være forklaringen på venstrekjøringen i England......

Tegning av London Bridge fra 1682. Også her ser vi hodene på staker. Vi skimter også Tower oppe i høyre hjørne.

Så, på 1800-tallet, kom victoriatidens geniale "movers and shakers" på banen og åpnet enda en dimensjon: under elven! (Et annet eksempel på en tunnel som Historielæreren har besøkt er her. I tillegg kommer jo fergealternativer, omtalt her.) Rundt 1912 var det allerede hele 10 tunneler under elven i London (gang- vei- og togtunneler).

Nå, i 2014, ville altså Historielæreren prøve ut et annet alternativ for kryssing av Thames.

La oss "fly" over elven!

I det strålende været valgte vi å sette oss på buss nr 188 og kjørte fra endeholdeplass (rundt hjørnet for hotellet vårt) til endeholdeplass (Russel Square til North Greenwich). Denne turen tar ca 1,5 timer men er en flott sightseeingtur i seg selv. Har man dårligere tid er det selvsagt mye raskere å finne fram the Tube Map og komme seg til stasjonene Royal Victoria eller North Greenwich. (Men husk hva Historielæreren har skrevet tidligere: sonebegrensningene på Oyster-kortet gjelder ikke på bussen, slik de gjør på Tuben.)

Her finner vi nemlig Emirates Air Line (altså ikke airline, men air line). I dag er det Transport for London som administrerer den daglige driften av denne spektakulære gondolbanen. Historielæreren så for seg en del køståing for å reise med en slik severdighet i strålende vær midt i juli. Neida - ingen kø, hverken for billett eller for å komme på. Her bare legger du ditt Oyster-kort på leseren og går inn, akkurat som på en T-banestasjon.

Emirates Air Line, a.k.a. Thames Cable Car er et imponerende skue når du rusler bort til den fra buss- og T-banesterminalen på North Greenwich. Gondolbanen sto ferdig i slutten av juni 2012.

På det høyeste er du 90 meter over elven! Turen tar 10 minutter (i rushtiden kjører de en høyere hastighet, så turen går fortere). Avstanden er ca 1 km.

Utsikt fra gondolen: vi skimter de majestetiske flomportene til Thames Barrier. Enda lenger borte ligger Woolwich, med fergeforbindelsen over elven og museet ved Woolwich Arsenal som vi har besøkt tidligere.

Utsikt over O2 Arena og mektige Canary Wharf i bakgrunnen.

Her, inne i de gamle dokkene er det også blitt plass til en flyplass. Vi ser rullebanen til London City Airport ca midt i bildet. I 2013 hadde denne lille flyplassen nesten 3,5 millioner reisende. Det er den femte største av flyplassene som betjener London (Heathrow, Gatwick, Stansted og Luton er større, mens Southend Airport er mindre).

Utsikten fra gondolen gir et godt innblikk i den voldsomme oppgraderingen som har skjedd i disse dokk-områdene som før var preget av slum, council housing og forfall.

Inn for landing på nordsiden av elven.

En slik gondoltur over elven anbefales! (Når får vi en tilsvarende fra Bjørvika og opp til Ekeberg? Eller fra Tjuvholmen og ut til Bygdøy?)

Vellykket flytur! Nå må vi videre!

En av grunnene til at Historielæreren valgte å legge et par dager til London før ekskursjonen gikk vestover, var ønsket om å få med det obligatoriske teaterbesøket. Man reiser ikke til London uten å få med seg et teaterstykke!

Neste utflukt går derfor til yrende og sommerkokende Soho!

Bildet er tatt fra balkongen utenfor baren på Prince Edward Theatrei Soho. Her er det liv på en sommerkveld!

Sist Historielæreren var på dette teateret var det for å gjenoppleve den utrolige musikken til Frankie Valli og gruppa The Four Seasons. Deres kniving med The Brit Invasion (bla litt nedover i denne) har 50-årsjubileum i år! Det er 50 år siden Beatles hadde sin legendariske opptreden på The Ed Sullivan Show og galskapen var i gang. (Beatles har vi jo besøkt tidligere.)

Denne gangen var det imidlertid for å oppleve et gjensyn med et stykke som Historielæreren så i London i 1991:

Her er en smakebit:

Allerede da kjempesuksessen "Les Misérables" var i ferd med å bli satt opp i London i 1985 hadde duoen bak musicalen begynt å arbeide med en ny musical. Inspirasjonen var Puccinis opera "Madame Butterfly", en opera som også selv har hentet sin inspirasjon fra ulike hold. (Historielæreren anbefaler denne varmt for litt mer om bakgrunnen og Puccinis inspirasjon til sitt verk!)

Nå bør det vel ikke fremstilles som om Puccinis opera er så veldig identisk med denne moderne musicalen. Puccinis mannlige hovedperson, Pinkerton, er en ganske usympatisk skikkelse. Puccini skal ha slått fast at han ikke vil skrive noen arie til Pinkerton i annen act - fordi han ikke fortjente noen! I "Miss Saigon" er Chris fremstilt som en edel og sympatisk helt - et offer for historiens krefter.

Komponisten Claude-Michel Schönberg og tekstforfatteren Alain Boublil sto litt fast m.h.t. hvor de skulle "plassere" en ny og moderne versjon av den gamle klassikeren til Puccini. Da snublet de tilfeldigvis over et berømt bilde i et tidsskrift:

Bildet av en vietnamesisk mor som sender fra seg sitt barn for at det skal få en bedre fremtid et annet sted i verden.

Med dette bildet falt brikkene på plass for Schönberg og Boublil - det måtte bli Vietnamkrigen som skulle danne bakteppet. Stykket omhandler et kjærlighetsforhold mellom en vietnamesisk barpike og en amerikansk soldat i de dramatiske dagene omkring Saigons fall i de siste aprildagene i 1975. Det ikoniske bildet av de aller siste US Marines som evakueres fra ambassadetaket ombord i et Bell Huey kl 07.53 den 30 april er gjenskapt på scenen med en imponerende teatral effekt!

Det rister godt i teatersalen når helikopteret kommer inn for landing på taket av den amerikanske ambassaden i Saigon! "Miss Saigon" har gått sin seiersgang over hele verden. I en utendørsoppsetning i byen Szeged i Ungarn brukte de et virkelig helikopter som kom inn for landing og "evakuerte" fra Saigon!

Musicalen er spilt i 29 ulike land og nesten 350 byer. Det er oversatt til 16 språk. En regner med at det er snakk om mer enn 23 000 forestillinger totalt og at ca 34 millioner mennesker har sett det.

Historielæreren så, som nevnt, dette stykket i London også i 1991. Det hadde sin West End-premiere i Drury Lane høsten 1989 og spilte der i nøyaktig 10 år, over 4 200 forestillinger. (I 1994 passerte det "My Fair Lady" og ble dette teaterets lengste sammenhengende oppsetning.)

Over 20 års teaterteknisk utvikling er merkbar, ikke minst i helikopterscenen. Det mest gripende øyeblikket i oppsetningen er imidlertid der vi presenteres for Bui Doi, "Livets støv". Her har nyoppsetningen projisert autentisk filmmateriale som bakvegg på scenen. Det skal godt gjøres å ikke bli grepet inn i hjerterota av disse filmklippene.

Bui Doi er betegnelsen på barn amerikanske soldater fikk med vietnamesiske kvinner. Les en tankevekkende reportasje her.
Dette utdraget fra et BBC-program om Vietnams "abandoned children" gir også et godt innblikk i den sosiale tragedien dette utgjør for en ofte utstøtt gruppe:

I 1988 vedtok den amerikanske kongressen The American Homecoming Act (eller Amerasian Homecoming Act), en lov som skulle gi vietnamesiske barn av blandet amerikansk-vietnamesisk herkomst rett til å komme til USA. Som et resultat av denne loven ble ca 23 000 barn repatriert, sammen med opp mot 70 000 familiemedlemmer.

Vi kan vel si at 1980-tallet var tiåret da amerikanerne hadde sitt traumatiske oppgjør med denne krigen i Asia. Vi fikk etablert det omdiskuterte krigsminnesmerket (en fascinerende bakgrunnshistorie!) over Vietnamkrigen i Washington DC, premieren på "Miss Saigon" og kongressvedtaket om krigsbarna.

Enda større effekt hadde kanskje de mange filmene som kom i løpet av dette tiåret. Hal Ashbys Coming Home, Michael Ciminos The Deer Hunter og Francis Ford Coppolas Apocalypse Now hadde riktignok premiere helt på slutten av 1970-tallet. Men - så kom de på løpende bånd utover på 80-tallet: Oliver Stones Platoon, Stanley Kobricks Full Metal Jacket, Barry Levinsons Good Morning Vietnam og Oliver Stones Born on the Fourth of July er eksempler på denne selvransakelsesbølgen.

Alt dette var med på å gi oppsetningen av "Miss Saigon" den aktualiteten som gjorde stykket til en kjempesuksess. Det ser imidlertid ut til at nyoppsetningen 25 år etter premieren i West End også har falt i smak hos publikum. Lesere av denne bloggen som vurderer en høstferie i London bør absolutt ha dette stykket i tankene. Den største prestasjonen står uten tvil Jon Jon Briones for, i rollen som The Engineer. Briones var faktisk med i ensemblet i London også forrige gang!

Historielæreren forlater med dette London for denne gangen. Kursen settes mot Bristol, en gang Englands tredje største og viktigste by, etter London og York. Stay tuned!

Historielæreren forlater London - for denne gangen.

På sjømannsspråket betyr "en holk" et skip som fremdeles flyter, men som ikke lenger er i seilingsdyktig stand, som altså ikke kan forlate havna. (På engelsk: a hulk.) Slike holker ble da ofte omgjort til lokale lager, innkvartering el.l.

I 1886 ble et svært spesielt og historisk skip omgjort til en slik trist holk. Og enda tristere: den ble liggende, glemt av verden, som kullager i, av alle steder, Port Stanley på Falklandsøyene.

Som om ikke dette er tragisk nok - det skulle bli enda verre. I 1937, etter 50 lite ærefulle år som kullager, ble holken slept vekk fra Port Stanley. De ville ikke ha den liggende der og skjemme havna lenger. Skroget var dessuten lekk og hun egnet seg derfor ikke lenger som kullager. De slepte kolossen til, om mulig, enda mer avsidesliggende Sparrow Cove, noen kilometer unna. Her ble hun kjørt på grunn og forlatt, overlatt til naturens krefter.

På Falklandskysten er dette brutale krefter.

Her ligger hun i Sparrow Cove. Bildet er tatt så sent som i 1966!

Men - hun ville ikke dø!

Denne fantastiske skjønnheten, med sin utrolige historie, nektet simpelthen å gi tapt! Det er som om hun hårdnakket insisterte på å spille en rolle i historien, også etter at hun var avskrevet og forvist til glemsel og forvitring. Bare hør her:

Under første verdenskrig dro Royal Navys Sør-Atlantiske flåte nytte av hennes svære kullager for sine operasjoner. Dermed bidro hun på sin måte til at britene vant en knusende seier i Slaget ved Falklandsøyene i desember 1914.
25 år senere, helt i begynnelsen av andre verdenskrig, i desember 1939, sto Slaget ved Rio Plata. Her lykkes det den britiske marinen å uskadeliggjøre den tyske tyske tunge panserkrysseren "Admiral Graf Spee". (Et av støttskipene til "Admiral Graf Spee" het forøvrig "Altmark" og, etter senkningen av moderskipet, måtte "Altmark" finne veien hjem til Tyskland med sine britiske krigsfanger på egen hånd. Vi vet alle hvilke konsekvenser det fikk!). I kampen mot det mektige tyske lommeslagskipet ble imidlertid krysseren HMS "Exeter" kraftig ødelagt. "Exeter" klarte såvidt å karre seg til Falklandsøyene for egen maskin. Der måtte nødreparasjoner foretas, før reisen bar hjem til et langvarig og omfattende verftsopphold. Og hvor fant man jernet til disse midlertidige, men livsnødvendige, reparasjonene? Jo - i vraket av den gamle storheten som lå og nektet å dø i Sparrow Cove!

Skipet vi sikter til er selvsagt selveste SS "Great Britain", Skipets historie er nesten ikke til å tro. Det lå altså som en holk ved Port Stanley på Falklandsøyene i 50 år, før de slepte det vekk og vraket det i 1937. Etter nye 30 år lå skipet der fremdeles. På slutten av 1960-tallet, 80 år etter at skipet ble avskrevet på den fjerntliggende øygruppen, begynte arbeidet med å redde henne. I mai 1970 reiste hun fra Falklandsøyene.

Den stolte damen, verdens lengste passasjerskip fra 1845 til 1854, ville hjem til Bristol.

Vraket av SS "Great Britain" i Sparrow Cove.

Historien om byen Bristol og skipet "Great Britain" er sterkt knyttet til en av Historielærerens gamle helter, ingeniøren Isambard Kingdom Brunel (1806 - 1859). Brunel-familien er selve personifiseringene av det vi kaller victoriatidens "Movers and Shakers". Isambard Brunel har blitt kåret til "the second greatest Briton of all time", etter Sir Winston Churchill.

Allerede i 1838 hadde Brunel bygget SS "Great Western" her i Bristol - dengang verdens største passasjerskip. Skipet gikk i ruten Bristol - New York og var på mange måter en suksess. Hun var det første dampskipet i transatlantisk rutefart og gjorde 74 turer til New York. Hun holdt også hastighetsrekorden over Atlanteren, samtidig som skipet var drivstofføkonomisk.

Men - "Great Western" var en hjuldamper.

Brunel ville bygge et skip som var enda større - over 30 meter lengre enn noe annet skip i verden! Og - han ville implementere to viktige nyvinninger: propelldrift og jernskrog. SS "Great Britain" ble sjøsatt i Bristol i 1843 og ble det første propelldrevne jernskipet til å krysse Atlanteren! Senere skulle hun settes inn på den sterkt voksende og lukrative emigranttrafikken til Australia. Det ble 32 turer til Australia, med til sammen over 16 000 emigranter. En slik tur-retur Australia tok 120 dager.

At vi i dag kan se skipet restaurert i all sin prakt, trygt plassert i sin opprinnelige konstruksjonsdokk i Bristol, er takket være entusiastiske ildsjeler og en utrolig teknologisk komplisert "redningsaksjon".

Først måtte holken trekkes av grunn. Deretter måtte svære sprekker og revner i skroget tettes og skuta flytes opp. Klarte man det, så gjensto den virkelige prøven: hun måtte bukseres over en nedsenket transportlekter og deretter fraktes oppå denne lekteren noe sånt som 13 000 kilometer (7 000 nautiske mil) hjem til Bristol!

Et av de mer bisarre innslagene under redningsksjonen var da de måtte kringkaste fortvilte bønner over falklandsk radio, om at lokalbefolkningen måtte donere madrasser! Den gamle teknikken, kjent helt tilbake til Trafalgars tid, for å tette sprekker i skipsskrog, viste seg å være like holdbar fremdeles!

"The idea of towing a ship on a platform up the Atlantic seemed to me to be absolutely bloody lunacy! But, there it is - it obviously worked."(Prince Phillip)

På tross av nesten 100 års utsettelse for det nådeløse falklandske klimaet var SS "Great Britain" i stand til å flyte på egen kjøl opp Avon til Bristol havn. Brunels da 155 år gamle jernskrog var fremdeles intakt. En anslår at skuta totalt har tilbakelagt 1,5 millioner kilometer på verdenshavene.

Et av Historielærerens viktigste motiver for å besøke Bristol var et besøk på museet som i dag heter Brunels SS "Great Britain".

170 år etter at hun ble sjøsatt er SS "Great Britain" tilbake i sin hjemby Bristol - trygt på plass i den samme dokken som ble gravet ut spesielt for å bygge henne.

Museumskomplekset består av mer enn bare selve skipet.

Historielæreren poserer stolt på dokkporten.

En snedig løsning! Skroget er omringet ved "vannlinjen" av et glasstak. Dette glasstaketfungere også som et vannbasseng som illuderer sjø rundt skipet.

Under den kunstige "havoverflaten" kan publikum stige ned i den originale gamle tørrdokken og inspisere skroget under vannlinjen. Tanken går til en tilsvarende museumsteknisk løsning for en annen staselig gammel dame som Historielæreren har skrevet varmt om tidligere. Legg også merke til dokkporten foran baugen.

Her befinner vi oss under "havoverflaten" og kan studere både dokken og det gamle jernskroget.

Baugen peker ut av havnen - mot havet.

Det er dimensjoner over dekket på SS "Great Britain".

For en tilleggsbillett kan besøkende uten høydeskrekk også kjøpe en klatretur i riggen!

Opprinnelig var skipet bygget for noe over 250 passasjerer og et mannskap på 130. Senere ble hun ombygget, bl. a. med et nytt dekk, og økte kapasiteten til 750 passasjerer, fordelt på tre klasser,

Ferskt kjøtt til sjøs var et konstant problem på 1800-tallet. I påvente av kjøleteknologi måtte dette løses med levende dyr. Samtidige beskrivelser antyder at et så stort passasjerskip kunne minne sterkt om Noahs Ark. På emigrantreisen til Australia i 1859 hadde SS "Great Britain" med inte mindre enn:

133 sauer
38 griser
2 okser
1 ku
420 høner
300 ender
400 gjess
30 kalkuner

Dagbøkene til passasjerer som er funnet i ettertid skriver at skipet både luktet og hørtes ut som en bondegård!

Under dekk - på 1. klasse.

Her finner Historielæreren omsider den legendariske ingeniøren! Isambard Kingdom Brunel hygger seg i salongen på sitt store skip.

I kapteinslugaren plottes reisen videre.

Spisesalongen på 1. klasse er fornem!

I byssa skal det lages mat til flere hundre passasjerer. Livaktige tablåer gir en omvandrende turist et innblikk i hverdagen ombord.

Svinekoteletter og makrell freser på grillen.

Historielæreren slår av en prat med en av kokkene som står og renser fisk.

Det gløder godt under grytene.

Koldtbordet ville hevdet seg godt også i julebordssesongen i dag!

Med litt fiskelykke kan det vanke fersk fisk også.

Alt har sin pris.

Finere herrer kunne bestille barbering på lugaren.

Lugarene på 1. klasse holder en viss standard, men....

... går vi ned på de lavere dekkene kommer vi til lugarer av en annen standard!

Sjøsyke var vel ikke uvanlig på en transatlantisk overfart.

Hvor mange ble født ombord på et slikt emigrantskip?

I skipsloggen ombord på SS "Great Britain" er det loggført til sammen 25 større eller mindre skader og ulykker. Den mest eksotiske "ulykken" er nok den mystiske forsvinningen til legendariske Captain Gray! John Gray var skipets kaptein fra 1854 til 1872. Så forsvant han plutselig....

Det er svære dimensjoner over dampkjelene og kullmagasinene ombord.

I 1854 og 55 ble skipet chartret av britiske myndigheter og brukt som troppetransportskip til og fra Krim-halvøya: Krimkrigen! Her er soldater (i sine velkjente Redcoates) innkvartert på lugaren.

I løpet av Krimkrigen fraktet SS "Great Britain" over 44 000 soldater.

Ikke lenge etter Krimkrigen ble skipet på nytt chartret av myndighetene. Denne gangen for å frakte The 17th Lancers og The 8th Hussars til India. Vi snakker selvsagt om den store oppstanden i India i 1857-58, av britene omtalt som "The Indian Mutiny".

Den engelske forfatteren John Pudney har sagt om Brunel:

"He was the master of the prototype, the practical prophet of technological innovation!"

Nyt denne til slutt:

I neste episode av Historielærerens sommerbesøk i Bristol blir det kanskje et gjensyn med vår venn Brunel. Og kanskje dukker Robinson Crusoe opp?

Stay tuned!

Som det fremgår av Del 3 - Historielæreren er altså ankommet Bristol på kysten av sør-vestre England. Byen er i dag Englands 6. mest folkerike by, men var på 1500-tallet den 3. største og viktigste byen i kongeriket, etter London og York.

Bristol ligger bare litt under 2 timers behagelig togreise fra Paddington Station i London. Turen går gjennom Reading, Swindon og Bath. Vil man unngå å legge turen om London er det bare ca 1 time og 30 minutter fra Reading, som har en glimrende og velfungerende buss-til-tog-ordning fra til/fra Heathrow.

Allerede ved ankomst til den storslåtte Bristol Temple Meads Station blir vi på nytt minnet om vår gamle venn Isambard Brunels betydning for byen. Stasjonen er selvsagt Brunels verk og utgjorde endestasjonen for hans Great Western Railway fra Paddington Station i London (som ikke overraskende også er tegnet av den samme Brunel!). Brunels jernbaneselskap, "GWR", gikk i samtiden under navnet "God's Wonderful Railway". Senere ble selskapet også kjent som "The Holiday Line", siden denne forbindelsen ga Londons befolkning en rask forbindelse til feriebyene på vestkysten.

Våpenskjoldet til Great Western Railway besto av mottoene til de to byene London og Bristol.

Temple Meads Station, tegnet av Isambard Kingdom Brunel, er kolossale saker - en levning som vitner om tiden da jernbanestasjoner var samfunnets monumentalbygg.

Alle taxiene i Bristol er i skinnende "Bristol Blue". På slutten av 1700-tallet fikk Richard Champion, en porselensmaker i Bristol, importmonopol på kobolt-blåfarge fra Sachsen. Dette ga opphavet til det kjente Bristol Blue Glass.

Historielæreren pleier å gi sine elever følgende råd, når de kommer til en ny by: "Finn et høyt punkt og orientér dere!". På historieekskursjoner med skoleelever til London er derfor et besøk på toppen av St Paul's Cathedralalltid første punkt på programmet.

I Bristol er det ett slikt "orienteringspunkt" som peker seg ut: Cabot Tower! En kort spasertur fra sentrum ligger parken Brandon Hill på et høydedrag. Her står et over 30 meter høyt tårn. Fra toppen får man et fantastisk utsyn over Bristol og omegn.

Cabot Tower - en tungpustet oppstigning i +30 C, men belønningen er en fantastisk utsikt og en svalende vind på toppen! Tårnet ble reist på slutten av 1800-tallet, som en markering av 400-årsjubileet for oppdageren John Cabots reise fra Bristol til det som i dag er Canada.

Og hva skuer vi der nede i The Floating Harbour?

Jo - der ligger selvsagt storslåtte SS "Great Britain" som vi besøkte i forrige episode av "Historielærerens sommerekskursjon".

Nede på havnen finner vi også en replica av John Cabots skip (en karavell), "Matthew". Våren 1497 seilte den italienske sjøfareren Giovanni Caboto ut fra Bristol. Bristol var på denne tiden den nest største havnebyen i England, etter London. Han satte kursen over til Irland og deretter vestover for å finne Asia. Hans oppdragsgiver var kong Henrik VII. Den 24. juni 1497 nådde han land, ikke i Asia, men kysten av Newfoundland. Han regnes som den første som satte sine føtter på det nordamerikanske fastlandet siden vikingene grunnla Vinland på 1000-tallet.

Fra Cabot Tower ser vi også ned på byens karakteristiske bueformede rådhus og storslåtte Bristol Cathedral ved siden av. (Katedralen blir selvsagt gjenstand for et eget besøk.)

Vender vi blikket ser vi universitetsbygningene, dominert av Wills Memorial Tower. Bristol har tre universiteter og er en betydelig universitetsby i Storbritannia.

Wills Tower er et godt synlig landemerke i byen - på samme måte som de mange tusen studentene setter sitt preg på bybildet.

Før vi klatrer ned fra Cabot Tower orienterer vi oss raskt om retning og avstand til gamlelandet.

Bristols posisjon som havneby manifesterer seg ikke bare gjennom historiene om Cabots reiser og Brunels skipskonstruksjoner. Midt i byens sentrum ligger den gamle puben The Llandoger Trow, fra 1664. Her suser historien i veggene!

The Llandoger Trow fotografert tidlig på 1930-tallet. Huset hadde opprinnelig 5 gavler, men ble sterkt skadet under et tysk bombeangrep under andre verdenskrig.

I dag er bygget, med de 3 gjenstående gavlene vernet.

Tidlig på 1700-tallet skal forfatteren Daniel Defoe her på The Llandoger Trow ha møtt en skotsk sjømann ved navn Alexander Selkirk. Sjømannen beretning om sine fire år som skipbrudden på en øde øy i Stillehavet inspirerte Defoe til å skrive romanen The Life and Strange Surprizing Adventures of Robinson Crusoe.

Barndomsminner...... (Historielæreren kunne bare ikke dy seg!)

Som om ikke dette var nok så vil legenden ha det til at også den skotske forfatteren Robert Louis Stevenson satt på denne puben, og at han her hentet inspirasjon til stedet Admiral Benbow i sin roman fra 1883, Treasure Island, altså Skatten på Sjørøverøya. Bristol-puben The Llandoger Trow var altså akkurat den type serveringssted og overnattingssted som Stevenson så for seg at unge Jim Hawkins ville sitte i skrekkblandet fryd og høre om Long John Silver, Captain Flint og den mystiske skatten.

Bristol kan ikke regnes blant Englands vakreste byer, hva angår historiske bygninger og arkitektur. Dette har sammenheng med den heftige bombingen under andre verdenskrig. Faktisk er Bristol den 5. mest bombede byen i Storbritannia under krigen. Dette skyldtes hovedsakelig to ting:

Byens store havn
Den strategisk viktige flyindustrien, Bristol Aeroplane Company.

Vi tar flyindustrien først.

På Filton Airfield i Bristol har det blitt produsert fly siden 1910. Det norske flyvåpenet har operert med fly produsert i Bristol: Bristol F.2 (1921-1930) og den kjente Bristol Beaufighter under andre verdenskrig. La oss unne oss noen eksempler på byens flyhistoriske tradisjoner:

Bristol Blenheim, fotografert i 1941

En Bristol Belvedere på en RAF-base under uroen på Borneo midt på 1960-tallet.

Bristol Britannia fra selskapet BOAC (en av forløperne til BA), fotografert på Manchester Airport i 1963. (Lengst bak i bildet, bak Caravellen fra Air France, står forøvrig enda en BOAC-maskin, en De Havilland Comet 4 - et stykke britisk flyhistorie i seg selv, men det får bli til en annen gang.)

Kronen på verket: Bristols Concorde under take off fra Filton, Bristol, 9. april 1969. Denne Concorde 002 var den første som ble satt sammen i England. Se dette historiske øyeblikket her:

Bristols historie som havneby er ikke mindre interessant - og strekker seg noe lengre tilbake i tid.

Byen Brycgstow ser ut til å ha vært etablert omkring år 1000. Her, i møtet mellom de to elvene Frome og Avon, vokste det frem et naturlig krysningspunkt, derav navnet som betyr "Stedet ved Broen".

Tidevannsforskjellen her i elvene som munner ut i The Bristol Channel er verdens nest høyeste (bare i Bay of Fundy på Nova Scotia i Canada er den større). Ved Avons utløp kan vannstanden stige opp til 14 meter to ganger i døgnet og selv inne i Bristol så mye som opp til 12 meter.

Denne tidevannsbølgen kunne bringe store seilskuter trygt helt opp til Bristol. Men - der ble de! Til neste High Tide. (Derav det norske uttrykket "... nå er det på høy tid at...")

Bristol havn ved lavvann. Gamle skuter var konstruert for dette, så det utgjorde egentlig ingen fare for skipene. Men - etterhvert som det ble tett mellom slike "parkerte" skip på havna, ble skipperne mer og mer nervøse. Den store skrekken for en skipper var å ikke kunne manøvrere sitt skip hvis det oppsto brann på et skip i nærheten! At last kunne forskyve seg, eller bli ødelagt, var også et irritasjonsmoment.

Mot slutten av 1700-tallet erkjente man at dette ikke var gunstig for byen. Det ble "trafikk-kork" i elven, når skipperne stresset for å rekke opp eller ned elven på tidevannet. Dessuten var den månedlige syklus med lavere høyvann enn normalt en plage. Store skip kunne risikere å måtte vente en uke eller to. Mere kork, med andre ord!

Dette reduserte havnens kapasitet og skip begynte å søke til bedre havner, som f.eks. Liverpool. Bristols kjøpmenn fryktet stagnasjon og så etter løsninger. De ville ha en "floating harbour", dvs en havn der skipene fløt, ikke lå hjelpeløse i gjørma!

I 1802 ble ingeniøren William Jessop bedt om å legge frem planer for et slik byggeprosjekt. (På hans imponerende CV sto allerede bl.a. de av Historielæreren tidligere omtalteWest India Docks i London.) Syv år senere, i 1809 var planene blitt realitet. Store dammer, sluser og nygravde kanaler og elveløp måtte til. Dette er utrolig imponerende ingeniørkunst fra mer enn 200 år tilbake.

Historielæreren ber ydmykt sine lesere se på en meget god presentasjon av hele dette imponerende komplekset her!

I dag kan Historielæreren rusle rundt i Bristol og beundre det som, da det ble bygget, var det største området med "innebygget vann- og kanalsystem" i verden.

Bombingen under krigen gjør at det er lite igjen av de gamle pakkhusene langs elven.

En praktisk ferje bringer deg raskt over til SS "Great Britain" på den andre siden av havnen. Tankene går til Bergen og MF"Beffen".

St Mary Redcliffe Parish Church (C of E), helt fra 1115, troner i bakgrunnen.

De sjarmerende kanalbåtene, Narrowboats, ligger tett i tett i Bristol sentrum. Dette er en svært populær ferieform.

Gamle kraner vitner om byens stolte fortid som en stor havn. Med moderne container- og RoRo-skip er Bristol blitt ubrukelig og en ny stor havn er etablert ute ved havet.

Cabot Tower opp til venstre og spirene på Bristol Cathedral midt i bildet.

Like rundt hjørnet fra hotellet sitt fant Historielæreren denne gamle svingbroen, Prince Street Bridge. Broen er i støpjern fra 1879 og utgjør et sjarmerende innslag i bybildet når klokken ringer og trafikken stopper opp fordi en båt skal passere under.

Hva venter i neste episode av Historielærerens sommerekskursjon?

Kommer vi utenom Brunel denne gangen? Neppe...

Stay tuned!

Vi starter med litt drama!

Fredag 8. mai 1885 hoppet en 22 år gammel ung dame i fortvilet kjærlighetssorg fra en ca 80 meter høy bro i Bristol. Hennes kjæreste, som jobbet i Great Western Railway, hadde gjort det slutt og hevet forlovelsen. Jenta var knust og ville gjøre slutt på livet på en 100% sikker måte.

Datidens klesmote tilsa imidlertid store, og mange, skjørt og underskjørt i stivt materiale (krinoliner). Disse skal, i følge øyenvitner, ha virket som "fallskjermer" der den unge damen stupte mot døden. Ikke bare bremset skjørtene fallet, de drev henne skrått i luften, slik at hun landet i mudderet på elvebredden. Der ble hun reddet av øyenvitner som fikk henne til sykehus i Bristol.

Den forsmådde og ulykkelige jenta overlevde og levde til hun ble 85 år!

Once in Victoria's golden age
When crinolines were all the rage
A dame in fashionable attire
Would change her life for one up higher
So up to Clifton Bridge she went
And made a parachute descent
But though, 'twas not the lady's wish
A boatman hooked her like a fish
And thus a slave to fashion's laws
Was snatched from out of Death's hungry jaws
This story's true I'd have you know
And thus it only goes to show

Bildet er tatt fra ca midt på broen. Som vi ser - det er tross alt nesten 80 meter ned til elven Avon. Det victorianske underskjørtet må ha vært effektivt!

Men - hva med broen?

We'll cross that bridge when we get there, som de sier på de kanter. Alt til sin tid.

Kan Historielæreren skrive en episode uten å nevne Brunel?

Svaret er nok som regel nei.

I denne episoden skal Historielæreren imidlertid besøke et byggverk som skaperen selv, altså Brunel, aldri fikk oppleve i fullført stand!

Allerede midt på 1700-tallet oppsto ideen om å bygge en bro over den mektige kløften der, den i tidligere episoder omtalte elven, Avon skiller bydelen Clifton i Bristol fra Leigh Woods i Somerset. (Tillat at Historielæreren her iler til med å nevne suksessforfatteren Jeffrey Archers lesverdige bokserie fra nettopp Clifton og Bristol: The Clifton Chronicles! Lett, men spennede lesning.)

Brobyggingsprosjektet ble av forskjellige grunner avbrutt og trakk i langdrag. Ett av avbruddene skyltes de heftige Bristol Riots i 1831. Brunel selv ble hanket inn som en slags reservepoliti under opptøyene. Først i 1864, fem år etter Isambard Kingdom Brunels død, sto den ikoniske praktkonstruksjonen ferdig: The Clifton Suspension Bridge.

Den store utfordringen for alle broforslagene hadde vært høyden. Admiralitetet satte som standardkrav at alle broer måtte gi en fri seilingshøyde på minst 30m, av hensyn til de høymastede krigsskipene. Dette kravet førte til at interessen vendte seg mot den allerede naturlig dype kløften mellom Clifton og Leigh Woods. Men - denne dybden ga også ingeniørmessige og økonomiske utfordringer.

Broingeniøren William Bridges (sic!) forslag fra 1793: Fabrikker og lagerbygninger skulle utgjøre en del av broen og således bidra til finansieringen av det omfattende prosjektet. Bridges var vel også inspirert av den gamle tradisjonen med å ha bebyggelse på broene.

Brunels broforslag vant en utlyst konkurranse i 1831. Brunel ville bruke jern, mens de fleste av de tidligere utkastene hadde vært steinkonstruksjoner. Selveste far sjøl, Marc Isambard Brunel skal ha vært skeptisk og tvilte på sønnens lange brospenn! Brunel ignorerte farens innsigelser og ga broen et spenn på hele 215 meter (broens totale lengde er 412 meter).

Få byggverk har en slik symboleffekt som denne broen har for Bristol. Derfor går den igjen i utallige sammenhenger. Dristige jagerflypiloter har trosset trusler om krasse forføyninger og flydd under brospennet (også med fatale konsekvenser). Den majestetiske Concorden fløy lavt over broen på sin avskjedstur i 2003. I 1979 fant det første strikkhoppet i moderne tid sted her fra broen. Og - i 2012 ble broen brukt som vekslingsområde for stafetten for å bringe den olympiske ild til London.

26. november 2003: den siste Concorde som var i luften fløy en "æresrunde" over broen, før den landet for siste gang på Filton Airfield i Bristol. (Se majesteten lande for aller siste gang her.)

Broen sett fra veien langs elven i bunnen av kløften.

... og sett fra høyden ved Clifton Observatory.

Her er broen sett fra andre siden og vi ser observatoriet på høyden til venstre.

Broen er ordinær trafikkåre for biler, men med bompenger.

Mellom 1974 og 1993 hoppet 127 mennesker i døden fra broen. Etter at det ble montert sikkerhetsgjerder på broen er selvmordstallet halvert, til ca 4 pr år. Disse skiltene henger på begge sider av broen.

På Bristol-siden av Avon ser vi bydelene Clifton og Hotwells, med bykjernen i bakgrunnen. Legg spesielt merke til de store røde teglbygningene øverst til høyre. Det er de gamle tobakkslagrene fra den tiden Bristol blomstret og tjente formuer på de tre store syndene: Slaver, Tobakk og Sherry! "Einkvar har sitt å verte namngjeten av...", sa Gunnar frå Lidarende.

Stemningsbilde fra bydelen Clifton: slik skal en hekk klippes!

Litt nord for den berømte Clifton-broen ligger et fascinerende område: The Downs. Her krysset den romerske veien fra Bath til Sea Mills. I Bristols storhetstid som sjøfartsby ble det fasjonabelt for skipsrederne å bygge hus her oppe, siden de derfra kunne se når båtene deres kom seilende opp Avon, på vei til Bristol harbour. I dag er dette et svært og åpent rekreasjonsområde for Bristols befolkning. Her ligger også verdens 5. eldste dyrehage, Bristol Zoo Gardens, åpnet i 1836.

En tur over The Downs gir Historielæreren assosiasjoner til Ekebergsletta i Oslo, bare i mye større målestokk. For - utrolig nok - The Downs har sin egen fotball-liga, helt uavhengig av det britiske seriesystemet! Denne ligaen har fire divisjoner og skiller seg altså ut fra tradisjonelle fotballserier ved at alle kampene går på samme sted, slettene på høyden nord for Bristol!

På The Downs er det lite duerå se. Dette skyldes at det her har blitt drevet med trening av vandrefalker i uminnelige tider. Vi snakker om verdens raskeste rovfugl - de kan komme opp i godt over 200 km/t. I 1990 ble et eget verneprogram satt i gang, og i dag kan entusiastiske ornitologer nyte synet av disse fuglene i flukt.

En av de flotte gamle rederhusene på The Downs. (Er det en vandrefalk Historielæreren uforvarende har fått med på bildet?)

For å komme fra hovedveien som går langs elven i bunnen av kløften og opp til The Downs på høyden over, må vi kjøre opp Bridge Valley Road.

DET, kjære leser, er en vei med en plass i verdenshistorien!

I 1802 flyttet en 46 år gammel skotsk veiingeniør til Bristol. Der skrev han en to avhandlinger som ble lagt frem for parlamentet i London: "Remarks on the Present System of Road-Making and Practical Essay on the Scientific Repair and Preservation of Roads". Mannen het John Loudon McAdam. Gjennom sin stilling som General Surveyor of Bristol Roads skulle McAdam få en plass i verdenshistorien.

Veiingeniørens hovedtese var: veier må heves opp fra landskapet omkring og de må funderes av flere systematisk lagte lag av stein og grus. Veibanen måtte også bues og doseres for å sikre avrenning av nedbør. Gjennomføringen av McAdams ideer regnes som det største fremskrittet i veikonstruksjon siden romertidens veinett ble anlagt. (Om bredden på en romersk vei - se forøvrig her!)

Maleri av Carl Rakeman: "Construction of a Macadam Road, Boonsbrough Turnpike Road, between Hagerstown and Boonsboro, Maryland" (1823)

På engelsk brukes begrepet macadamisation, etter John McAdam (på norsk: makadamisering). Ordet tarmac er også en avledning av hans navn: "tar-penetration macadam".

Bridge Valley Road i Bristol er den første offentlige veien i historien som ble anlagt etter McAdams prisipper, altså makadamisert!

Denne episoden avsluttes med noen stemningsbilder fra Bristol:

Historielæreren falt for denne gamle bussen! I dag i tjeneste som "Wedding Bus"

Her kommer en serie med sjarmerende puber i Bristol. Nyt:

Er det mer å se i Bristol?

Svar: JA!

Stay tuned!

Øst i byen ligger Bristol Castle, i det som i dag heter Castle Park. Belliggenheten var strategisk gunstig, mellom elvene Avon og Frome. Dermed var det også lettere å lede elvevannet inn i vollgravene rundt borgen. Allerede under Wilhelm Erobreren ble det bygget et fort i Bristol. Borgen er omtalt første gang i 1088.

På slutten av 1200-tallet var festningen sentral i Edward Is erobring av Wales. Så kom mange år med forfall, før borgerkrigen brøt ut i 1642. Byen tok opprinnelig parlamentet og Cromwells parti mot royalistene og kong Charles I. I løpet av krigen skiftet herredømmet over borgen og Cromwell ga til slutt ordre om at Bristol Castle skulle ødelegges. Etter denne ødeleggelsen i 1656 var det lite igjen av den opprinnelige borgen.

I moderne tid ble området bygget ut og ble byens viktigste handelsområde. Så kom andre verdenskrig og den i tidligere episoder omtalte Bristol Blitz. Rundt 500 butikker og historiske bygninger ble de tyske bombenes rov. I dag er hele området et moderne shoppingkompleks som kan få et hvilket som helst kredittkort til å dirre av fryd.

Castle Park i dag.

Til venstre elven Avon. Til høyre i bildet gikk elven Frome, men den går under bakken i dag. Helt til høyre i bildet begynner det store shoppingområdet Broadmead, med gågater og store varehus.

... og sett fra elven Avon.

Det lille som står igjen i dag er ruinene av St Peter's Church, opprinnelig fra 1100-tallet.

St Peter's Church er antageligvis Bristols eldste kirke. Under blitzen i 1940 ble kirken helt utbombet ("gutted") og bare skallet sto igjen.

St Peter's Church etter bomberegnet.

Her følger tre bilder som viser området rundt Castle Park. Det er Bristol Bridge vi ser i forgrunnen.

Bristol Bridge, 1902.

Bristol Bridge ca 1930. St Peter's Church på høyden over elven til høyre i bildet. Legg merke til den tette bebyggelsen langs elven og rundt kirken.

Bilde fra 1946: hele det gamle tettbebygde området er jevnet med jorden. Bare skallet av kirken står igjen.

Bristol valgte å la kirkeruinene stå som de var og dermed gjøre kirken til et minnesmerke over Blitzen. Mellom 24. november 1940 og 11. april 1941 opplevde byen seks massive bombeangrep. Det siste bombetoktet over byen var 15. mai 1944. Nesten 1 300 mistet livet. Omtrent like mange ble alvorlig skadet. Ca 90 000 hus/bygninger ble ødelagt. (Om bakgrunnen for at Bristol ble så hardt angrepet, se her.)

Her er en god dokumentar som tar for seg det uhyggelige som skjedde i Castle Park-området natten 24. november 1944:

Etter å ha besøkt ruinene av St Peter's Church og sett Castle Park forviller Historielæreren seg inn i det kolossale shoppingkomplekset Broadmead. Tanken var vel å supplere garderoben og samtidig fornye vandringsskoene.

Men - Plutselig snubler Historielæreren over noe helt annet!

For, hva finner han på husveggen midt i handlestrøket og gågaten? I sannhet et skifte fra børs til katedral!

Her bodde altså selveste John Wesley!

John Wesley regnes som grunnleggeren av trossamfunnet Metodistene. I dag regner en med at det er ca 80 millioner metodister i verden. Det er også en klar sammenheng mellom Wesley og den senere pinsebevegelsen. Selv om Wesley opprinnelig var ordinert prest i den anglikanske kirken, ble forholdet etterhvert anstrengt. Metodistene anklaget kirken for ikke å gjøre nok for de svake og utstøtte i samfunnet.

Her snublet altså Historielæreren over verdens eldste metodist-kapell, bygget i 1739! (Og han innrømmer at dette var helt tilfeldig - dette var ikke med i forhånds-researchen.)

Når så Historielæreren så ettertrykkelig har havnet i det sakrale hjørnet er det bare rett og rimelig at veien legges til Bristol Cathedral. Vandrer vi fra havneområdet og opp gjennom Cabbot, mot rådhuset og den flotte parken College Green, passerer vi denne fornemme bygningen. Dette er Bristol Cathedral Choir School, grunnlagt i 1140, som en del av Bristol Abbey.

Ryktene vil ha det til at den verdenskjente grafitti-kunstneren som er kjent under pseudonymet Banksy skal ha vært elev ved denne skolen (og at han heter Robin Gunningham). Historielæreren vil komme tilbake til Banksy senere.

Bristol Cathedral Choir School. Var det her Banksy gikk?

Passerer vi gjennom gamle St Augustine's Abbey...

... kommer vi ut på College Green, en slags "Rådhusparken". Dette var opprinnelig gravlund for munkene i St Augistine's. Kirken ble anglikansk katedral i 1542, to år etter at klosteret hadde blitt tvunget til å underkaste seg Henrik VIII. Teltet til høyre er et ledd i de omfattende graduation ceremonies som universitetene avholder i juli hvert år. I England er det vanlig å bruke slike monumentalbygg til høytidelige seremonier for å markere uteksaminering ev årets kull. Historielæreren opplevde det samme i Liverpool Cathedral i fjor sommer. Det er mulig humanetikerne er litt mindre på hugget (og har mer respekt for tradisjon og kultur) på øyriket enn her hjemme?

Bristol Cathedral har en byggehistorikk som strekker seg over 700 år. De eldste delene er i romansk (i England ofte kalt normannisk) stil. I høymiddelalderen kom gotiske innslag og på 1800-tallet tilføres nygotikken.

Se hva vi finner på veggen inne o katedralen! Et stykke kirkehistorie: "In this cathedral on 12 March 1994 Barry Rogerson Bishop of Bristol ordained the first women as priests in the Church of England".
Leseren vil kanskje tenke at dette var vel sent, sammenlignet med f.eks. Norge. Ingrid Bjerkås ble jo ordinert i 1961. Mer oppsiktsvekkende er det da kanskje at det i Bristol denne dagen dreide seg om hele 32 stykker på en gang! Siden ordinasjonen skjedde alfabetisk så regnes Angela Berners-Wilson som den første ordinerte kvinnelige presten i C of E. (Tenk: hvis hun hadde droppet bindestreken, så ville nok Wilson aldri fått den samme plassen i historiebøkene!)

Glassmaleriene reflekterer storheter i britisk sjøfartshistorie: Drake og Nelson.

Men så hopper vi i tid: Air Wardens fra andre verdenskrig (over) og St John Ambulance Service (under)

Historielærerens Bristol-besøk nærmer seg slutten. I neste og siste episode vil Historielæreren prøve seg som festivaldeltaker!

Stay tuned!

I et gammelt havneskur på havna i Bristol ligger museet M Shed, eller "Skur M" om du vil. Her kan besøkende få et innblikk i Bristols historie, med spesiell vekt på byens rolle i slavehandelen. Museet er en del av et svært så levende havneområde. Her er kraner, tog og veteranbåter. Og det er i bruk!

En tur langs havnen med et vaskekte damptog hører med.

Bristol Harbour Railway er Storbritannias eneste gjenlevende dampdrevne havnejernbane.

Lokomotivet er selvsagt bygget i Bristol, bygget av Peckett and Sons i 1937.

Inne i M Shed finner Historielæreren en annen doning som er bygget i Bristol: en "Bristol Lodekka". Denne double decker-bussen ble produsert av Bristol Commercial Vehicles i over 5.200 eksemplarer mellom 1949 og 1968.

En Lodekka i sine glansdager.

Nok om museer!

Historielæreren har jo lovet sine lesere noe annet i denne siste episoden fra Bristol. Har han ikke lovet festivaldeltakelse? Skal han ikke demonstrere moderniseringsvillighet, endringskompetanse og kulturelt mangfold?

Hver sommer, i slutten av juli, arrangeres Bristol Harbour Festival. Dette er som å slå sammen Lillehammer-OL med 17. mai på Karl Johan og deretter sette det på speed! Historielæreren har aldri opplevd maken til folkefest.

Et sted mellom 200 000 og 300 000 mennesker som vrimler rundt i sentrum og havneområdet hele helgen. Alle parkene og plassene omgjort til konsertarenaer.

Og: mat og drikke.

Masse mat og enda mer drikke!

Politiet i Bristol hadde tydeligvis god trening: de holdt menneskemengden i konstant bevegelse! En jevn strøm som flyter rundt hele tiden. De ville ikke ha noen propper som kunne forårsake panikksituasjoner.

Den berømte gangbrua i indre havn ble "enveisgått".

BBC er selvsagt til stede med fyldig dekning!

4 halvlitere for 50,- kroner! Det skulle bli noe sånt som 25 kroner literen. Under Tall Ships Race i Bergen i sommer tok de kr 272,- pr liter for ølet!

Queen Square: Her var det "voksen-musikk" fra scenen. Og rundt hele parken var det mat og drikke.

Øl-teltet.

Et solid politioppbud sørget for å luke ut ubehageligheter.

"Prima vare - Sekunda ikke!" het det i gamle dager. Det må vel være noe slikt de prøver å kommunisere her også?

I College Green-parken var det mer familie-show og underholdning for barna. City Hall i bakgrunnen.

... og nede på havnen gikk festen(e) sin gang, der også.

OBS: lav bro! Ligg lavt!

Dette har de gjort før!

Kvelden avsluttes med et hei dundrende fyrverkeri.

Historielæreren anbefaler et besøk i Bristol under Harbour Festival! Det er noe man ikke glemmer så lett.

Bristol er litt av en kulturby, i mange betydninger av ordet. Her er det gamle og anerkjente teateret Old Vic, med en teaterutdanning som har enlang liste av kjente skuespillere på samvittigheten, f.eks. oscarvinnerne Daniel Day-Lewis og Jeremy Irons og kjente film- og TV-skuespillere som Gene Wilder, Miranda Richardson , Pete Postlethwaite og Tom Pigott-Smith.

Mye større enn Old Vic er Bristol Hippodrome, åpnet i 1912 og fremdeles et av landets største teatre, med nesten 2 000 sitteplasser. Her kommer de store oppsetningene fra West End på turne. I Bristol liker de imidlertid aller best å snakke om en 14 år gammel "local lad" som startet sin karriere her i 1918. Han het Archibald "Archie" Leach, men alle med litt filmhistorisk interesse kjenner ham under et helt annet navn!

Byen har imidlertid også fått et rykte som litt av en kult-by hva andre kunstformer angår. I forrige episode dukket navnet Robin Gunningham opp. Det hevdes at dette er den myteomspundne kunstneren som er verdenskjent under pseudonymet Banksy. En tur oppover hovedgaten Park Street i Bristol bringer oss til et av hans kjente verk:

Dessverre er verket utsatt for hærverk. Originalen, uten blåmalingen kan ses her.

Tvers over gaten for denne veggen har huseieren tydeligvis sett seg lei på all oppmerksomheten som er blitt naboen til del:

Det ser ut til at også andre kunstnere er blitt inspirert?

Med dette kunstneriske innslaget forbereder Historielæreren seg på å forlate Bristol og begi seg av gårde til nye oppdagelser i nabolandet Wales. Det er selvsagt mye mer som burde vært utforsket her. Særlig skulle Historielæreren fordypet seg mer i "de tre syndene" som har gjort Bristols historie så rik og betydningsfull: slaveriet, tobakken og sherryen.

I dag går debatten omkring historien. Kjente kunstnere har nektet å opptre i byens storstue, Colston Hall, oppkalt etter byens store sønn og velgjører, Edward Colston. Mesteparten av den store formuen kom fra slavehandel og slavetransport.

Problemstillingen er interessant. Hadde ikke Thomas Jefferson slaver? Hva med entrepenørselskapene som tjente gode penger på byggeoppdrag for tyskerne i Norge under okkupasjonen? Skulle vi avstå fra å bruke i dag veier og anlegg som vi vet ble bygget av krigsfanger her i landet under krigen?

History matters!

Lokaltoget mellom Bristol i England og Cardiff i Wales tar mellom 40 minutter og 1 time. I luftlinje er det ikke snakk om så store avstanden, men utløpet av Englands lengste elv, Severn, i Bristol Channel tvinger jernbanen til å ta en bue innover i landet.

Allerede i 1886 var Twnnel Hafren ferdigbygget, eller Severn Tunnel, om vi skal holde oss til forståelig engelsk. Det var selvsagt våre gamle venner i Great Western Railway som sto for denne bragden også. Dette er langt fra den eneste måten man kan krysse Severn, men med sine litt over 7 km var denne tunnelen i over 100 år den lengste jernbanetunnelen i kongeriket. Dermed slapp man en fergetur, eller den lange omveien om Gloucester. På vei ut mot Cardiff passerer toget gjennom Newport, kjent fra nyhetsbildet på grunn av det nylig avholdte NATO-toppmøtet. Men Newport er faktisk identisk med romernes festningsby Isca Silurum.

Vel fremme på Cardiff Central jernbanestasjon. Det blir fort tydelig at vi er kommet til et annet land.

Cardiff fikk bystatus sent som i 1905 og ble formelt hovedstad i Wales i 1955. I dag har byen en befolkning på i underkant av 350 000, men tiltrakk seg mer enn 18 millioner besøkende i 2010 (Wikipedia). Det som en gang var en ganske røff og dyster havneby (etter at kull- og stålindustrien falt sammen på 1980-tallet) har, gjennom enorme investeringer i særlig havneområdene, blitt til et av Storbritannias topp fem reisemål. Med sine tre universiteter er Cardiff også et betydelig senter for utdanning og blant byene med flest studenter i Europa. Her er nesten 80 000 studenter, hvorav ca 6 000 utenlandske fra over 100 land. Utdanningssektoren i byen har over 9 000 ansatte.

Walisisk, eller Cymraeg, er et keltisk språk, i gruppen sammen med bl.a. bretonsk. Irsk gælisk og skotsk gælisk er i den samme språkfamilien, men regnes i en annen undergruppe, de goideliske språkene.

Første post på programmet i hovedstaden er Cardiff Castle, midt i sentrum av byen. Dette er en av de mest besøkte turistattraksjonene i Wales. Borgen har en lang og konfliktfylt historie pga sin beliggenhet mellom England og Wales. Den opprinnelige borgen var det romerne som anla (hørt den før?) i år 55 e.Kr. Før romerne ankom i år 48 e.Kr. var det en keltisk stamme ved navn Silurene som regjerte her. De ble beseiret i år 78. Siden har både vikingene og normannerne satt sitt preg på festningsanlegget. Byen er omtalt i skriftlige kilder for første gang i Annales Cambriae i år 445. Vikingene kom til byen midt på 800-tallet.

Men - i nesten 900 år var den romerske arven glemt og usynlig. Først i 1888, under byggingen av et nytt borgtårn, oppdaget murerne restene av det romerske fortet.

Inngangspartiet til Cardiff Castle, rett inn fra en travel sentrumsgate. Legg merke til det som ser ut som en rød strek på borgmuren.

"Skillet" mellom den opprinnelige eldste romerske muren og senere påbygget mur er effektfullt markert med en rødere teglstein. Dette er, ifølge en lokal guide, den lengste bevarte sammenhengende romerske bygningskontruksjon på de britiske øyer. (Historielæreren har prøvd å finne belegg for denne påstanden - og leter ennå. Da må vel i så fall Hadrians mur defineres som noe annet?)

Historielæreren poserer andektig foran en del av den 1 700 år gamle romerske muren.

Cardiff Castle har gjennomgått en rekke stilforandringer gjennom stadige moderniseringer og påbygginger. Dette klokketårnet er fra annen halvdel av 1800-tallet, i den da populære nygotiske stilen.

Vi er kommet på innsiden av borgen.

Historielæreren anbefaler en rundtur i det praktfulle slottets indre. Her er bankettsaler og praktfulle utsmykninger, som f.eks. "Det arabiske rom", med sin fantastiske takkonstruksjon i maurisk stil.

Boksamlingene i biblioteket imponerer også.

Fra festningsmurene får besøkende et flott utsyn, både over parken utenfor

... og borgområdet innenfor. Men - før vi stiger ned og spaserer rundt på bakkenivå må vi utforske selve borgmuren vi går på! Den har nemlig et spennende indre, med en dramatisk historie, den også!

Borgmurene inneholder lange korridorer.

Under andre verdenskrig fungerte disse korridorene som tilfluktsrom for byens befolkning.

Tilfluktsrommene i Cardiff Castle hadde plass til ca 1 800 mennesker og var beregnet på de som arbeidet og bodde i sentrum av byen. Spesielle ramper fra gaten ble anlagt, slik at folk skulle kunne komme raskt inn når flyalarmen gikk. Her var sovesaler med køyesenger, kantinekjøkkener, sanitæranlegg og førstehjelpsposter.

Cardiffs betydning som havneby førte også til at byen ble gjenstand for tysk bombing under krigen. Det første bombeangrepet kom 3 juli 1940. Mer enn 2 100 bomber traff byen frem til det siste flyangrepet i mars 1944. Natten til 2. januar 1941 var den verste, med mer enn 160 omkomne og rundt tre ganger så mange skadede. Ca 350 bolighus ble ødelagt denne natten og Llandaff Cathedral ble også truffet. Av alle de britiske katedralene var det bare katedralen i Coventry som ble mer ødelagt av bombing enn den anglikanske katedralen i Cardiff. (Cardiff har, i likhet med Liverpool, to katedraler, en anglikansk og en katolsk.)

Det indre festningsområdet brukes mye til konserter og større arrangementer. Når lokale storheter som Tom Jones holder konsert her så har de en tilskuerkapasitet på ca 10 000. Et fint kart over borgområdet finnes her.

Det sentrale blikkfanget er selvsagt den normanniske "borgen inni borgen". Dette er et klassisk Norman keep, eller "kjernetårn" på norsk ("a fortified tower built within castles"). Bygging av slike kjernetårn i stein var et uttrykk for rikdom hos borgherrene. De tidligere tømmerkonstruksjonene kunne bygges ved hjelp av slavearbeidskraft eller ens egne serfer, mens slike modere steinbygg krevde høyt kvalifiserte (og kostbare) steinhuggere.

Historielæreren må klatre de mange trinnene opp og nyte utsikten fra toppen.

Fra tårnet ser vi ned i "the keep" og vi får et godt inntrykk av dimensjonene. Her kunne en altså søke trygghet bak solide murer og vollgraven.

Utsikt fra toppen av borgtårnet, mot klokketårnet og Millennium Stadium utenfor murene. Bildet er litt av en tidsreise, med middelalderbygg nærmest, victoriansk nygotikk (klokketårnet) og den hypermoderne stadion i bakgrunnen.

Cardiff Castle var tidligere i privat eie. Men - i 1947 sjenket den 5. Markien av Bute festningen til byens befolkning (en "Marquess", på norsk: "marki", sorterer i det adelige hierarkiet over en greve og under en hertug). Han hadde samme året arvet adelstittelen etter sin far og sto overfor betydelige arveavgifter på de store eiendommene som utgjorde farsarven.

Fra ca 30 sekunder inn i denne filmavisen fra 1947 ser vi overleveringen av Cardiff Castle til byen:

Hvorfor ikke la waliseren Tom Jones avslutte dette besøket på Cardiff Castle med et glimt fra hans konsert i borggården?

Hva han synger?

Ikke spør så dumt! Kan det være annet enn "Delilah"?

I neste episode legger Historielæreren ut på vandring i Cardiff. Hva finner han der?

Today's update on Facebook:

Første episode av Historielærerens besøk i Cardiff fokuserte på mektige Cardiff Castle. Like ved siden av murene til Cardiff Castle renner elven Taff gjennom byen og ut i Cardiff Bay. Rusler en inn i vakre Bute Park, rett ved siden borgen, så er det bare å hoppe på en "Waterbus" som går i rute mellom City Centre og Cardiff Bay.

City Centre med Millennium Stadium og Cardiff Castle øverst til venstre i bildet. Bak ser vi store grønne Bute Park. Elven Taff svinger seg nedover til venstre. I forgrunnen ligger flotte Cardiff Bay. Tidligere gikk havneområdet under navnet "Tiger Bay"og var langt fra noe idyllisk sted.

I likhet med den tidligere besøkte "Floating Harbour" i Bristol var også havna i Cardiff opprinnelig en tidevannshavn, dvs at innseilingen til havnebassenget var begrenset til noen timer rundt hvert høyvann. I følge vår lokale guide har byen den høyeste målte tidevannsforskjellen på de britiske øyer: 44 fot og 7 tommer. Det er ca 14 meter.

Først i 1999, som et ledd i revitaliseringen av den etterhvert ganske forfalne Tiger Bay, sto Cardiff Bay Barrage ferdig, et av Europas største byggeprosjekter da det pågikk. Elvene Taff og Ely ble demmet opp og innseilingen til havnen regulert med sluser. Dermed skaptes et 2 kvadratkilometer stort ferskvannsvasseng som ikke lenger fremsto som et mudderhav ved lavvann. Samtidig fikk man 13 kilometer med attraktiv strandlinje. Da ble også navnet endret til Cardiff Bay.

Båten svinger ut fra våtmarksområdet ved elvemunningen og setter kursen inn mot indre havn og Mermaid Quay. Bildet domineres selvsagt av den mektige kobberoksiderte "kuppelen" på Millennium Centre. Til venstre ligger serveringsstedet "Terra Nova", se bildet under.

Restauranten "Terra Nova" .
Navnet har sin forklaring.
Historielæreren kribler etter å utdype!

Ettermiddagen den 15. juni 1910 stevnet polarskuta SS "Terra Nova" ut fra nettopp denne havnen. Ombord var Robert Falcon Scott og hans britiske sydpolsekspedisjon. Skuta hadde fått gjennomføre de siste forberedelsene (hele skroget var forsterket med tykke eikebord) i en av byens dokker og var fullastet med walisisk kull og proviant.

Scotts ekspedisjon hadde fått betydelig økonomisk støtte fra de rike kullkompaniene i Cardiff, bl.a. 300 tonn parafin, 100 tonn kull og 500 gallons med olje. De fikk kjøkkenutstyr fra The Welsh Tinplate Company Llanelli og mer enn £ 2 500 i innsamlede midler fra byen. Til og med Scotts sovepose var en gave fra den lokale skolen i byen Cardigan. Det var også redaktøren av avisen Western Mail som øvet press på finansminister, senere statsminister, David Lloyd George, slik at regjeringen stilte en garanti på £ 20 000 for ekspedisjonen. Lloyd George var jo selv waliser og er fremdeles den eneste waliseren som har vært statsminister i Storbritannia.

Som takk for denne sponsingen fikk byen æren av å være ekspedisjonens offisielle home port. Det var også hit til Cardiff at "Terra Nova" returnerte etter den tragiske ekspedisjonen slutt, den 14 juni 1913, altså nesten på dagen tre år etter avreisen.

"...a wonderfully fine ice ship...."

"As she bumped the floes with mighty shocks, crushing and grinding a way through some, twisting and turning to avoid others, she seemed like a living thing fighting a great fight"

(Robert Falcon Scott)

Gallionsfiguren fra SS "Terra Nova" befinner seg i dag på det walisiske nasjonalmuseet i Cardiff. (Den ble tatt av skuta da den returnerte i 1913.)

15. juni 1910: SS "Terra Nova" stevner ut av Cardiffs havn med kurs for sydpolen. Nesten 2 uker tidligere, den 3. juni, hadde Amundsen seilt fra Oslo med "Fram". Fra Madeira sendte Amundsen et telegram til Scott:

"BEG TO INFORM YOU FRAM PROCEEDING ANTARCTIC - - AMUNDSEN"

Scott mottok ikke Amundsens telegram før han ankom Melbourne i oktober.

Scotts Terra Nova-ekspedisjon nådde som kjent sydpolen den 17. januar 1912, bare for å oppdage at Roald Amundsens Fram-ekspedisjon hadde slått dem med 34 dager. Og verre ble det - alle de fem som deltok i fremstøtet mot polpunktet døde på vei tilbake til "Terra Nova". Tre av dem ble funnet ihjelfrosset åtte måneder senere, i november 1912. Troen på motordrevne sleder og mongolske ponnier viste seg å bli skjebnesvanger.

Slått med 34 dager! Amundsen, Helmer Hanssen, Oscar Wisting, Sverre Hassel og (fotografen) Olav Bjaaland på sydpolen 16. desember 1911.

17. januar 1912: Dagen før har Scott og hans menn oppdaget at de var blitt slått i kappløpet om sydpolen (bildet er tatt med fjernutløser så alle er med på bildet). Resignasjon og utmattelse står å lese i ansiktene til f.v. Lawrence Oates, Henry Bowers, Robert Scott, Edward Wilson og Edgar Evans. Scott skrev i sin dagbok: "Great God! - This is an awfull place".

Lawrence Oates er kjent for sine siste ord til de andre, da han forlot teltet og gikk ut i døden: "I'm just going outside and may be some time."

En skjebnens ironi: minnesmerket over Scott og hans antarktiske ekspedisjon står plassert side ved side med den norske sjømannskirken i Cardiff Bay. Skal han for alltid hjemsøkes av nordmennene?

Den norske kirken i Cardiff er det eldste eksisterende norske sjømannskirkebygget i Storbritannia.

På begynnelsen av 1900-tallet var Cardiff blitt den 3. viktigste havnebyen på de britiske øyer, etter London og Liverpool. Forklaringen er selvsagt: kull! Men, det må vi komme tilbake til.

Norge hadde på denne tiden verdens 3. største handelsflåte og sto for en betydelig del av frakten i en økende verdenshandel. Dessuten var det stor etterspørsel etter tømmer fra Skandinavia til å støtte opp gruvegangene med, såkalte "pit props". I 1868 donerte Markien av Bute et landområde ved inngangen til Bute West Docks, slik at nordmennene kunne få reist sin kirke der. Kirken ble en viktig samlingsplass for de mange norske sjømennene som anløp Cardiff, ikke minst under andre verdenskrig. Anslagsvis var det snakk om ca 70 000 besøk hvert år.

Cardiff Docks - en gang en travel verdenshavn.

En kuriositet som illustrerer byens historie som trafikkert havn. Puben "The Great Western", like ved jernbanestasjonen. Fasaden kan sende en geolog ut total forvirring. Huset er nemlig, i likhet med mange hus i byen, bygget i ballaststein som er dumpet fra skip som har anløpt havnen.

Innløpet til Bute Docks og Pierhead Building - da Cardiff var en av verdens viktigste havnebyer.

Den norske kirken skimtes såvidt, helt øverst i bildet helt inn mot dokken.

På 1960-tallet avviklet den norske sjømannsmisjonen sin kirke i Cardiff. Kull var ikke lenger like viktig og skipsanløpene i byen uteble. En lokal norsk menighet fortsatte imidlertid å bruke kirken til midt på 1970-tallet, da kirken ble avvigslet og forfallet satte inn.

Kirken hadde forfalt kraftig da en stiftelse ble etablert, for å redde den.

I 1987 ble imidlertid The Norwegian Preservation Trust etablert for å redde og restaurere kirken. Leder for stiftelsen var en som selv var født i Cardiff og blitt døpt i denne kirken i 1916. Hans far hadde flyttet til Wales fra Sarpsborg en gang på 1880-tallet. I 1911 giftet han seg med en norsk pike. Barnet deres ble oppkalt etter datidens store norske polarhelt. Han har vi allerede truffet: Roald Amundsen!

Polarhelten Roald Amundsen ser ut til å hjemsøke byen Cardiff. Det norske paret døpte i 1916 sin sønn "Roald", etter tidens store forbilde.

Gutten deres fikk dermed navnet Roald Dahl.

I dag finner du "Roald Dahl's Plass" (Ja - "Plass", ikke "Place" eller "Plaza") midt i det moderne og flotte Cardiff Bay-området.

Hvorom allting er - kirken ble møysommelig demontert og gjenreist på en ny flott tomt, helt nede ved vannkanten og med utsikt over Cardiff Bay. I 2006 ble den overført fra stiftelsen til havnemyndighetene og er i dag en stor turistattraksjon som kultursenter og spisested.

Utenfor kirken står et norsk juletre:

"The Hordaland Christmas Tree"

Fra den norske kirken spaserer vi innover mot sentrum av det moderne Cardiff Bay-området.

Til venstre den praktfulle gamle Pierhead Building. I midten dominerer kobbertaket på mektige Wales Millennium Centre og fra høyre stikker taket på den walisiske nasjonalforsamlingen, The Senedd, ut.

The Senedd, åpnet i mars 2006. Dette er det walisiske parlamentet, med 60 folkevalgte medlemmer. Parlamentet i Cardiff har lovgivende myndighet i saker som gjelder Wales, men den britiske regjeringen og parlamentet i Westminster har vetorett.

Utsikten fra inngangspartiet til The Senned.

På plassen foran det walisiske parlamentet finner Historielæreren et underlig minnesmerke. Det ser mest ut som en del av et skipsskrog. Men - går du rundt på andre siden så ...

... ser du at skroget har fått et ansikt!

Dette er The Merchant Seafarers' War Memorial.

Historielæreren har tidligere gitt uttrykk for sin begeistring over historiske minnesmerker som han opplever som både meningsfylte og gripende (se f.eks. her og her). Dette minnesmerket er genialt i sin enkelhet! Ca 32 000 britiske sjømenn fra handelsflåten mistet livet under andre verdenskrig. I første verdenskrig var tallet litt under 15 000.

Pierhead Building ble bygget i 1897 som hovedkvarter for The Bute Dock Company. I 1947 ble det kontorene til Cardiffs havnemyndigheter. I dag er bygningen en del av den walisiske nasjonalforsamlingen, men er åpen for publikum og har et interessant museum som viser havnens historie.

Rusler vi videre fra Pierhead Building og over Roald Dahl's Plass kommer vi til det ruvende Millennium Centre. Her holder bl.a. nasjonaloperaen, nasjonalballetten og nasjonalteateret til.

Alle materialene i bygget kommer fra Wales. Fasaden består av 1 350 tonn walisisk skifer i ulike farger, fra en rekke forskjellige skiferbrudd over hele landet. De særegne platene er stål dekket med kobberoksid.

Fasaden har følgende ordlyd, et dikt av den walisiske poeten Gwyneth Lewis: "Creu Gwir fel gwydr o ffwrnais awen" ("Creating truth like glass from the furnace of inspiration"). På høyre side står det på engelsk: "In These Stones Horizons Sing".

Bokstavene lyses opp fra byggets innside og utgjør et spektakulært syn på kveldstid:

I neste episode av Historielærerens besøk i Cardiff kan vi ikke gå rundt grøten lenger!

Da blir det kull, kull og atter kull!

Og - vi møter verdens rikeste mann!

Den 5. august 2009 kunngjorde det britiske forsvardepartementet (MoD) i en høytidelig og formell pressemelding fra Whitehall at Lance Corporal Shenkin hadde avgått ved døden, etter 12 års trofast tjeneste for dronning og fedreland. Lance Corporal (L/Cpl) er en militær grad i hæren som tilsvarer visekorporal på norsk.

"Buckingham Palace has been informed", kunne den samme pressemeldingen tilføye. Dronningen sendte en personlig kondolanse og Buckingham Palace tok initiativet til et minnesmerke.

Nå er det vel slik at det er forsvarsdepartementets tunge plikt å melde om at noen har gitt sitt liv i tjeneste for landet, tenker du kanskje?

Men - L/Cpl Shenkin hadde ikke falt i kamp. Han sovnet stille inn, gammel og mett av dage.

Hele 13 år gammel.

Og - Shenkin var en geit.

Men - han var ingen hvilken som helst geit! Shenkin hadde personlig møtt både dronningen og Prince Charles. Han hadde også vært i 10 Downing Street og besøkt landets statsminister. (Da sto han riktignok bundet fast til et tre i hagen....) Flere ganger hadde han kastet glans over direktesendinger på TV og han var blitt intervjuet av BBC.
Men - for en ekte waliser som Shenkin var det aller største kanskje å få lede lagene ut på et fullsatt Millennium Stadium til landskamp i folkesporten rugby!

Nyheten om Shenkins bortgang ble til og med tilbakeholdt i ca 3 uker, av frykt for å skade moralen hos de rundt 140 walisiske soldatene fra regimentet som tjenestegjorde i Afghanistan på det tidspunkt.

Hva er det som får Historielæreren til å tenke på døde geiter? Jo - en rusletur i Cardiffs hektiske handlestrøk har plutselig bragt Historielæreren ansikt til ansikt med denne stilfulle puben:

The Goat Major

Navnet trenger en forklaring. Hva er en Goat Major?

Regimentets Goat Major er ansvarlig for regimentets maskots ve og vel. (På tross av tittelen så innehar han ikke majors grad - regimentets Goat Major er som regel enten korporal eller sersjant.)

Her er selveste Shenkin på besøk i den samme puben, "The Goat Major". Og - hvem er det som følger ham? Jo, den virkelige Goat Major, selvsagt!

Shenkin på Millennium Stadium, rett før rugbylandskamp mot Australia. Dette var Goat Major, Sergeant David Josephs, siste oppdrag med Shenkin. Josephs skulle pensjoneres, etter en lang karriere i hæren. Han gikk inn i The Welsh Regiment i 1969 og hadde tjenestegjort i Tyskland, Nord-Irland og Hong Kong. Det han husket best var imidlertid da han, sammen med Shenkin, tok imot dronningen i forbindelse med den offisielle åpningen av nasjonalforsamlingen The Senedd i i Cardiff i 2006:

I'll never forget when the Queen stepped out of the car and asked, "How are you, David?"

Det er/var to britiske regimenter som har/hadde en geit som maskot, The Royal Regiment of Wales og The Royal Welch Fusiliers. (Det har vært flere omorganiseringer og sammenslåinger opp gjennom årene.) Slike dyremaskoter har lange tradisjoner i den britiske hæren. Når det gjelder geitene er kildene ikke helt entydige. Noen sier de går helt tilbake til Bunker Hill under den amerikanske uavhengighetskrigen, da en geit forvillet seg inn på slagmarken og "ledet" de britiske styrkene til en dyrekjøpt seier (no pun intended!). Andre sier det var etter en episode under Krimkrigen midt på 1800-tallet, da en menig Jenkins prøve å holde varmen om natten ved å ha en geit innunder frakken sin. Jenkins sovnet, men geita varslet da et russisk overraskelsesangrep satte inn. Etter at dette kom dronning Victoria for øre, har det vært tradisjon at regenten skjenker regimentet en geit.

I likhet med f.eks. ravnene i Tower of London er regimentsgeita behørig rulleført, med grad og rasjoner som en hvilken som helt annen soldat. Shenkin fikk således bl.a. utlevert 2 sigaretter pr dag (som han spiste med god appetitt). Shenkin skal visstnok heller aldri ha blitt refset eller degradert. Dette siste i motsetning til hans kollega, geita William Windsor, som, i en 3-månedersperiode i 2006, var degradert til menig (fusilier) på gunn av "inappropriate behaviour during the Queen's official birthday celebrations while deployed on active duty with the battalion on Cyprus".

Regimental goat, Egypt 1889.

Goat Major Harry Augustus Thomas i The Welsh Fusiliers under første verdenskrig.

2014: Rød løper på Leicester Square i London. Prince Harry hilser på Shenkins etterfølger i forbindelse med 50-årsmarkeringen av premieren på filmen "Zulu".

"If the Queen or Prince Charles were attending a parade they would always make an effort to come over and ask how he is!"(Goat Major, Sergeant David Joseph)

Vel - nok om geiter for denne gang. Historielæreren forlater puben The Goat Major og vandrer videre på leting etter nye historiske impulser i den walisiske hovedstaden.

Historielæreren vandrer videre i Cardiffs gater.

Cardiff kalles også "City of Arcades" på grunn av sine mange praktfulle, ofte victorianske, arkader.

Cardiff Market er også verdt et besøk.

Eller hva med litt Cornish pasty?

Historielæreren har imidlertid et bestemt mål for vandringen. Han vil finne kilden til havnebyens vekst og rikdom (og senere tilbakegang og forfall). Nedover mot havnekvarteret finner han en nokså forfallen bygning.
Enhver kan imidlertid se at dette må ha vært noe fornemt og flott en gang.

Vi har kommet til kullbørsen i Cardiff - The Coal Exchange. Historien om Cardiff er nemlig for en stor del historien om walisisk kull.

The Coal Exchange i Cardiff.

Bygningen er fra midt på 1880-tallet. "A Cathedral to the Industrial Revolution", sier entusiastene som prøver å redde denne historiske bygningen fra forfall. Her ble prisene på hele det britiske kullmarkedet bestemt.

Her på kullbørsen møttes selgere og kjøpere fra hele verden og gjorde sine forretningsavtaler. Børsen i Cardiff holder også en uslåelig verdensrekord! Her ble verdenshistoriens første sjekk på det astronomiske beløpet £ 1 000 000,- underskrevet.

En million pund sterling!

Året var 1907 (noen steder står det 1909) og utsteder av sjekken var visstnok US Navy som inngikk en langsiktig avtale om kull-leveranser til flåten. (Litt vanskelig å finne kildebelegg for denne siste opplysningen.)

De store kullforekomstene i Wales førte til at Cardiff gjennomgikk en voldsom vekst i løpet av 1800-tallet. Fra å være en beskjeden kysthandelsby med ca 10 000 innbyggere ble byen en av Storbritannias viktigste havnebyer og i 1913 var dette den største eksporthavnen for kull i verden!

Kullbørsen i Cardiff på begynnelsen av 1900-tallet.

Den eldste sammenhengende drevne kullgruven på de britiske øyer (kanskje også i verden) er Tower Colliery i Wales. Den ble satt i drift i 1805 og stengt 25. januar 2008, altså etter over 200 års drift.

Det var de mange jern- og stålverkene som vokste frem i kjølvannet av den industrielle revolusjon som skapte den enorme etterspørselen etter kull på verdensmarkedet. Det trengtes 3 tonn kull for å produsere 1 tonn jern. Det walisiske kullet var dessuten av beste kvalitet - det avga mye varme og lite aske. Det var derfor foretrukket som energikilde på dampskip og lokomotiver over hele verden. Med den sjømilitære opprustningen mot første verdenskrig ("flåtekappløpet") ble kull en ikke ubetydelig strategisk vare.

Kjært litterært minne: waliseren Richard Llewellyns roman How Green Was My Valley, utgitt i 1939. Bildet er fra John Fords filmatisering fra 1941.

Et harmonisk bilde, men gruvearbeidernes hverdag var ingen dans på roser. En form for lovregulering ble etterhvert introdusert (The Factory Acts og Mines and Collieries Act) på 1830/40-tallet. Disse skulle først og fremst hindre at kvinner og barn under 10 (!) år arbeidet nede i gruvene. Mye tyder imidlertid på at disse lovene ofte ble neglisjert. Dessuten fikk lovene en annen konsekvens: bruken av "pit ponies"økte kraftig!

Pit ponies

På det meste, i 1913, var det 70 000 ponnier som hadde sitt daglige arbeid langt under jorden i Storbritannia. Som regel måtte de heises ned de dype sjaktene og her, dypt under bakken, hadde de stallene sine.

Walisisk gruvehistorie har også sine tragedier. Mange har mistet livet i eksplosjoner, branner og ras. Blant de mest uhyggelige er det som skjedde med det lille gruvesamfunnet Aberfan om morgenen den 21 oktober 1966. Aberfan ligger ved elven Taff som vi tidligere har stiftet bekjentskap med der den renner gjennom Cardiff og ut i Cardiff Bay.

Kullgruvedriften i Aberfan begynte på slutten av 1860-tallet, dvs temmelig nøyaktig 100 år tidligere. En "bivirkning" ved gruvedrift er at det oppstår store mengder med fels, dvs bergmateriale som ikke inneholder (nok) kull. På norsk bruker vi gjerne begreper "slagghauger" om slike mengder med "overskuddsmateriale". Det er imidlertid ikke helt presist idet slagg er et restprodukt fra smelteprosessen. Slagghaugene på Røros er m.a.o. rester fra smeltehyttene (kobberet er smeltet ut av malmen). I kullgruver skjer ikke en slik smelteprosess - derfor er felshauger en mer korrekt betegnelse. Fels er et tysk ord (siden mye av norsk gruvehistorie er dominert av tyskere). På engelsk brukes de mer presise uttrykkene spoil tip , pit heap (altså "gruvehaug") eller bare tip. Over lang tids drift kunne disse haugene med bergmateriale bli store som fjell i landskapet rundt gruvene.

I Aberfan ble disse haugene liggende i åssidene ovenfor byen. Klimaet i Wales er regnfullt. Kull og vann er ingen heldig kombinasjon.

Denne oktoberdagen gled massene ut. Flere dager med sammenhengende regn hadde mettet grunnen og massene med vann. Enorme mengder med en slags svart grøt fosset nedover åssiden mot bebyggelsen. Totalt oppgis utglidningen å ha utgjort 150 000 kubikkmeter. Over 40 000 kubikkmeter av denne dødelige massen rammet bebyggelse, trengte inn gjennom alle åpninger og begravet alt som lå i veien for skredet i en dybde på 12 meter.

En gård og flere hus ble utslettet, men verst gikk det ut over klasserommene i Pantglas Junior School. Det voldsomme trykket og den lave viskositeten gjorde at de hjelpeløse ofrene ble knust og kvalt.

Skoledagen hadde akkurat begynt. Hadde raset kommet tidligere, ville ikke barna ha rukket frem til skolen ennå. Hadde katastrofen skjedd bare noen timer senere, ville alle ha forlatt skolen og begynt høstferien.

Aberfan og haugen som raste ut.

Pantglas Junior School ligger begravet under massene.

145 barn ble reddet ut av ruinene.

144 mistet liver denne oktoberdagen. Av de var 116 barn.

1973: Dronning Elizabeth legger ned krans på minnemerket i Aberfan.

Tilbake til Cardiff og kullets betydning for byen.

Det hele begynner vel med John Crichton-Stuart, den 2. Markien av Bute (1793-1848). Han gis mye av æren for transformasjonen av Cardiff. Byen fikk bedre infrastruktur og kommunikasjoner, f.eks. eget gassverk og en fast fergeforbindelse til Bristol. Viktigst var imidlertid utbygging av dokkene som ble forbundet med Taff Vale Railway. Jernbanen ble livsnerven i kulleksporten. Midt på 1800-tallet passerte to tog i minuttet gjennom den travleste av stasjonene på linjen, Pontypridd. (Pontypridd gikk på folkemunne under navnet "Wild West" i disse årene. Det var kanskje ikke helt upassende - i 1894 mistet 251 gruvearbeidere livet i en gruveeksplosjon. Utover det er byen kjent for å ha hatt verdens lengste jernbanestasjonsplattform - og for at Tom Jones ble født der i 1940.)

Rundt 1850 fraktet denne Taff Vale-jernbanen alene over 600 000 tonn kull pr år. Fra hele det sørlige Wales ble kullet fraktet til Cardiff for utskipning til verdensmarkedet. I løpet av topp-året 1913 ble 10 700 000 (over ti millioner!) tonn kull lastet ombord i skip på havna i Tiger Bay.

Som et resultat av denne eksport-boomen kom dokkarbeidere og sjømenn fra alle verdens hjørner og slo seg ned i områdene rundt dokkene. Mellom 1840 og 1870 vokste innbyggertallet i Cardiff med ca 80% pr tiår. En stor del var selvsagt immigranter fra England og Irland, men her oppsto det egne miljøer av spanjoler, italienere, grekere, kinesere og mange flere. Deriblant selvsagt også nordmenn.

Den tidligere omtalte Markien av Bute tok initiativet til å få bygget skikkelige boligområder for de mange arbeiderne på dokkene. Dette ble et av de første multikulturelle housing estates i Storbritannia og fikk navnet Butetown. Sangerinnen Shirley Bassey er født og oppvokst i Butetown, symptomatisk nok med engelsk mor og nigeriansk far.

"Tiger Bay" i dag. Om bare disse dokkene og kaiene kunne fortelle hva de har sett opp gjennom årene....

Mye av Cardiffs historie i nyere tid er altså knyttet til de ofte omtalte omtalte markiene av Bute. Det er vel derfor både rett og rimelig at Historielæreren avlegger en av disse storhetene et besøk.

I en vakker liten "garden", en del av storslåtte Cathays Park, nesten helt inntil murene rundt Cardiff Castle (Butenes residens frem til 1947, se episode 8) finner vi han vi leter etter. (Navnet Cathay her i Cardiff kommer av walisisk Cad Hayes og har ingenting med Cathay (av Catai), det gamle navnet på Kina, som f.eks. går igjen i flyselskapet Cathay Pacific.)

Byen steller pent med sin store velgjører!

Den 3. Markien av Bute (1847-1900).

En kombinasjon av arvelig tittel og formue, forutseende investeringer i kull, jernbane og dokker - og et gunstig giftermål gjorde ham i stand til å bruke enorme pengebeløp på filantropi, monumentalbygg og byutvikling. I de gyldne årene for kull, "det svarte gullet", var denne karen verdens rikeste mann! (Ikke Historielæreren altså - men han på sokkelen!)

Markien av Bute får også æren av å ha sørget for de mange monumentalbyggene i den store Cathays Park. Her ligger bl.a. byens rådhus og nasjonalmuseet for Wales. Alle er praktfulle bygninger, omgitt av en velholdt park.

Cardiff City Hall

National Museum

Vi vandrer innover i blomsterhavet..

Her finner vi også Welsh National War Memorial

Strategisk plassert rundt i parken finner vi også en rekke monumenter over walisiske helter. Historielæreren er sterkt fascinert av disse: det ligger mye historie gjemt bak et slikt monument!

Han her f.eks.

Dette er Godfrey Morgan, 1st Viscount Tredegar. Denne karen her var, i en alder av 22 år, kaptein i kavaleriet og overlevde det legendariske "Charge of the Light Brigade" den 25. oktober 1854. Vi snakker selvfølgelig om Slaget ved Balaclava under Krim-krigen.

Alle som har den gamle engelsklinjen på gymnaset på samvittigheten blir fuktige i øyekroken og tenker straks på Alfred, Lord Tennyson dikt.

Half a league, half a league,

Half a league onward,

All in the valley of Death

Rode the six hundred.

“Forward, the Light Brigade!

Charge for the guns!” he said.

Into the valley of Death

Rode the six hundred.

Cannon to right of them,

Cannon to left of them,

Cannon behind them

Volleyed and thundered;

Stormed at with shot and shell,

While horse and hero fell.

They that had fought so well

Came through the jaws of Death,

Back from the mouth of hell,

All that was left of them,

Left of six hundred.

When can their glory fade?

O the wild charge they made!

All the world wondered.

Honour the charge they made!

Honour the Light Brigade,

Noble six hundred!

Vår venn på statuen var altså en av få som overlevde det katastrofale angrepet. Det gjorde hesten hans også, "Sir Briggs". Hesten levde til den ble 28 år gammel og ligger begravet på vicomtens herregård, Tredegar House, der gravmonumentet over hesten "Sir Briggs" står den dag i dag!

Et annet monument: Lord Ninian.

Han var ikke fullt så heldig.

Oberstløytnant Lord Ninian Edward Chrichton-Stuart var nest eldste sønn av den 3. markien av Bute, altså han vi akkurat har besøkt litt lenger borte i parken. Da første verdenskrig brøt ut var han parlamentsmedlem for Cardiff i Westminster. Han hadde kommandoen over The Welsh Regiment og falt i kamp i oktober 1915. Cardiff City, klubben som Ole Gunnar Solskjær var manager for har sin hjemmebane oppkalt etter Lord Ninian: Ninian Park.

Historielæreren kom seg aldri til Stonehenge, men måtte nøye seg med The Gorsedd Stones i stedet. Steinene ble reist i forbindelse med det nasjonale walisiske Eisteddfod i Cardiff i 1899.

Historielærerens Cardiff-ekskursjon nærmer seg slutten.

Men - noe gjenstår!

10-15 minutter med rutebuss utenfor Cardiff ligger et av de flotteste museer Historielæreren noengang har besøkt.

Stay tuned!

Problemet med at alle Historielærerens ekskursjoner omfattes av den helt unike værgarantien er at været nesten kan bli for godt! Historielæreren plages av dårlig samvittighet for ikke å ha brukt mer tid på museer.

Hvem orker å tilbringe timer innendørs, når det er strålende vær ute? Lokale walisere som ikke kjenner til Historielærerens værgaranti ristet på hodet over solen, varmen og den blå himmelen. "Her regner det hele tiden", prøvde de å få en besøkende nordmann til å forstå!

Heldigvis fantes det en genial løsning på dette dilemma!

Bare ca 15-20 minutter med rutebuss nordvestover fra Cardiff sentrum ligger den lille forstaden St Fagans. Her finner vi St Fagans National History Museum. Dette er walisernes var på Folkemuseet på Bygdøy (og omtrent like langt fra sentrum). Hele området er på det som tidligere var eiendommen til St Fagans Castle, en herregård (Manor House) fra slutten av 1500-tallet, tilhørende jarlen av Plymouth.

Området er enormt. (Klikk på bildet for forstørrelse.) Totalt er hele museumsområdet på over 420 mål.

Historielæreren valgte å starte fra høyre på kartet, med selve slottet, St Fagans Castle, omgitt av en praktfull slottshage.

Vi nærmer oss slottet, som er fra slutten av 1500-tallet, i engelsk renessansestil (Elizabethan). Men -det var en borg der allerede på 1200-tallet.

Midt på 1800-tallet ble slottet sommerresidens for Robert Windsor-Clive, den første jarlen av Plymouth.

Almost there!

"The rich man in his castle,
The poor man at his gate,
God made them high and lowly,
And ordered their estate."

Rester av middelalderborgen danner i dag muren rundt det nyere slottet.
Se et flott panoramabilde nederst på denne siden.

Slottet er opprinnelig bygget i 1580, men med ombygginger midt på 1800-tallet.

En rundtur i slottets indre gemakker viser jarlen av Plymouths interiør.

I 1946 donerte jarlen av Plymouth slottet og store omkringliggende landområder til det walisiske nasjonalmuseet.

Glad i blomster?

You've come to the right place!

"How many gentle flowers grow

In an English country garden?

I'll tell you now of some I know

And those I'll miss I hope you'll pardon

Daffodils, heatr's ease and flox

Meadowsweet and lilly stalks

Gentain, lupine and tall hollihocks

Roses, foxgloves, snowdrops, forget-me-nots

In an English country garden."

Den italienske hagen ble anlagt etter datidens mote i 1902.

Ciderpresse.

Eplecider var den vanlige drikken på gårdene og pubene. Eplene ble malt (knust) og deretter ble saften ble presset ut i store presser. Deretter ble saften gjæret på tønner. God cider kunne være lagret opp til et år på tønner.

Arddangosfa Bysgota, anyone?

(Oversatt: fiskeriutstilling)
Wales, med sin lange kystlinje, store tidevannsforskjeller og mange elvedelta har lange tradisjoner med skjell, muslinger, østers og skalldyr av alle slag. Som med fiskerbøndene i Norge var dette ofte et viktig tilskudd for bøndene.

Låve fra Nord-Wales, ca 1550.

Veggene er i et slags flettverk.

Tid for et kirkebesøk! Dette er Pen-rhiw Chapel fra 1777.

Kapellet er et vitnesbyrd om The Unitarians i walisisk kirkehistorie.
Allerede i 1633 ble en slik menighet etablert i Swansea, på tross av at de ble straffeforfulgt.

Historielæreren bestiger talerstolen

- men lytter menigheten?

Kennixton Farmhouse fra 1610, med påbygginger fra 1680 og 1750.

Den røde fargen beskyttet huset mot onde ånder.

Gårdsbygning fra Abernodwydd, bygget 1678.

Gårdsbygning i stein fra 1544. Et steinhus i to etasjer, og med to piper, må ha representert betydelig velstand midt på 1500-tallet. Huset sto i Waunfawr, helt nord i Wales.

Ny kirke!

St Teilo's Church, opprinnelig fra 1100-tallet, har en interessant historie. Antageligvis ble den bygget på stedet der det også tidligere lå en keltisk kirke.

Dette korte filmklippet viser glimt fra den aller siste gudstjenesten i St Teilo's Church, før den ble demontert og flyttet til museet på St Fagans:

Da kirken, sten for sten, ble flyttet til St Fagans og gjenoppbygget der bestemte man seg for å rekonstruere interiøret slik det var før reformasjonen. Nitid arkeologisk arbeid og forskning gjør at konservatorene er sikre på at de har fått utsmykningene og fargene slik de var før reformatorene kalket over alle veggmaleriene.

Nant Wallter cottage, ca 1770. Veggene er bygget i "clom", dvs en blanding av leire, strå og steinstøv.

Postkontor fra Blaen-waun, bygget 1936, hevdes å være det minste frittstående postkontoret i Wales.

Postkontoret er "frosset" i tid slik det ville sett ut under andre verdenskrig.

Dette er en godbit!

Dette er en cockpit fra 1600-tallet. Den sto opprinnelig i bakgården til The Hawk & Buckle Inn i Denbigh i Nord-Wales.

"Cockpit", spør du?

Er ikke det noe man har i flyvemaskiner?

Joda - men etymologien er interessant. Opprinnelig var en cockpit en arena for hanekamper (a pit where cocks fight). Så kom begrepet i bruk om rormannens plass på seilskuter og i nyere tid om plassen der piloten(e) sitter i et fly.

Etter at hanekamper ble forbudt i Storbritannia, gjennom den såkalte Cruelty to Animals Act fra 1849, ble bygget brukt til andre gjøremål som slakteri og garasje, før det ble reddet av museet.

"The Pit" , altså "scenen" der hanene kjempet for livet - og "publikumsgalleriet" rundt.

I 1880 startet kjøpmannen William Llewellyn opp sin virksomhet i dette bygget i Ogmore Vale.

I 1916 hadde virksomheten vokst og besto da av avdelinger for bakervarer, jernvarehandel, kolonial, herreklær, apotek og dyrefor. Betjeningen sov på loftet og tjente ca 4 kroner uken.

Grunnleggeren Llewellyn døde i 1924 og virksomheten ble overdratt til sønnene. Dørene stengte for godt i 1974.

Butikkene er innredet slik de ville fortonet seg i 1920.

Historielæreren fattet imidlertid sterk interesse for det lille grønne "bygget" like til høyre for butikkbygget. Hva kan dette være?

Jo - dette er en ekte originalt victoriansk urinal! I victoriatiden ble slike bygg reist i store antall. Byene vokste sterkt og var tettpakket med mennesker. I 1848 kom The Public Health Act som satte krav til bedre sanitæranlegg i byene.

Det var over dobbelt så mange "public conveniences" for menn som for kvinner. Årsaken var at man forventet av victoriatidens kvinner at de holdt seg hjemme...

Denne urinalen ble produsert i støpjern av Walter Macfarlane i Glasgow. Under andre verdenskrig ble mange slike smeltet om til krigsindustrien, så disse støpjernsurinalene er sjeldne i dag.

Se hva som står hamret inn i jernet inne i urinalen. Ingen skal si victoriatiden ikke hadde stil!

Skredderbutikk og verksted, bygget 1896.

Bygningen i bakgrunnen er St Mary's Board School, en klassisk landsens skole som var i bruk fra 1880 - 1916.

Skole, sa du?
Historielæreren kjenner lukten av sagmugg og strener bestemt mot skolebygget:

Skolesalen er et vitnesbyrd om årene da skolegang ble obligatorisk. Alle elevene, i alderen fra 5 - 14 fikk undervisning i samme rommet - av den samme læreren. Da skolen åpnet i 1880 var det 47 elever. Vekten ble lagt på undervisning i "The Three R's", dvs "Reading, 'Riting and 'Rithmetic".

Kateteret hadde den beste plassen - nærmest varmeovnen!

Disiplinen i en victoriansk skole var streng. I forgrunnen ser vi spanskrøret - til å gi smertefulle rapp over fingre og buksebak. Bak ligger et interessant pedagogisk verktøy som Historielæreren savner i norsk skole: elever som ikke satt skikkelig oppreist, med rak rygg, fikk platen bak på ryggen og armene tredd bak stengene, slik at de ble rette i ryggen!

Museet har en omfattende besetning med dyr: kyr, griser, sauer, høner, gjess og ender. De prøver å ta vare på tradisjonelle lokale raser fra Wales. Her er saueraser som Hill Radnor (under, i sterkt nyklippet versjon) og Llanwenog (over). På 17- og 1800-tallet var Hill Radnor ettertraktet av den voksende tekstilindustrien pga ullkvaliteten. Mot slutten av 1800-tallet økte importen av ull fra imperiet og hjemmeproduksjonen dreide seg mer over på kjøttproduksjon. Da ble Llanwenog-rasen avlet frem i Wales.

Det som kanskje appellerte mest til Historielæreren var denne landsbygaten fra et av de mange gruvesamfunnene i Wales. Gaten er fra Merthyr Tydfil, kjent for sine jernmalmgruver. Merthyr var faktisk den største byen i hele Wales mellom 1800 og 1860! På tross av det hadde byen ingen moderne infrastruktur i form av vannledninger eller kloakk.

Det spesielle er at de har laget en "tidsreise" ut av dette ene "rekkehuset". Hvert hus, med sin egen hage, "garden shed" utedo, dueslag osv, er satt i hver sin tidsepoke: 1805, 1855, 1895, 1925, 1955 og 1985. Å gå oppover gaten og inn i hvert enkelt hus er en fascinerende tidsreise. Dette gjelder selvsagt møbler og annet inventar, men også veggdekorasjoner, maten på bordet og mye mer. (1955-huset har selvsagt et eget Anderson shelter i hagen.)

Interiørene gir interessante tidsbilder.

Fish'n chips foran TV'n i 1980-tallshuset.

Såkalte "Workmen's Halls" og "Miner's Institutes" var ikke uvanlige rundt omkring i de mange gruvesamfunnene i Wales på slutten av 1800-tallet. Denne flotte bygningen er en slik fra Oakdale i Sør-Wales, bygget i 1916.

Biblioteket og lesesalen.

Bygget fungerte som et slags "samfunnshus" for gruvearbeiderne og skulle gi arbeiderne muligheten for sosiale og kulturelle aktiviteter i tillegg til utdannelse. Finansieringen skjedde gjennom lån fra kullselskapet som ble nedbetalt gjennom medlemskontingent over flere år.

Fagforeningskontoret.

Garveri fra sent på 1700-tallet.

Her ble dyrehuder behandlet til lær og skinn. Dette garveriet skal ha vært det siste tradisjonelle garveriet i drift i Wales. De spesialiserte seg på tykt og solid lær til støvler og seletøy til hester. Hudene ble behandlet med oppmalt bark fra eik, bløtlagt og skrubbet. Hele prosessen tok halvannet år.

Garvekummer.

... og til slutt et motorisert klenodium.

Historielæreren brukte nesten fem timer bare på å rusle rundt på St Fagans National History Museum. Og - han kunne godt vært der lenger! Tankene går til et tidligere besøk på museet i Den Gamle By i Århus og delvis også MOSI i Manchester.

St Fagans er avgjort et av de flotteste museumsanleggene Historielæreren har sett. Anbefales på det varmeste!

Så nærmer det seg slutten for Historielærerens sommerekskursjon til Cardiff. Før hjemreisen må imidlertid Historielæreren smyge seg ut av hotellet og ta en rask tur ned i gågata for å hilse på en waliser som vi ikke kan overse, når vi nå en gang er på hans hjemtrakter.

Her står han - en av Wales største sønner, Aneurin Bevan.

"The collective principle asserts that... no society can legitimately call itself civilised if a sick personis denied medical aid because of lack of means."

Født som sønn av en kullgruvearbeider i Tredegar (Ja - akkurat! Der hvor hesten "Sir Briggs", som overlevde slaget ved Balaklava, ligger begravet!). Bevan representerte det sørlige Wales i parlamentet i London i hele 31 år. Bevan var steinhard fagforeningsmann og hørte hjemme på venstresiden i Labour Party. Blant hans hardeste mot-debattanter i underhuset var konservative Winston Churchill og hans landsmann fra Wales, den liberale David Lloyd George.

Han argumenterte sterkt mot opprustningen på slutten av 30-tallet og uttalte bl.a. på partikonferansen i 1937:

"If the immediate international situation is used as an excuse to get us to drop our opposition to the rearmament programme of the Government, the next phase must be that we must desist from any industrial or political action that may disturb national unity in the face of Fascist aggression. Along that road is endless retreat, and at the end of it a voluntary totalitarian State with ourselves erecting the barbed wire around. You cannot collaborate, you cannot accept the logic of collaboration on a first class issue like rearmament, and at the same time evade the implications of collaboration all along the line when the occasion demands it."

Aneurin Bevans navn er imidlertid for alltid skrevet inn i britisk historie som mannen som, i egenskap av helseminister i Clement Attlees etterkrigsregjering, innførte velferdsstaten gjennom NHS i Storbritannia: The National Health Service Act av 1946.

"It shall be the duty of the Minister of Health … to promote the establishment … of a comprehensive health service designed to secure improvement in the physical and mental health of the people of England and Wales and the prevention, diagnosis and treatment of illness and for that purpose to provide or secure the effective provision of services …"

Bevan var helseminister fra 1945 til 1951 og deretter en kort periode arbeidsminister. Symptomatisk nok så valgte han å gå av som minister da regjeringen måtte introdusere det vi i dag ville kalle "egenandeler" på deler av helsetjenesten for å klare utgiftene til Korea-krigen. (Harold Wilson gikk forøvrig ut av regjeringen av samme grunn.)

Her ser vi, i svært korte glimt, Bevan og Wilson forlate regjeringen:

Og, enda bedre - her er filmavisens oppslag da Aneurin Bevan døde i 1960:

"We are an island made of coal- and entirely surrounded by fish."

I den populære serien: "Norske journalister prøver å skrive av fra engelske aviser" kan vi i dag gi våre lesere et nytt glimrende bidrag, kun få dager etter at vi avla norsk kvalitetsjournalistikk et besøk sist.

Dagbladets nettavis kan i dag avsløre for sjokkerte lesere at den walisiske fotballspilleren Gareth Bale var nær ved å bli løslatt! Faktisk var han bare 90 minutter unna å bli løslatt!

90 minutter, dere!

Stakkars Gareth - skarve 90 minutter unna en løslatelse! Dette er rystende - godt vi har investigative journalism, tenker jeg i mitt stille sinn.

Ivrig klikker jeg meg videre innover i dette banebrytende journalistiske arbeidet. Hva har denne talentfulle idrettsmannen gjort? Hva slags anstalt vil han evt bli løslatt fra? Er det snakk om prøveløslatelse? ("On Bale"?? Tok du den, kanskje?)

Dette må vi finne ut av!

Jo - artikkelen kan fortelle at han var nær ved å bli løslatt fra ungdomsakademiet i Southampton. "Ungdomsakademi" tenker leseren? Er det et nytt, politisk korrekt, uttrykk for fengsel? Kanskje en form for Youth Detention Centre, eller Borstal som nå har fått nytt navn? Slike politisk korrekte navneendringer er jo utbredt. Det heter f.eks. ikke lenger "brannmann" - vi bruker heller "Combustion Control Engineer" og de jobber nå i "Flame Suppressant Units".

Nå viser det seg at (også denne) journalisten har sittet og lest engelske aviser på nettet. Da kan, som vi vet, alt skje!

Dagbladets artikkel er nesten 100% ren avskrift fra The Telegraph. Faktisk så ser det ut til at det eneste Dagbladets unge håpefulle har gjort er å regne ut avtanden fra Cardiff til Norwich i kilometer. Undersøkende journalister overlater nemlig ingenting til tilfeldighetene.

I den engelske artikkelen skrives det at klubben Southampton vurderte unge Gareths fremtidsutsikter ved deres fotballakademi. Skulle de satse på ham - or release him?

Release?

= Løslatelse, selvsagt!

Historielæreren har tidligere beklaget seg over kunnskapsnivået hos norske journalister (som f.eks. her, her og her). En er fristet til å tro at de stort sett sitter og leser utenlandske (les: engelske, for de kan ikke andre språk) nettaviser.

For ikke lenge siden leste jeg en artikkel som handlet om Koreakrigen. Journalisten skrev om harde kamper i et reservat. Ordet reservat og reservatet gikk igjen hele tiden.

"Reservatet", tenkte jeg. Hva er dette for noe sludder?

Et kjapt søk på et par engelske nettaviser brakte raskt opp en artikkel som ganske riktig handlet om Koreakrigen. Det var det engelske ordet reservoir denne journalisten hadde oversatt med reservatet.

I dag kom imidlertid rosinen i pølsa!

VGs helge-flaggskip VG Helg (kåret til årets avismagasin, må vite!) leverer følgende prakteksemplar:

Den nestviktigstetaleniverdenshistorien er altså, i følge VGs journalist, talen som George Washington holdt 19. november 1863. Litt av en bedrift av den godeste George, tatt i betraktning at han døde 17 desember 1799, altså rundt 64 år tidligere!

PS: les likegodt en ordentlig journalists artikkel, som her eller her.

Vi er fremdeles i Manchester og starter dagen med å spassere bort mot byens katedral som ligger ved elven Irwell, en sideelv til selveste Mersey, som vi skal besøke senere. Manchester Cathedral er en gotisk middelalderkatedral. Den har imidlertid måttet gjennomgå flere rekonstruksjoner og ombygginger. Under den tyske bombingen fikk bygget omfattende skader som det tok nærmere tyve år å reparere. Den voldsomme IRA-bomben i 1996 rammet også katedralen stygt. Manchester Cathedral regnes for å ha det bredeste midtskipet ("nave") av alle katedraler i England.

Dessverre måtte Historielæreren nøye seg med betrakte kirkebygget fra utsiden - en omfattende oppussing og rehabilitering gjennomføres frem til november.

Manchester Cathedral er under rehabilitering.

Det er imidlertid ingen grunn til rådvillhet. Historielæreren var under enhver omstendighet på vei til en annen severdighet. Det er mange gamle bygninger her i dette området. Vi skal til en av dem.

Stemningsbilder fra gamle Manchester.

Ikke mange metrene unna katedralen ligger en liten historisk godbit. Her må vi inn!

Chetham's School of Music står det over døren. Men - vi skal ikke ha musikkundervisning. Inne på skolens område ligger nemlig det gamle Chetham's Library, "the oldest free public reference library in the United Kingdom"! Siden biblioteket ligger inne på et skoleområde må besøkende henvende seg i vakten og få et adgangskort, sammen med et lite kart over området. Utover det er det fritt frem for historie- og bokinteresserte.

Gå inn porten - og du er flere hundre år tilbake i tiden! Her er de eldste delene av bygningene fra midt på 1400-tallet!

.... bortsett fra bilen, da....

Vi beveger oss andektig innover i bygget. Kartet sier at vi skal ringe på en klokke utenfor en bestemt dør. Vi finner klokken og ringer på. Da kommer en hyggelig dame i døren og viser oss inn i biblioteket:

Historielæreren er lamslått! Rekke på rekke - avlukke etter avlukke - alle avlukkene med forseggjorte "porter" og gamle skilt som viser hvilket fagområde som befinner seg her.

Bibliotekets hjemmeside forteller:

Chetham's Library was founded in 1653 and is the oldest public library in the English-speaking world. It is an independent charity and remains open to readers and visitors free of charge. The entire collection at Chetham's Library has been designated as one of national and international importance, an accolade of which we are extremely proud.
The Library began acquiring books in August 1655, and has been adding to its collections ever since. As well as a fine collection of early printed books, the collections include a wealth of ephemera, manuscript diaries, letters and deeds, prints, paintings and glass lantern-slides.

Biblioteket har mer enn 100 000 bind, av disse er 60 000 utgitt før 1850. På bibliotekets hjemmeside kan man lese om noen av skattene som skjuler seg her. Her er f.eks. manuskriptruller fra tidlig på 1400-tallet. Her er Mercators verdensatlas fra 1623 og messer fra rundt 1380.

Det som imidlertid gjorde at Historielæreren fattet interesse for dette biblioteket var i utgangspunktet noe helt annet enn boksamlingen. Her i Chetham's Library møttes nemlig to herrer og tilbrakte mye tid sammen rundt midten på 1800-tallet. De to het Karl Marx og Friedrich Engels.

Engels arbeidet for sin fars bomullsbedrift i Manchester og tilbrakte mange år av sitt liv i denne byen. Her skrev han ett av sine mest kjente verk The Condition of the Working Class in England. Karl Marx var her første gang i 1845 og besøkte sin venn i Manchester nesten årlig i perioden 1851 til 1870.

Her er den: Karl Marx sin alkove med skrivepulten hvor han satt og skrev under sine lange opphold på biblioteket.

Disse arbeidstimene på Chetham's fikk stor betydning for Marx og Engels. Mange år senere, i 1870, skrev Engels disse ordene i et brev til Karl Marx:

"During the last few days I have again spent a good deal of time sitting at the four-sided desk in the alcove where we sat together twenty-four years ago. I am very fond of the place. The stained glass window ensures that the weather is always fine there. Old Jones, the Librarian, is still alive but he is very old and no longer active. I have not seen him on this occasion".

Var det her, i Chetham's Library, at de to sammen gjorde forarbeidene til det som skulle bli Det Kommunistiske Manifest? Svaret er temmelig sikkert JA.

Historielæreren vandrer ut fra biblioteket og suger inn atmosfæren og historien som (no pun intended) sitter i veggene:

Slik kan altså en musikkskole og et bibliotek leve sammen i perfekt symbiose - og det i bygninger som var sykehus på 1600-tallet!

Kunne dette skjedd i Norge? Historielæreren tenker med grøss og gru på norske riks- og lokalpolitikere som alle kun er opptatt av å få klippe snorer og innvie splitter nye glass og betongkasser, alle selvsagt tegnet av Snøhetta, gjerne under navn av å være såkalte "kulturhus".

Bare vent - snart får vel disse historieløse vandalene revet den praktfulle gamle bygningen til Deichmanske Bibliotek på Hammersborg. Så går Nasjonalgalleriet samme veien.

Apropos nybygg: neste post på ekskursjonsprogrammet er nettopp et slik nytt og moderne bygg.

Vi setter oss på en av Manchesters behagelige trikker som stille glir gjennom bybildet (så er de da heller ikke innkjøpt av Ruter fra Italia?).

Vi tar trikken ut av sentrum, til MediaCityUK, et moderne område som er utviklet ved det gamle kanalnettverket som knytter området til Manchester Ship Canal. I dette området har en rekke moderne mediabedrifter etablert seg, viktigst BBC og ITV Granada.

Rusler vi over en av de mange broene kommer vi til vårt mål: Imperial War Museum North.

Historielæreren er fast gjest på Imperial War Museum i London, men har lenge hatt et ønske om å få sett den nordlige filialen.

Kontrasten er slående. Museet like ved Elephant & Castle i London holder til i de praktfulle gamle bygningene som engang huset Bethlem Royal Hospital. IWM North derimot er tegnet av Daniel Libeskind og åpnet sommeren 2002. Dette er moderne saker!

Bygningens utforming skal symbolisere hvordan verden rives opp og omformes av de store konfliktene. Historielæreren får assosiasjoner til skru-is, som jo også er et resultat av at isplaten utsettes for slike sterke brytningskrefter.

Innvendig er musset også helt annerledes enn Historielærerens favoritt i London. Her er museet delt inn i såkalte "siloer". Siloene er tematisert: "Experience of War", "Women and War", "Impressions of War", "Empire, Commonwealth and War", "Science, Technology and War" og "Legacy of War".

Førsteinntrykket kan være: dette er så tomt! Store, hvite veggflater bidrar til at det virker goldt.

Men så skjer det noe! Med jevne mellomrom dimmes lyset og de store veggflatene gir plass for store visualiseringer, såkalte "Big Picture Shows". Da tvinges den besøkende til å stoppe opp og se og lytte til det som skjer på veggflatene omkring en. Disse bildeshowene tar for seg tema som: "The War at Home", "Weapons of War" og "Children and War".

Historielæreren må imidlertid ha sin dose av solide og ekte saker! Hva er vel mer solid enn en vaskeekte sovjetisk T34-stridsvogn.

"It has often been described as the most effective, efficient, and influential design of World War II. At its introduction, the T-34 possessed the best balance of firepower, mobility, protection and ruggedness of any tank....."
German tank generals von Kleist and Guderian called it "the deadliest tank in the world."

Som sagt - det er visualiseringene som gjør sterkest inntrykk. Denne enorme veggen av kofferter illustrerer flyktningeproblematikken på en slående måte.

Etter besøket på IWM North er det fristende å bare rusle litt langs kanalen. Da går det ikke mange minuttene før vi er ved et annet mektig bygg!

Vi er kommet til Old Trafford, hjemmebanen til en av verdens mest kjente fotballklubber. Også dette er historie!

Skotten Sir Alex Ferguson troner stolt på sin sokkel foran tribunen som har fått hans navn.

"The United Trinity" - klubbens hellige treenighet og Historielærerens barndomshelter: George Best fra Nord-Irland, skotten Denis Law og Bobby Charlton fra England.

Barndomsminne: Denis Law hadde aldri skjorta innafor buksa!

Her står også den legendariske Matt Busby. Laget fikk under hans ledelse navnet "Busby Babes".Dette fordi laget besto av unge gutter som var "alet opp" innenfor klubbens eget rekrutterings- og treningssystem. Laget som vant serien både i 1955-56 og 1956-57 hadde således en gjennomsnittsalder på h.h.v. 21 og 22 år!

Så inntraff katastrofen!

Går vi litt bort langs Old Traffords mektige stadionbygg kommer vi til svingen som minner oss om hva som skjedde

Der! Høyt oppe på veggen henger stadionuret som for alltid vil stå stille på den 6. februar 1958, litt før kvart på to.

Da inntraff "The Munich air disaster". Laget hadde gode muligheter for å vinne serien for tredje år på rad (selv om Wolverhampton ledet på dette tidspunkt). For å ikke miste for mye tid og krefter på reise hadde klubben chartret et fly fra BEA hjem fra europacupkamp borte mot Røde Stjerne Beograd. På grunn av flyets rekkevidde måtte det gjøres en mellomlanding i München for etterfylling av drivstoff.

I dårlig vær, med sludd på rullebanen, gjorde flyet et tredje og fatalt forsøk på å ta av, men fikk ikke nok hastighet og styrtet. Av de berømte "Busby Babes" omkom 8 spillere: lagets kaptein og landslagsspiller for England Roger Byrne (28), Eddie Colman (21), Mark Jones (24), stortalentet Duncan Edwards (21), Billy Whelan (22), Tommy Taylor (26), David Pegg (22) og Geoff Bent (25). I tillegg omkom klubbens sekretær Walter Crickmer, assistenttreneren Tom Curry og sjefstreneren Bert Whalley.

To spillere fikk så omfattende skader at de aldri kunne spille igjen: Jackie Blanchflower (da 24 år gammel og yngre bror av Spurs' legendariske Danny Blanchflower) og Johnny Berry (31).

De fra klubben som overlevde var: spillerne Bobby Charlton, Bill Foulkes, Harry Gregg, Kenny Morgans, Albert Scanlon, Dennis Viollet, Ray Wood og manageren Matt Busby.

Det var en slik Airspeed Ambassador fra flyselskapet BEA (British European Airways) som styrtet under take-offi München.

Minneplaketten på tribuneveggen på Old Trafford.

Totalt, med journalister, klubbgjester og mannskap, omkom 24 og 21 overlevde ulykken.

Det skulle gå mange år å få klubben på beina igjen etter katastrofen, men Matt Busby kom tilbake fra sykesengen den etterfølgende sesongen (1958–59) og tok fatt på arbeidet med å bygge opp igjen et nytt "Busby Babes".

Kronen på verket satte han ti år etter ulykken, med triumfen på Wembley i 1968. Der ble United europamestere etter å ha beseiret Benfica. Nå var laget anført av spillere som George Best, Nobby Stiles, David Sadler, Brian Kidd og Denis Law.

Bobby Charlton og Bill Foulkes var de eneste overlevende fra ulykken ti år tidligere som var på banen i 1968. Men - ringen var sluttet og et topplag var gjenoppbygget.

History matters!

Hva vil Historielæreren finne av severdigheter neste dag i Manchester?

Hva med historien om mannen som kanskje alene bidro mest til alliert seier under andre verdenskrig - og som ble arrestert på et offentlig toalett som nå er pub?

Eller: Visste du at Manchester var åsted for en av Englands mest kjente massakre av sivile?

Stay tuned!

Oxford Street, som etterhvert går over i Oxford Road, strekker seg langt og forbinder Manchester sentrum med den berømte "Curry Mile", ute ved universitetsområdene. På hjørnet av Oxford Street og Great Bridgewater Street ligger et underlig etablissement:

The Temple Bar Pub het tidligere The Temple of Convenience. Det var et passende navn - siden det var et offentlig toalett. I dag er altså dette tidligere offentlige avtredet omgjort til en en populær pub.

Nå driver ikke denne bloggen vanligvis med å anmelde puber. Dette stedet har imidlertid en spesiell historie. Vi må over 60 år tilbake i tid - til dengang dette faktisk ennå var et offentlig toalett. Året er 1952 og politiet arresterer en mann for "importuning", et noe gammelmodig begrep i dag, men som ble brukt om en form for "usømmelig atferd" i en tid da homoseksualitet var omfattet av straffeloven.

Mannen het Alan Turing. Da snakker vi plutselig verdenshistorie!

Vi må tilbake til andre verdenskrig. Slaget om Atlanterhavet var slaget Storbritannia ikke kunne tape. Hvert år var britene avhengig av å importere i underkant av 25 millioner tonn med forsyninger. Britene måtte importere 2/3-deler av alle matvarer, 30% av all jernmalm, 80% av trelast og ull, 90% av alt kobber og bauxitt, 95% av oljeproduktene og 100% av all gummi og krom. Uten dette ville de ikke kunne stå i mot presset.
De tyske U-båtene forsynte seg grovt av denne viktige transporten over Atlanteren. Ser vi hele andre verdenskrig under ett sto fientlige overflateskip for 6,1% av allierte tap. Miner sto for 6,5% og luftangrep for 13,4%. De tyske U-båtene alene senket 70%! Konvoien SC7, som seilte østover høsten 1940, mistet 21 av 30 skip. Mellom juni 1940 og mars 1941 mistet britene to millioner tonn skipstonnasje. I løpet av året 1942 ble over 1100 allierte handelsskip senket av U-båter. For importen til de britiske øyer tilsvarte dette ca seks millioner tonn. Resultatet var at importen av varer til England falt med fem millioner tonn og situasjonen var kritisk, ikke minst mht oljeforsyningen som sank med 15%.

Mot dette bakteppet ble det helt avgjørende å kunne avsløre fiendens posisjoner og bevegelser. Her skulle et herskapshus i Milton Keynes, Buckinghamshire spille en avgjørende rolle. Vi snakker selvsagt om det myteomspundne Bletchley Park.

Bletchley Park. Her arbeidet Alan Turing og hans "kodeknekkere".

På det meste jobbet så mange som 6000 personer i dette komplekset av brakker og gamle hus. Alt måtte skje i den ytterste hemmelighet. Det arbeidet som ble utført her fikk avgjørende betydning for utfallet av verdenskrigen. De som jobbet her kunne imidlertid ikke fortelle om sitt arbeid til noen. Max Hastings forteller at en av Turings folk fikk et indignert brev fra sin tidligere rektor, om at han, som sivilist, var en skam for sin skole som ikke bidro til krigsinnsatsen!

Historien om Bletchley Park er fortalt i romanen Enigma, av Robert Harris. Boken er også filmet.

Sir Harry Hinsley, selv en av veteranene fra Bletchley Park, har skrevet historien om britisk militær etterretning under krigen og har sagt om kodeknekkingen som skjedde her at den: " (...) shortened the war by two to four years and the outcome of the war would have been uncertain without it. "

Den etterretningen som ble fremskaffet gjennom descifferering av tyske, italienske og japanske kodemeldinger på Bletchley Park fikk kodenavet "Ultra". Det var her, i arbeidet for The Government Code and Cypher School ("GC&CS"), at den under 30 år gamle Alan Turing skrev seg inn i historiebøkene. Han var i en periode sjef for "Brakke 8", der de kodete meldingene fra den tyske marinen ble behandlet. Vi kjenner dem vanligvis som "Enigma-meldingene", etter navnet på den tyske kodemaskinen.

Alan Turing

Enigma-maskinen skulle, i teorien, ikke la seg knekke. Den ble innstilt på nytt hver dag. For hver bokstavtast som ble trykket ned på det skrivemaskinlignende apparatet kunne det være flere milliarder kombinasjoner. Dessuten ble maskinen jevnlig oppgradert med ytterligere tannhjul. Hvert tannhjul multipliserte kombinasjonene med hundre! Tyskerne var rimelig sikre på at deres kodete meldinger var trygge.

Matematikeren Turing beskrev allerede i 1936 forløperen til datamaskinen, Turingmaskinen. Da var han 24 år gammel. På Bletchley Park ble han og hans kollegers matematiske evner brukt til å bearbeide tyske krypterte meldinger med "Turings bombe", en elektromagnestisk kalkulator. Norman Davies skriver kort og informativt om Enigma-koden i sin bok Europa i krig, 1939 - 1945 - Ingen enkel seier, i kapitlet "Ultra-hemmeligheten". Andrew Roberts gir en litt mer utfyllende og lesverdig bilde i Krigens storm - Historien om andre verdenskrig sett med nye øyne.

Winston Churchill skal ha sagt til kong George etter krigens slutt: "It was thanks to Ultra that we won the war".

" (...) the collective contribution of US and British cryptanalysts to the war effort was greater than that of any other such small body of men in history. Their operations provided the supreme example of the Western Allies' imaginative integration into the war effort of their cleverest civilian intellects. "
Max Hastings:All Hell Let Loose (2011)

Historien om Alan Turing ender dessverre trist. Etter krigen arbeidet han på universitetet i Manchester. Der var han med på å konstruere en elektronisk programmerbar digital datamaskinen. I dag betraktes Turing som en av de sentrale grunnleggerne av datavitenskapen. Turing-prisen regnes som "informatikkens Nobel-pris".

Den 8. juni 1954, like før han ville fylt 42 år, ble han funnet død i sengen av husholdersken. Dødstidspunktet ble anslått til kvelden før og dødsårsaken var cyanidforgiftning. Ved siden av sengen lå et halvspist eple og likskuet konkluderte med at han hadde tatt sitt eget liv ved å spise eplet med giften. Det hersker noe uenighet omkring denne konklusjonen. Det har blitt hevdet at dødsårsaken like godt kan ha vært innånding av giftige gasser fra eksperimenter Turing utførte, noe uforsiktig, hjemme. De som kjente ham påpekte at han alltid spiste av et eple før han sovnet om kvelden. Det halvspiste eplet ble dessuten aldri analysert for evt giftinnhold.

Selskapet Apple har som kjent et eple som det har blitt spist en bit av som sitt logo. De benekter imidlertid at dette har noen sammenheng med Alan Turing.

Sackville Park, Manchester: Alan Turing sitter på benken med et eple i hånden. Eplet har en vid symbolsk betydning: forbudt kjærlighet, kunnskapens tre, Newtons gravitasjonsteori og Turings selvmord.

På platen ved føttene hans står det: "Father of computer science, mathematician, logician, wartime codebreaker, victim of prejudice".

I benken er det risset inn: "IEKYF ROMSI ADXUO KVKZC GUBJ ". Dette er slik Enigma-maskinen ville kodet ordene: "Grunnlegger av datavitenskapen".

Her forlater vi puben The Temple og historien om Alan Turing. Vi rusler ikke mange metrene bortover mot sentrum før vi kommer til St Peter's Square:

På denne vakre og idylliske plassen midt i Manchester, dengang det her het St. Peter's Field, fant den beryktede Peterloo-massakren sted i 1819.

Den 16. august var et sted mellom 60 000 og 80 000 mennesker samlet her. Dengang var dette åpen mark, like utenfor bykjernen. Menneskemassen, hovedsakelig arbeidere, mange med koner og barn, var kommet for å høre på en politisk agitator, Henry Hunt, tale til dem om den økonomiske krisen de opplevde. Det var økonomiske nedgangstider etter napoleonskrigenes slutt. Hunt kjempet for valgreformer som ville gi plasser i Underhuset til representanter fra raskt voksende industribyer som Manchester og for stemmerett til menn fra arbeiderklassen. På dette tidspunkt hadde Lancashire bare to seter i parlamentet og stemmeretten var knyttet opp mot eiendomsretten til land og/eller formue. Dette var tiden for de såkalte "rotten boroughs". Et grelt eksempel var Old Sarum i Wiltshire, som, med sine 3 hus og syv (7!) stemmeberettigete, hadde 2 seter i Underhuset i London!

Myndighetene fryktet slike folkeansamlinger av misfornøyde og frustrerte arbeidere og hadde mobilisert The Yeomanry, et slags paramilitært kavaleri opprinnelig etablert som en form for heimevern mot en fransk invasjonshær. Etterhvert ble disse imidlertid i stadig større grad brukt til å slå ned sosial uro innad i landet.

Møtet hadde knapt begynt før kavalriet angrep folkemassen med trukne sverd. Det er ikke helt på det rene hvor mange som ble drept under angrepet, men i dag anslås tallet til mellom 15 og 20. Mellom 400 og 700 ble såret. Folkeironien døpte raskt dette til "Peterloo", med hentydning til det berømte slaget ved Waterloo bare fire år tidligere.

En tidligere soldat som faktisk selv var veteran fra Waterloo ble dødelig såret under angrepet på St Peter's Field. Før han døde sa han til en venn at Peterloo var verre enn Waterloo;

"At Waterloo there was man to man but there it was downright murder".

På sikt fikk Peterloo-massakren konsekvenser i form av reformer. Viktigst er The Reform Act i 1832, som medførte store endringer i valgordning og valgsystem. "Rotten boroughs" mistet mandater og de store byene som vokste frem under den industrielle revolusjon fikk sine mandater. Stemmeretten ble også utvidet, selv om bare ca en av seks voksne menn nå fikk stemmerett.

En annen interessant effekt av massakren i 1819 var etableringen av avisen vi i dag kjenner som The Guardian.

I dag troner det flotte sentralbiblioteket på stedet der massakren fant sted.

Storslåtte St. Peter's Square i dag, med (fra venstre) Midlands Hotel, Manchester Central Library (i midten) og Manchester Town Hall. (Panoramabilde lånt fra Wikipedia).

Historielæreren forlater nå Manchester og setter kursen mot Liverpool. Manchester er en svært trivelig by å besøke. En fin guide kan lastes ned gratis som app fra nettet.

Avslutningsvis: noen stemningsbilder fra byen:

Markeder med lokale godbiter er alltid interessant!

Og et besøk i Chinatown er obligatorisk:

Varmebølge er ikke hverdagskost på disse kanter!

Hva vil Historielæreren finne i Liverpool?

Stay tuned - because History matters!

I denne Del 4 av årets sommerekskursjon forlater vi Manchester og begir oss avsted med verdens eldste jernbaneforbindelse, fra Manchester til Liverpool. I dag er dette en behagelig tur på litt over 40 minutter med TransPennine Express.

Historielærerens oppriktige ønske var jo å reise på den historiske og imponerende Manchester Ship Canal, anlagt fra 1887 og åpnet i 1894 som den største elvekanalen for havgående skip i verden. Historielæreren er, som kjent, betatt av victoriatidens "movers and shakers".

Denne ingeniørbragden gjorde innlandsbyen Manchester (64 km fra havet) til Englands tredje største havn og var viktig for å snu den økonomiske nedgangen på slutten av 1800-tallet. I dag kan man gjøre reisen med sightseeingbåt, men det er en dagstur. Det får stå på Historielærerens "bucket list" og han får, inntil videre, nøye seg med å ta en virtuell tur (flotte bilder!). Det mest imponerende ved hele kanalturen må vel være å få oppleve The Barton Swing Aqueduct, en utrolig konstruksjon som historielæreren har problemer med å få sine elever til å tro på - og en viktig påminnelse om at England faktisk var det eneste landet som gjennomførte sin industrielle revolusjon før jernbanen kom! Dette var kanalenes tid!

The Barton Swing Aqueduct, her med både vei- og kanalbroen "stengt" (på tvers) for å slippe igjennom et lasteskip på Manchester Ship Canal. (Gammelt postkort)

Men - altså: denne gangen ble det toget. Og denne togturen er jo heller ikke uten historisk interesse, se Del 1 av denne sommerekskursjonen. Vi snakker tross alt om verdens første inter city-forbindelse, åpnet 15. september 1830!

Vi ankommer monumentale Lime Street Stationi Liverpool.

Den opprinnelige stasjonen i Liverpool var Crown Street, men etter bare seks år ble endestasjonen flyttet til den mer sentralt beliggende Lime Street Station. På selveste åpningsdagen for jernbaneforbindelsen mellom de to byene skjedde, for sikkerhets skyld, også verdenshistoriens første dødsulykke med jernbane. Og - det var ingen hvem som helst som satte livet til!

En av æresgjestene, den populære parlamentsrepresentanten for Liverpool, William Huskisson, klarte, fremmed som han var med disse nymotens greiene, å ble overkjørt og drept av Stephensons lokomotiv Rocket! Det sies at han totalt feilbedømte farten (!) på lokomotivet som kom mot ham da han skulle krysse skinnegangen!

The death and funeral of William Huskisson caused the opening of the railway to be widely reported, and people around the world became aware for the first time that cheap and rapid long-distance transport was now possible. The L&M became extremely successful, and within a month of its opening plans were put forward to connect Liverpool and Manchester with the other major cities of England. Within ten years, 1,775 miles (2,857 km) of railways had been built in Britain, and within 20 years of the L&M's opening over 6,200 miles (10,000 km) were in place. The L&M remains in operation, and its opening is now considered the start of the age of mechanised transport; in the words of industrialist and former British Rail chairman Peter Parker, "the world is a branch line of the pioneering Liverpool–Manchester run".

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, heter det.....

Historielæreren får en hjertelig mottagelse på stasjonen i Liverpool!

La det være sagt med en gang: Liverpool er en flott by! Historielæreren har fått los på noen museer og setter kursen mot elvebredden og Mersey River for å rekognosere:

De gamle dokkene er rehabilitert og er i dag praktfulle monumenter over byens skipsfartshistorie. Her holder en filial av Tate Galleries til, Tate Liverpool.

This is England!

Og her: Merseyside Maritime Museum. Her skal vi tilbake senere i ekskursjonen!

Det var hardt arbeid i dokkene i gamle dager. Her er et monument over en av de som kanskje gjorde det tyngste arbeidet: The Liverpool Dock Horse. På det meste var det 20 000 slike arbeidshester som fraktet varer ut fra havna i Liverpool!

Klassiske "Narrowboats", beregnet på kanalreiser.

Vi skimter også den store Echo Arena - et kjent konsertlokale.

Enda et museum! Nok å gjøre i dagene som kommer! Men - i dag er det elven og havnen som lokker!

Utenfor Liverpool Museum, helt nede på strandpromenaden, finner vi en forbindelse til Del 3 av årets ekskursjon: Royal Navy Captain Frederic "Johnnie" Walker, CB, DSO. Han er en interessant skikkelse for alle som er interesserte i krigshistorie!

Walker gikk inn i marinen i 1908 og tjenestegjorde under første verdenskrig. Da ble han oppslukt av U-båtjakt! De katastrofale tapstallene i slaget om Atlanterhavet under andre verdenskrig ga Walker muligheten for å realisere sine ideer for U-båtbekjempelse. Han brøt med tidens strategi om passiv beskyttelse av konvoyene. Walker var offensiv og ville "jakte" på ulvene. Allerede på sitt første konvoyoppdrag, fra Gibraltar til England, senket han fem tyske U-båter!

Sammen med Enigma-meldingene, ny teknologi (sonar) og nye våpen var Walkers strategi om raske, offensive, jagere, et slags "Cavalry of the sea" , avgjørende for å endre kampbildet i Atlanteren. BBC History Magazine for august 2013 har en spennende artikkel om den legendariske 14-timer lange duellen mellom Walkers jegere og den tyske U-båtkapteinen Günther Poser ombord i U-202.

I februar 1944 senket Walkers team seks tyske U-båter i løpet av ett tokt.

Det er et historisk sus over Liverpool havn

... også for en norsk tilreisende!

Mang en norsk sjømann har mønstret av, eller på, i denne havna.

Mellom 1830 og 1930 emigrerte omkring 40 millioner mennesker fra Europa, i søken etter en ny og bedre tilværelse på andre kontinenter. Hele 9 millioner av dem, altså nestenhverfjerde emigrant, reiste fra havna i Liverpool! Makes you think. eh?

I byen finnes mange påminnelser om denne demografiske "Leaving of Liverpool", for å sitere en kjent sang:

Mange fikk aldri noen berømmelse. Mange kom kanskje aldri frem til målet? (Titanic var registrert med Liverpool som hjemhavn.)

Men, noen av byen store sønner skulle høste berømmelse:

Nå ja - Liverpool og Beatles må vi også komme tilbake til i en senere del av sommerekskursjonen!

Vi er jo fremdeles, på tross av alle digresjoner, på vei til fergeleiet!

Helt nede på kaia står dette gripende monumentet over emigrantfamilien.

For et syn Liverpool havn må ha vært på denne tiden!

"For more than six weeks, the ship Highlander lay in Prince's Dock; and during that time, besides making observations upon things immediately around me, I made sundry excursions to the neighbouring docks, for I never tired of admiring them. Previous to this, having only seen the miserable wooden wharves, and slip-shod, shambling piers of New York, the sight of these mighty docks filled my young mind with wonder and delight...
In Liverpool, I beheld long China walls of masonry; vast piers of stone; and a succession of granite-rimmed docks, completely inclosed, and many of them communicating, which almost recalled to mind the great American chain of lakes: Ontario, Erie, St. Clair, Huron, Michigan, and Superior. The extent and solidity of these structures, seemed equal to what I had read of the old Pyramids of Egypt...
For miles you may walk along that river-side, passing dock after dock, like a chain of immense fortresses:—Prince's, George's, Salt-House, Clarence, Brunswick, Trafalgar, King's, Queen's, and many more."
Herman Melville, Redburn - his first voyage, 1849

"...Liverpool is the biggest port ... there was something to see from Dingle up to Bootle, and as far again as Birkenhead on the other side. Yellow water, bellowing steam ferries, white trans-atlantic liners, towers, cranes, stevedores, skiffs, shipyards, trains, smoke, chaos, hooting, ringing, hammering, puffing, the ruptured bellies of the ships, the stench of horses, the sweat, urine, and waste from all the continents of the world ... And if I heaped up words for another half an hour, I wouldn't achieve the full number, confusion and expanse which is called Liverpool."
Karel Capek, Letters from England, 1924

Så er vi omsider ved målet: fergeleiet og de praktfulle Liverpool's Three Graces! For et storslått syn!

Historielæreren har vært så heldig, for 30 år siden, å få oppleve den berømte "The Bund" i Shanghai. Disse Three Graces gir umiddelbart assosiasjoner til den gamle internasjonale bydelen i historiske Shanghai.

The Three Graces: fra høyre ser vi Port of Liverpool Building (1907), Cunard Lines hovedkontor (1916) i midten og The Royal Liver Building (1911) lengst unna.

Fra motsatt vinkel. På toppen av Liver Building troner de to "Liver birds", en mytisk fugl og byens symbol.Sagnet vil ha det til at byen vil gå under, hvis fuglene skulle falle fra tårnene. Heldigvis er de forsvarlig bardunert.

Edward 7. til hest foran de tre praktbygningene. Han var som kjent far til dronning Maud, altså kong Håkons svigerfar.

Rett bak Liverbygningen ligger det gamle hovedkontoret til White Star Line, "Titanics" rederi. Her stimlet folkemassene seg sammen de skjebnesvangre aprildagene i 1912, da alle vente på nytt om passasjerene ombord.

Vigår ombord i en av fergene som skal ta oss med på - ja nettopp - Ferry Cross the Mersey, udødeliggjort av Gerry and the Pacemakers i 1964. Selv en historielærer med varme barndomsminner fra den kjente Star Ferry må innrømme at denne fergeforbindelsen over Mersey-elven nok er den mest ikoniske av alle!

Vi valgte en 50-minutters elvecruise i det strålende været. Anbefales!

Fra cruiset ser vi Stanley Dock Tobacco Warehouse, verdens største lagerbygning i murstein. Bygget består av oppunder 30 millioner murstein. Da tobakkslageret sto ferdig i 1901 gjorde det krav på å være verdens største bygning, målt i gulvflate! I dag er det planer om å rehabilitere bygget til moderne boliger.

Vi passerer også det store havneuret fra 1848, Victoria Tower. Urskiven er større enn i Big Ben og dette var siste sjanse for alle skip som forlot Liverpool til å stille riktig klokke.

På motsatt side av Mersey ser vi blant annet New Brighton. Etterhvert som velstanden i Liverpool vokste begynte innbyggerne i byen å se seg om etter utflukts- og feriemål. Akkurat som man i det sørlige England reiste til Brighton - derav navnet New Brighton!

I dag, med to biltunneler og en jernbanetunnel under Mersey, er dette blitt ettertraktede boligområder for folk som jobber i Liverpool. Det er også høyst forståelig, for New Brighton er idyllisk.

Fa elven får vi også et spektakulært perspektiv på Liverpools havnepromenade!

The Three Graces med det moderne Liverpool Museum i forgrunnen.

Echo Arena i midten, flankert av Liverpool Cathedral (C of E) til høyre og Liverpool Metropolitan Cathedral (RC) til venstre. Liverpool er en av få byer med to katedraler! Dit skal vi også!

Vi nærmer oss fergeleiet igjen, etter en flott båttur på Mersey.

Første dag i Liverpool ga mersmak på en by som man umiddelbart faller for! Den er storslått, samtidig som intim.

Og: her er myeå se for en historieinteressert!

Hva vil Historielæreren oppdage i Del 5 av sommerekskursjonen? Vi kommer vel ikke utenom The Beatles? Og. vi har ikke vært inne i museene ennå! Dessuten: hvordan kan det ha seg at byen har to katedraler?

Vi slutter av med klassikeren "Ferry Cross the Mersey" med Gerry and the Pacemakers. Det kjennes bare så riktig slik:

Liverpool er hjembyen til mange kjente sangere og musikere, som Elvis Costello, Rick Astley, Cilla Black, Billy Fury - og grupper som Gerry and the Pacemakers, Frankie Goes to Hollywood, Lightning Seeds, The Searchers, The Swinging Blue Jeans m.fl. Og byen vet å sette pris på sine store helter.

Minnesmerket for Billy Fury, en av Liverpools kjære, med 24 hits i løpet av 60-tallet.

Men - det er selvsagt ingen som kan måle seg med The Fab Four! Det var her i Liverpool det startet. 16-åringen John Lennon var elev på Quarry Bank School og dannet en gruppe sammen med noen venner. De kalte seg først The Blackjacks, men endret det raskt til The Quarrymen. Om denne aller første tiden i bandets historie anbefales sterkt filmen Nowhere Boy fra 2009.

Her forteller John og Paul om sitt første møte, samtidig som vi ser hvordan filmen har skildret dette:

Og her kommer den 14 år gamle guttungen George Harrison inn i bildet:

Paul: "He should be in the band"
John: "He should be in bed!"

Resten er historie. Historielæreren klarer imidlertid ikke å la være å påpeke at han faktisk har sett The Beatles med egne øyne da de besøkteHong Kong i 1966. Det var riktignok a very brief encounter, da gruppa forlot gamle Kai Tak Airport. Men - har man sett dem så har man sett dem!

(Om "The Brit Invasion" og rivaliseringen mellom Beatles og New Jersey-gutta The Four Seasons, se dette innlegget.)

Takk for sist, John!

Historielæreren og John Lennon møtes utenfor The Cavern Club i Liverpool, nesten 50 år etter deres første møte. Det var her i Cavern Club eventyret om Beatles startet.

The Cavern Wall of Fame. Mange store navn på denne veggen, hver med sin murstein.De 1800 steinene bærer navnene til alle artistene som opptrådte her mellom 1957 og 1973.

Eh - forresten - ikke alle!

Midt i Beatles-land!

Lenger oppe i byen, ikke langt fra universitetsområdet og det berømte LIPA, ligger John Lennons gamle stam-pub; The Philharmonic Dining Rooms, berømt for sitt overdådige interiør.

John Lennon skal ha uttalt at prisen han måtte betale for berømmelsevar at han ikke lenger kunne slentre innom "The Phil" og ta en pint eller to.

Når vi nå engang er på disse kanter av byen må vi imidlertid ha med oss Liverpools to mektige katedraler. Det er jo tross alt ikke alle byer som har to katedraler!

Liverpool Cathedral er Church of England og, med sine 190 meter, er den verdens nest største katedral! I innvendig volume regnes den som den 5. største. Katedralen er et landemerke i Liverpool og den er et imponerende syn for en historielærer som kommer ruslende opp til inngangspartiet:

En av verdens største katedraler ruver godt i terrenget!

Det var i 1885 at parlamentet vedtok at bispesetet i Liverpool skulle få sin katedral. Selve prosjektet kom imidlertid ikke i gang før etter århundreskiftet. For arkitektene var dette svære greier - det var faktisk bare den tredje muligheten til å kunne sette sitt stempel på en ny katedral i England siden reformasjonen! (De to eneste eksisterende var St. Paul's i London og Truro Cathedral i Cornwall.)

I 1903 ble vinneren kåret. Det vakte stor oppstandelse da det viste seg at vinneren bare var en 22 år gammel arkitektlærling. Oppstandelsen skulle ikke bli mindre da det også kom for en dag at Giles Gilbert Scott selv var katolikk! Grunnstenen ble lagt i 1904.

Litt av en arkitektdebut, hva?

Scott døde i 1960 og først i 1978 sto katedralen ferdig - høytidelig åpnet av dronning Elizabeth.

For en besøkende i katedralen er (i likhet med i St. Paul's i London) utsikten fra toppen et absolutt must! Den er fantastisk!

Utsikt over byen og Merseys munning.

Her ser vi mot havnen og "The Three Graces". Vi ser også ferja til Belfast på andre siden av elven. Ser vi mot venstre kan vi se fjellene i Wales reise seg i det fjerne.

Høyt oppe!

I andre enden av Hope Street ligger den katolske katedralen. I forgrunnen ser vi LIPA.Opp til venstre ligger de to andre "helligdommene"; Anfieldog Goodison Park!

Et siste glimt ned mot Albert Docks, før vi begynner nedstigningen.

Hva annet enn mektige Liverpool Cathedral har så denne arkitekten Giles Scott blitt berømt for?

Svaret vi får er ofte de to landemerkene i London Battersea Power Station og Bankside Power Station (i dag Tate Modern). Men - det kanskje mest kjente landemerket som bærer denne arkitektens navn er, utrolig nok, denne lille "bygningen" her:

Telefonboksen K6 står derfor utstilt inne i Liverpool Cathedral!

Etter et besøk i katedralen bør en imidlertid få med seg kirkegården ved siden av. Den er anlagt i det som tidligere var et steinbrudd (a quarry). Denne nedsenkede og stille, nærmest ravinelignende, gravlunden gir katedralen en ekstra majestetisk høyde, der den ruver over oss. Mange av Liverpools monumentale bygg er reist med stein fra dette bruddet.
(Og Beatles het vel først ...... - akkurat: The Quarrymen!)

Veien ned til kirkegården går gjennom en tunnel i fjellet.

Liverpool Cathedral ruver over det gamle steinbruddet.

"With the exception of Durham, no English Cathedral is so well placed to be seen to advantage both from a distance and from its immediate vicinity. That such a site, convenient to yet withdrawn from the centre of the city … dominating the city and clearly visible from the river, should have been available is not the least of the many strokes of good fortune which have marked the history of the Cathedral."

Historielæreren er i det sakrale hjørnet og da bærer det rett bort Hope Street, til katedral nr 2!

Vi omstiller oss raskt fra Church of England til den romersk-katolske kirken. Liverpool har, med sin nærhet til Irland, mange katolikker. Den katastrofale Potato Famine midt på 1800-tallet bidro også sterkt til denne irske innvandringen. Liverpool og Glasgow er antakeligvis de to byene i Storbritannia med flest irske immigranter. (Av de fire Beatles-medlemmene har tre, George, Paul og John, irske aner.)

Denne katolske katedralen har også en lang tilblivelseshistorie. Først etter 100 år, og fire forsøk, sto katolikkenes katedral ferdig. Forslagene lå på bordet, i 1853, 1933 og 1953. Ingen av dem lot seg realisere. Mest fascinerende er historien kjent som "The Greatest Building Never Built" (står som nr 3 på denne listen). Det hadde blitt litt av et byggverk!

The Cathedral that never was! Den anglikanske katedralen til venstre i bildet. Men - da ville Liverpool i dag sett slik ut:

Nok om den ufullendte drømmen! Vi forholder oss til den drømmen som som faktisk ble realisert. Først i 1960 ble en arkitektkonkurranse utlyst for å få revitalisert prosjektet. I mai 1967 sto kirken ferdig.

Vittige tunger har for lengst døpt katedralen om til "Paddy's Wigwam", eller "The Mersey Funnel". Katedralen er sirkulær, med en diameter på 60 m. Klokketårnet står løsrevet fra kirkebygget og har 4 store klokker. Disse bærer navnene til evangelistene Matheus, Markus, Lukas og Johannes, men også her har den lokale humoren vært på ferde og slått fast at de nok heller bør hete John, Paul, George og Ringo!

Det er ikke optimale lysforhold for en amatørfotograf i denne moderne katedralen. Derfor anbefales et titt på bildene på hjemmesiden. Her finnes blant annet denne flotte panorama-filmen.

Med disse vakre sakrale opplevelsene begir Historielæreren seg tilbake til hotellet og planlegger en ny dag i Liverpool.

Hva står da på programmet?

Kanskje et "Hotell i særklasse"? Eller finner vi hvor de franske krigsfangene fra napoleonskrigene er begravet? Dessuten: vi har fremdeles ikke vært på noen av de mange museene!

Stay tuned!

I Del 5 av Historielærerens sommerekskursjon var vi inne på Liverpool som en av verdens viktigste transitthavner. Emigrasjon og immigrasjon er altså begreper som er sentrale i byens historie. Herfra reiste de styrtrike og de lutfattige. Som tidligere skrevet: ca 9 millioner mennesker forlot Europa gjennom denne havnen.

De rike reiste fra London til Liverpool, før de steg ombord i de mektige ocean liners som brakte dem i overdådig luksus over Atlanteren. Før avreise måtte de imidlertid ta inn på byens fasjonable og klassiske hotell: Adelphi Hotel. Hotellet har fremdeles en aura av fordums storhet. Her har både president Roosevelt og statsminister Churchill bodd, såvel som Frank Sinatra og Judy Garland.

Ja - historien vil til og med ha det til at, ikke bare alle gutters helt, Roy Rogers, men også hesten hans, Trigger, bodde her på hotellet!

Britannia Adelphi Hotel heter det i dag.

Historielæreren bare måtte inn og se!

Mer om de som reiste til og fra Liverpool (og ikke fullt så rike, kanskje):

"Oh Ireland, my first and only love

- where Christ and Cæsar are hand in glove"

Dette James Joyce-sitatet står å lese over døren til puben The Liffey i Liverpool. Ingen tvil om tilknytningen til Irland her, nei!

Men - Liverpool har også Europas eldste Chinatown!

Portalen inn til Chinatown er 15m høy (visstnok den høyeste i Europa) og har, for sikkerhets skyld, hele 200 drager, noe som Feng Shui-ekspertene mener gjør beskyttelsen av bydelen optimal og gir alle forutsetninger for lykke og fremgang i forretningslivet!

Det var rundt midten av 1800-tallet den kinesiske innvandringen til Liverpool skjøt fart. Sentralt sto rederiet Blue Funnel Line, på folkemunne i Liverpool ofte bare omtalt som "The China Company". Rederiet drev utstrakt handel særlig med Hong Kong og Shanghai og hadde også mange kinesiske ansatte ombord i sine skip.

Til sine kinesiske mannskap etablerte rederiet innkvarteringsmuligheter i dokkområdene i Liverpool. Med kinesernes sterke samhold vokste det, rundt disse husene, raskt frem egne butikker, restauranter, vaskerier osv. Byen hadde fått sin Chinatown. (Om New Yorks berømte Chinatown, og den berømte "Chinese Exclusion Act", har Historielæreren tidligere skrevet dette.)

Med den intense bombingen av de strategisk viktige dokkene i Liverpool under andre verdenskrig ble mye av denne originale bebyggelsen ødelagt og byens Chinatown krøp gradvis litt lengre opp i byen, mot området nedenfor Liverpool Cathedral.

Blue Funnel Line - "The China Company"

Når vi nå er inne på både sjømenn, skipsfart og bombingen under krigen passer det med et nytt kirkebesøk. I Del 5 var det de monumentale katedralene vi fokuserte på - nå vil vi se på en ganske liten kirke, helt nede på havnen:

St. Nicholas Church (egentlig Church of Our Lady and Saint Nicholas) er en kirke viet sjømennene (St Nicholas er sjøfolkenes skyttshelgen). Kalles ofte "The Sailor's Church" eller "St Nicks".

Alterduken i denne enkle men vakre kirken viser tydelig kirkens maritime tilknytning.

Når historielærerener så interessert i denne kirken er det imidlertid av en litt annen grunn. Utenfor kirken står nemlig et ganske unnseelig lite monument. Men - i all sin enkelhet - er dette et av de mest talende og gripende minnesmerker denne historielæreren vet om.

Liverpool, og særlig havneområdene, ble gjenstand for en voldsom bombing under blitzen. Like før julaften 1940 fikk også St Nicholas Church en fulltreffer og ble svært ødelagt. Først i 1952 var kirken ferdig gjenoppbygget.

Panoramabilde av Liverpool, sett mot havnen, som viser ødeleggelsene under blitzen. Byens strategiske betydning som havn gjorde at Liverpool ble den hardets rammete byen utenom London. Rundt fire tusen ble drept.

Minnesmerket over blitzen i Liverpool: "The Spirit of the Blitz". (Se også et praktfullt bilde her!)

Plakat fra 70-årsmarkeringen for blitzen i Liverpool. St Nicholas ligger rett bak Liver-bygningen, til venstre i bildet.

Ikke stort, pompøst og ruvende. Men - enkelt og gripende: moren som fortvilet vil redde gutten fra uhyggen fra himmelen. Gutten selv forstår ikke faren som truer, men drives av barnets fascinasjon for flyene der oppe.

Apropos barn: visste du at, midt under ett av disse bombeangrepene, ble denne lille gutten født?

Så er vel tiden kommet for noen seriøse fremstøt mot Liverpools mange museer! Man er da historielærer! Nede på havnen ligger både Merseyside Maritime Museum og Museum of Liverpool nesten side om side. Vi unner oss noen smakebiter fra begge:

Det maritime museet har blant annet en stor utstilling om "Titanic". "Titanic" var jo registrert med Liverpool som hjemmehavn, men rakk aldri noengang å komme til byen.

Liverpool Overhead Railway var verdens første elektrifiserte "elevated railway", dvs at den gikk "i luften" på en slags sammenhengende brokontruksjon 4,9 meter over bakkenivå. På folkemunne fikk den derfor navnet "havnearbeidernes paraply". Banen åpnet i 1893 og ble etterhvert forlenget til ca én mil. På denne måten ble alle dokkene forbundet med en rask og effektiv kommunikasjon.

Museene gir et godt innblikk i leveforholdene i gamle Liverpool.

Denne pansertrillebåren (?) som politiet kunne skyve foran seg når de løp illustrerer de tøffe 20- og 30-årene i en havneby som ble hardt rammet av depresjonen og stagnasjonen i verdenshandelen .

En klassisk"Chippy", den lokale (og uunnværlige) sjappa hvor man kunne kjøpefish & chips, ofte bare chips for de fattigste.

Krigene er selvsagt også viet mye plass.

En hel vegg med en flott illustrasjon som viser Liverpool. Det tok tre år å male bildet. Opp til høyre: Liverpool Cathedral, litt til venstre for den "Paddy's Wigwam", i forgrunnen Albert Docks, Liverpool Museum, The Three Graces og helt til venstre i bildet vår lille St Nicholas Church. Oppe til venstre ser vi Anfield.

Det er spesielt å se modellen av The Three Graces (se Del 4)og så bare heve blikket og se dem rett utenfor vinduet:

Og hva finner vi her? Jo den praktfulle modellen av "The Cathedral of Dreams", eller "The Cathedral that never was" (se Del 5). Modellen er kolossal!

"This is one of the largest, most elaborate architectural models ever made," says Julian Treuherz, curator of the exhibition. "It gives a vivid idea of what the cathedral would have looked like, towering over the city's skyline. It would have taken two centuries to complete, like the medieval cathedrals. We are fortunate that, at least, we still have the model of what would have been Lutyens' supreme creation."

Med dette stemningsbildet fra et sommevarmt Liverpool avsluttes Del 6 av Historielærerens sommerekskursjon. Da gjenstår bare én del til!

Stay tuned!

Historielærerens byvandring i sjarmerende Liverpool fortsetter.

I den eldre delen av byen, på vei til Liverpool Town Hall, finner vi puben Ye Hole In Ye Wall, Liverpools eldste pub. Her snakker vi tidlig1700-tall, dere! For sikkerhets skyld er puben bygget over en gammel kveker-gravplass, så her er spøkelsene også inkludert.

Puben har imidlertid dokumentert høy grad av endringskompetanse og hengt med i tiden - i 1977 åpnet den nemlig også for kvinner!

Ye Hole In The Wall, fra 1726.
Kvinner har også adgang!

Men - vi er seriøse og historieinteresserte. Blikket opp og frem - vi lar oss ikke friste av puber eller andre verdslige distraksjoner. Som en Odyssevs bundet til masten seiler vi rakrygget forbi pub-sirenenes sang, mot vårt egentlige mål: Liverpool Town Hall.

"One of the finest surviving 18th-century town halls", skriver National Heritage List for England om denne flotte bygningen, påbegynt i 1749. Denne virtuelle omvisningen anbefales.

"Dette har jeg lyst til å se! Tror du det er åpent for publikum?", spør Historielærerens kone.
Historielæreren er av den beskjedne sorten og antyder at vi kanskje kan stikke hodet inn og forsiktig undersøke om det er mulig.

Liverpool Town Hall!

Våger vi oss inn?

Døren er åpenog vi går inn i nølende ærbødighet. En ansatt ser spørrende på oss og forklarer at det dessverre er stengt i dag, fordi det skal være et arrangement på ettermiddagen.

I det vi snur oss spør han imidlertid plutselig (på et bare såvidt forståelig scousermål): "Hvor er dere fra?"

Digresjon:lurer du på hvordan Scouse accent høres ut? OK - skru opp lyden og hør her:

Ytterligere interessert? Sjekk denne.

Digresjon slutt.

"Norge", svarer vi pliktskydigst.

"Er dere fra NORGE!", utbryter han henrykt!

- "Bli med meg - vi rekker en rask omvisning", sier han og går resolutt mot den monumentale trappen opp til finstasen!

Tusen takk, John Arne Riise, tenker Historielæreren - I Liverpool glemmer man aldri en som har scoret et praktmål mot selveste erkefienden, ManU:

Dermed får det norske paret sin egen private omvisning i Liverpool Town Hall! Vi får se ballsalene, kunstskattene og selvsagt selve "bystyresalen".

"Ordføreren er ikke inne for øyeblikket, så dere skal få se stua hans også", sier guiden og vi løper etter i vantro henrykkelse.

Trappen opp fra inngangshallen. Vi får en "lukket visning"!

Den praktfulle kuppelen.

Bystyresalen. Helt til venstre står Hillsborough-klokken. I likhet med The Munich Disaster (omtalt i Del 2 ) har også Liverpool sin fotballtragedieå minnes. Klokken er 8 fot høy, fra 1780-tallet, med urviserne satt til kl 3:06, som er tidspunktet da kampen formelt ble utsatt pga tragedien.

Takknemlige og rørt over vennligheten og imøtekommenheten vandrer to imponerte nordmenn ut i sommerheten igjen.

Neste post på programmet: den mektige St George's Hall. Vi går fra altså det ene praktbygget til det neste!

St George's Hall, åpnet i 1854, er (sammen med de tidligere omtalte The Three Graces, selvsagt) byens stolthet - og det med rette. Dette er Englands største nyklassisistiske, eller neoclassical, som engelskmennene sier, bygning. Den er et syn:

St George's Hall i vakker aftensol.

"It is possibly the only building where you could be tried for murder, have a ball or listen to a concert all under one roof!"

Staselige Lime Street Station til venstre, ansikt til ansikt med St George's Hall.

Midt foran hallen ligger fire store løver og vokter over krigsminnesmerket fra 1930, begge sider bestående av hvert sitt 9 meter lange bronserelief.

Historielæreren har imidlertid fått los på noe interessant. Vi går rundt hallen, til den flotte parken på baksiden. (Skjønt - hva er "bak" og "foran" på slike monumemtalbygg?)

Her finner vi nemlig en vakker park, midt i byens hektiske sentrum. Dette er St John's Gardens.

Både St George's Hall og St John's Gardens er World Heritage Sites.

Her står en av byen Liverpools største sønner, William Gladstone. Gladstone (1809-1898) hadde en politisk karriere som strakte seg over 60 år og var statsminister for Liberals i fire adskilte perioder (1868–1874, 1880–1885, 1886 og 1892–1894)! Ingen annen britisk statsminister har regjert så lenge. Han var også den eldste statsminster i landets historie, med sine 84 år da han gikk av. Han hadde i tillegg stillingen som finansminister også i fire perioder (1853–1855, 1859–1866, 1873–1874, og 1880–1882). Gladstones politiske karriere kjennetegnes av hans rivalisering med den andre store statsministeren i annen halvdel av 1800-tallet, Benjamin Disraeli. Dronningens preferanse er velkjent: Dronning Victoria beklaget seg om Gladstone:

"He always addresses me as if I were a public meeting.!"

Og her, ikke langt fra statuen av Gladstone, finner vi det vi leter etter! I muren får vi øye på en plakett. Skriften er ikke så lett å lese lenger:

A SES ENFANTS MORTS POUR ELLE EN CAPTIVITE A LIVERPOOL 1772-1803 ET DONT LES CORPS REPOSENT ICI DANS L'ANCIEN CIMETIERE DE ST JEAN BABTISTE LA FRANCE RECONNAISSANTE 11 NOVEMBRE 1924

"Til hennes sønner som døde i fangenskap i Liverpool 1772-1803 og hvis kropper ligger begravet her på den gamle kirkegården til St Johannes døperens kirke er Frankrike for alltid takknemlig"

Dette krever vel en oppklaring!

Gjennom nesten hele 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var britene nærmest i konstant konflikt med Frankrike. Liverpool var, som vi har vært inne på, en stadig viktigere sjøfarts-, og dermed også marine-, by. I de 70 årene mellom 1741 og 1811 ble nesten 40 større marinefartøyer bygget for Royal Navy i Liverpool, ofte med lokalt mannskap. I tillegg kommer de mange såkalte "privateers", handelsskip som var utrustet med våpen og kongelig fullmakt til å drive legalt sjørøveri mot fiendens skip på det åpne hav.

Gjennom så mange år med krig sier det seg selv at mange av disse skipene returnerte til Liverpool med krigsfanger. De franske krigsfangene som døde under sitt opphold ble begravet nettopp her på kirkegården til St. John the Baptist.

Det hører med til historien at mange av disse franskmennene valgte å bli værende i Liverpool da fangenskapet tok slutt. Ofte fordi de hadde funnet seg koner og ønsket å etablere seg i byen.

St George's Hall sett fra parken, med King's Regiment-monumentet.

Sentralt i monumentet over King's Regiment er Britannia-figuren.

Inngangen til parken.

Stårvi akkurat slik som fotografen står når dette bildet blir tatt, og så vender oss mot venstre, ser vi rett på enda to praktbygg:

The World Museum Liverpool.

Til høyre i bildet, den buete bygningen som ligger i flukt med museet, er det imponerende Central Library.Biblioteker liker vi jo! Vi må inn:

For et inngangsparti! Her er det lett å snuble i egne bein mens man ser ned i bakken:

Utvendig ser sentralbiblioteket gammelt og tradisjonelt ut. Men - skinnet bedrar!

Innvendig er biblioteket fullstendig renovert (åpnet våren 2013). Det er blitt en utrolig kombinasjon av helt moderne lokaler og originale boksamlinger og "reading rooms" fra 1860-tallet.

The Picton Reading Room, fra 1879, er tegnet etter inspirasjon fra lesesalen i British Museum i London. Da det åpnet i 1879 var det det første biblioteket i England med elektrisk belysning!

Historielæreren nyter lesesalsatmosfæren!

Kunnskap i smijernstrappformat!

Så får vi øye på en dør! "The Hornby Library", står det. Vi går inn - og finner enda en perle!

The Hornby Library, fra helt på begynnelsen av 1900-tallet.

Historielæreren drømmer om å ominnrede biblioteket sitt hjemme....

Etterbiblioteket er det bare å smette inn nabodøra - så er vi i World Museum. dette er et nokså tradisjonelt, hva vi kanskje ville kalle et naturhistorisk og historisk museum. Men - det er verdt et besøk, særlig er det gode tematiske utstillinger (f.eks. om mumier). Det er heller (selvsagt) ikke så overveldende som f.eks. Natural History Museum og British Museum i London.

Med dette setter Historielæreren sluttstrek for årets sommerekskursjon til Manchester og Liverpool. Dette er to byer som anbefales å besøke. Med Norwegians flyforbindelse til Manchester Airport og gode tog forbindelser til, og mellom, begge byene er dette en fin kombinasjon. Er man i tillegg så heldig å bli omfattet av Historielærerens unike værgaranti, er suksessen i boks.

Prisnivået er også merkbart lavere enn i London.

For historieinteresserte er det mer enn nok å forsyne seg av.
- Og: History matters!

Historielærerens sommerekskursjon denne sommeren var i hovedsak viet maritim historie. Få byer i Storbritannia har mer å by på av det enn årets historiske pilegrimsmål: Portsmouth.

Men, som vanlig, først må Historielæreren ha en dose med London. London er som en vaksine - den må gjenoppfriskes regelmessig for å ha full effekt! Derfor starter turen også i år med noen dager i hovedstaden.

Årets besøk var et utslag av sterke abstinenssymptomer. Historielærerens favorittmuseum, Imperial War Museum London, har vært stengt for totalrenovasjon i ca to år. Museet stengte i slutten av 2012 og åpnet igjen høsten 2014. Rundt £ 40 millioner har denne totale ombyggingen kostet og det er det prestisjetunge arkitektfirmaet Foster and Partners som har stått for den nye utformingen.

Store var derfor Historielærerens forventninger, da han igjen kunne besøke den gamle praktfulle bygningen i Lambeth, sør for elven. Siden første tur hit på slutten av 1980-tallet har det blitt utallige visitter, ikke minst på de årlige historieekskursjonene med elever, der IWM alltid var et obligatorisk og populært innslag.

IWM London var først å finne i The Crystal Palace fra museets åpningen i 1920 men har holdt til her i Lambeth siden sommeren 1936. Bygningen huset tidligere det som på folkemunne gikk under navnet "Bedlam", altså Bethlehem Royal Hospital, et sinnssykehus med røtter helt tilbake til 1247 og dermed Europas eldste sykehus av sitt slag.

"Bedlam" i 1896

Fasaden som møter oss etter den nesten to år lange moderniseringen er den samme gamle, med de to enorme skipskanonene som dominerer inngangspartiet. Historielæreren kjenner en frydefull forventning over å være tilbake!

Begge de to 15-tommers kanonene (altså kaliber 381mm!) har tjenestegjort på skip i Royal Navy.

Den venstre kanonen var en del av bestykningen på HMS Ramilles, mens den høyre er fra HMS Resolution og senere HMS Roberts. Dette er altså kanoner som har vært i kamp i begge verdenskrigene.

Som det fremgår av denne: Historielæreren er selv ikke helt ukjent med kanoner, men kaliber 381mm er nesten ubegripelig svære greier!
Denne animasjonen illustrerer hva vi har med å gjøre her (hentet fra Wikipedia). Matrosen nederst i bildet gir en pekepinn om dimensjonene!

Vel inne i museet ser vi at arkitektene har gjort store endringer. Det er lagt mer vekt på å dele opp i tematiske gallerier. En viktig grunn for hele ombyggingen var nettopp et ønske om å gjøre om hele Første verdenskrig-utstillingen til hundreårsmarkeringen i 2014.

Interessen for "The Great War" har skutt i været (no pun intended), kanskje som et resultat av TV-serier som "Downton Abbey" og "Birdsong". Derfor ville museet utvide og re-designe hele den gamle utstillingen om dette sentrale temaet i imperiets krigshistorie. Leseren anbefales å gå hit og spille av en videosekvens (2 min 40 sek) der designerne forklarer og demonstrerer hvordan de har tenkt omkring denne ansiktsløftningen.

Ombyggingen var omfattende. Alt måtte demonteres og transporteres vekk for oppbevaring og konservering. Her ser vi den gamle hallen, mens flyene senkes fra taket og tas fra hverandre, se her.

Så ble gulvet i den gamle hovedhallen fjernet.

Slik fremstår den store sentrale hallen etter moderniseringen. Nye trapper gir bedre utsikt og langs veggene er det laget en rekke enkeltgallerier. Disse skråsøylene med galleriene har imidlertid snevret inn den tidligere storslagne hallen. Historielæreren kjenner en gryende skepsis allerede når han står i inngangspartiet.

Luftrommet domineres av to av britenes flyhistoriske stoltheter: en Supermarine Spitfire Mk1 og en British Aerospace Harrier.

Dette eksemplaret av den legendariske Spitfire var i aktiv tjeneste og fløy 57 kampoppdrag under "Battle of Britain". Av de 13 pilotene som fløy denne maskinen overlevde bare 6 krigen. Harrier-maskinen var i aktiv kamptjeneste både i Irakkrigen tidlig på 90-tallet og i Afghanistan (40 tokt over sistnevnte) til annen halvdel av 2000-tallet før den ble tatt ut av tjeneste i 2010. Dette er altså to "pensjonister" med litt av hvert å fortelle!

I tillegg til de to flyene ser vi også en tysk V1-rakett (hengende) og en V2 (stående til venstre i bildet).

"Men - hvor er det blitt av de andre flyene?", undrer Historielæreren.

Her hang jo en Focke-Wulf 190 tidligere. Her hang en North American P51 "Mustang". Her hang en flott gammel Sopwith Camel dobbeltdekker fra første verdenskrig.

Her er et lite filmklipp som viser den utfordrende jobben med å montere en slik utstilling:

Vi lar Director-General ved IWM, Diane Lees forklare hvordan de har tenkt:

Our atrium has been transformed—we have removed a floor to bring the atrium floor to ground level, creating a cathedral-like space, with new terraced galleries rising up either side. You get a glimpse of the objects on each level peeking through the new, large “fins” that line the space. The view when you used to come into IWM was a real “wow” moment, and I think the new view surpasses that.

Beklager, Diane Lees, men jeg er redd Historielæreren ikke er helt overbevist om hvor vellykket dette har vært. Med et visst vemod lukker han øynene og tenker han tilbake til den gamle sentralhallen på museet.

Den så slik ut:

Historielæreren mimrer. Hvor er det blitt av alle gjenstandene?

Først og fremst er det denne ufordragelige moderne tendensen til minimalisme som opprører Historielæreren. Dette er da for pokker ingen boligannonse, freser han. I dag skal alle stuer og rom i boligannonser se ut som en blanding av sterile operasjonssaler og konfesjonsnøytrale bønnerom på flyplasser! Hvite, bare vegger. Ingen bøker, ingen gjenstander, ingen bilder. Har det vært menneskelig liv her i det hele tatt, undres man, når man blar i slike sterile og kliss like salgsprospekter.

Et museum skal være det stikk motsatte av minimalisme! En må være overbetalt og oppskrytt arkitekt for ikke å skjønne såpass!

Et museum skal jo nettopp være gjenstander! Helst til å ta og føle på! Nysgjerrig og fascinert skal man trekkes mot de ulike gjenstandene! En skal kunne gripe i og kjenne på robuste saker, som f.eks. en stridsvogn fra andre verdenskrig. De, av alle ting, tåler å bli tatt på.

En skal løpe fra en kanon og bort til en gammel buss - og spørre seg selv: "Hva gjør denne gamle bussen her - på et krigsmuseum?" Eller en liten gammel trebåt? Svarene skal gi aha-opplevelser.

Bussen "Ole Bill" og båten er borte nå!

Hvordan skal man nå få bergtatt et barn med den utrolige historien om "Tamzine"?)

Slik så den gamle hallen ut, på Historielærerens mange tidligere besøk - før vandalene ble sluppet løs:

Hvor har dere gjort av denne? En tysk Jagdpanther fra slutten av andre verdenskrig sto her tidligere! Hvor mange tusen mennesker har ikke stått og stirret inn i denne - og forestilt seg hvordan et panserslag ble opplevd herfra?

Tidligere kunne besøkende ta og kjenne på denne formidable maskinen. Vi kunne stikke hånden inn i de tre granathullene i pansringen (nederst midt i bildet) og virkelig kjenne hvilken gjennomslagskraft pansergranatene må ha hatt!

General Montgomerys kommandostridsvogn, en M3 Grant, fra felttoget i Nord-Afrika er borte.

"U-båt-opplevelsen" som vi skimter i blått i bakgrunnen er borte. Her kunne barn fryde seg over å se i periskop og oppleve hvordan toalettforholdene var på U-båter under andre verdenskrig.

Denne gamle "tanksen" fra første verdenskrig, med den ene siden skåret vekk for innsyn fortalte mer enn tusen bøker og bilder om hvordan det må ha vært å sitte inne i dette infernoet.

Nå er nesten alt borte, registrerer en fortvilet Historielærer!

Hva kan ligge bak en slik total omlegging av hele museumskonseptet?

"Any lingering sense that IWM London is in the business of glorifying war should be banished. Biggles has been packed off back to base"

(Journalist Alastair Sooke i sin anmeldelse i The Telegraph)

Museets sjefshistoriker, Nigel Steel, utdyper:

“So today we are looking a lot more at the causes of war and its consequences. How do you deal with the wounds of war? How does a society come to terms with a sense of loss? How does war seep into who we are as individuals, as a nation, as the world?”

Veldig politisk korrekt, selvsagt.

Historielæreren er ikke den eneste som får tilløp til utslett av politisk korrekthet. Disse frustrerte hjertesukkene nedenfor finner vi i kommentarfeltet under denne artikkelen om gjenåpningen av det som tydeligvis var favorittmuseet til mange flere enn Historielæreren fra Norge. Her spares det ikke på konfekten!

"They've removed loads of stuff, replaced signs with noticeboards that don't give any information and are too crowded to read, and it has been done by guardian reading art students rather than people who know anything about history!!!!"

Eller hva med denne:

"My son who also loved the old IMW was shocked that he could no longer walk into the cockpit of the Halifax or sit in the submarine. Really disappointing. I have to say that I agree there is little or no information regarding some of the exhibits.The new WW1 exhibition is very good though, but where has the trench experience gone, that is really missed and I cant understand why you would take that out.The worst part of the day though was finding that the great information and details of WW2 has been scaled down so dramatically. Once you could go from campaign to campaign, now its just a bit about D-day, some videos of the war in Russia and some stuff about the desert war. That's basically it. Where have all the uniforms and models gone? My first thought was dumbing down history? Maybe I'm wrong but there is certainly a lack of information in comparison to the past. Plus where has the Blitz experience gone, another disappointment. The picture galleries are good and the Lord Ashworth exhibition is also good, but over all I was left with the impression that my favourite London Museum is no longer what it was. Quite depressing really."

Historielæreren er tydeligvis ikke alene om å savne de flotte "experiencene", altså opplevelsene!

"Very unsatisfying. There used to be lots and lots of paraphernalia - now it's all stylish design and elaborate stair casing. The removal of the excellent atmospheric First World War trench experience is a sad loss.The entrance looks like a deserted tumbleweed hotel foyer."

Jeg tror mange av mine tidligere elever vil tenke tilbake på sitt besøk på IWM og huske de to "experiencene" som var der, altså mulighetene til selv å "oppleve" hvordan:

En skyttergrav under første verdenskrig, med førstehjelpsstasjonen og det hele.
Et tilfluktsrom under et av andre verdenskrigs bombeangrep.

Er det frykten for å skremme sarte sjeler?

Er museet redde å bli saksøkt av traumatiserte besøkende?

Tilfeldig - eller symptomatisk!

Før £ 40 millionersforvandlingen tronet, som nevnt allerede, Montgomerys kommandostridsvogn i hallen, sammen med et knippe andre stridsvogner. Nå er den fjernet - og i stedet får vi se denne bilen.

Hvilken bil er dette?

Jo - dette er Montgomerys stabsbil, en Humber Super Snipe. Britenes mest berømte pansergeneral fra andre verdenskrig skal altså nå representeres av stabsbilen, ikke kommandostridsvognen.

Denne M4 Sherman-stridsvognen er fremdeles å finne på det nye IWM.

Vi finner også (litt bortgjemt, under trappen) en T-34.

Men - også her aner vi den nye historieformidlingsfilosofien hos museumsfolkene: Før ombyggingen var dette objektet utstyrt med informasjonstavler som fortalte hvor viktig denne russiskbygde stridsvognen var for utfallet av kampene på Østfronten. Nå er alt dette tatt bort og i stedet får vi lese om hvordan slike ble bygget på lisens i mange land bak jernteppet og brukt i mange senere konflikter andre steder i verden. (Akkurat denne vogna ble erobret av israelerne i krig mot Egypt.)

Historielæreren har tidligere rapportert fra Imperial War Museum North (i Manchester), omtalt ca midtveis i dette innlegget. Også dette museet er tegnet av en berømt arkitekt, Daniel Libeskind.

Dengang, i juli 2013, skrev Historielæreren:

"Innvendig er museet også helt annerledes enn Historielærerens favoritt i London. Her er museet delt inn i såkalte "siloer". Siloene er tematisert: "Experience of War", "Women and War", "Impressions of War", "Empire, Commonwealth and War", "Science, Technology and War" og "Legacy of War".

Jeg er redd konklusjonen må være vi har mistet IWM London til den samme, moderne, mote-minimalistiske og, ikke minst, politisk korrekte retningen innenfor museumstenkning.

Nå skal museene lære oss om "krig og fred og sånn...."

Vandalene har seiret.....

Historielærerens sommerekskursjon - Del 2: Vi krysser elven på en ny måte. Og: historien om "Bui Doi"er like gripende i dag.

Historielærerens sommerekskursjon - Del 3: Hun nektet plent å dø! Og: Historielæreren møter en av sine store helter!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 4: Møt Robinson Crusoe! Og: Vi må få skipene til å flyte!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 5: Undertøy redder liv! Og: Hvordan anlegge en vei?

Historielærerens sommerekskursjon - Del 6: Historielæreren er i det sakrale hjørnet.

Historielærerens sommerekskursjon- Del 7: Historielæreren blir festivalgjenger!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 8: Historielæreren ønskes Croeso i Gymro! Og: Tom Jones synger

Dagens Facebook-status

Historielærerens sommerekskursjon - Del 9: Roald er et hett navn! Og: et minnesmerke med mening

Historielærerens sommerekskursjon - Del 10: En korporals død. Den største sjekken! Og: verdens rikeste mann!

Historielærerens sommerekskursjon - Siste del: Fullt slagsmål i cockpit! Og: en urinal med stil!

Tenk om han var blitt løslatt!

Ny serie: Historielæreren fortviler.....

Historielærerens sommerekspedisjon, Del 2: To herrer møttes i et gammelt bibliotek, en filial i nord, en hellig treenighet og en klokke som står stille

Historielærerens sommerekskursjon - Del 3: Vi besøker et tidligere offentlig toalett og vi leter etter åstedet for en massakre

Historielærerens sommerekskursjon - Del 4: Om æresgjesten som klarte å bli overkjørt på selveste åpningsdagen! Og: Verdens kanskje mest berømte fergetur?

Historielærerens sommerekskursjon - Del 5: De het opprinnelig "Steinbruddsgutta". Da får vi dra til et steinbrudd, vi også. Og - hva er sammenhengen mellom telefonboksen og en katedral?

Historielærerens sommerekskursjon - Del 6: Mange reiste. Mange kom. Og, jammen fant vi en kirke til!

Historielærerens sommerekskursjon - Del 7: Tusen takk, Jon Arne Riise! Men - hvor er franskmennene begravet?

Historielærerens sommerekskursjon - Del 1: Jeg vil tilbake til skyttergraven! Jeg vil inn i tilfluktsrommet!

Latest Images

Beijing–Oslo blir helårsrute

Kansellerer seks flighter mandag